Følelsesregulering

[Anonym bruker]

Noen som kan noe om følelsesregulering hos barn, og hvordan vi voksne kan/skal/bør bistå barna?

 

Kan noen anbefale god litteratur eller nettsider (artikler mv) om temaet

 

Anonymous poster hash: 00133...d4f

[Jussi]

De utrolige årene

Webster Stratton

[Anonym bruker]

Si i hvert fall ikke "nå ser jeg du er sint" som mange foreldre har som hellig frase. Si heller: nå er du sint. Bekreft det som skjer. Anerkjenne følelsene. Mitt beste tips som mor til en eksplosiv sint gutt (gikk over ved 4 års alder etter massiv jobbing).

 

Anonymous poster hash: 33241...1df

[klg,2 boys now:)]

Støtter "de utrolig årene"

[Anonym bruker]

Si i hvert fall ikke "nå ser jeg du er sint" som mange foreldre har som hellig frase. Si heller: nå er du sint. Bekreft det som skjer. Anerkjenne følelsene. Mitt beste tips som mor til en eksplosiv sint gutt (gikk over ved 4 års alder etter massiv jobbing).

 

Anonymous poster hash: 33241...1df

 

 

Men noen ganger er ikke barnet sint, noen ganger er det trøtt eller trist eller frustrert. Ikke dytt på et barn følelser det kanskje ikke har.

 

Anonymous poster hash: 6197f...8f2

[Anonym bruker]

Si i hvert fall ikke "nå ser jeg du er sint" som mange foreldre har som hellig frase. Si heller: nå er du sint. Bekreft det som skjer. Anerkjenne følelsene. Mitt beste tips som mor til en eksplosiv sint gutt (gikk over ved 4 års alder etter massiv jobbing).

 

Anonymous poster hash: 33241...1df

Dette er litt semantikk, men jeg er uenig.

 

"Jeg ser at du ble sint" understreker at dette er noe jeg ser/tror. Han kan føle det annerledes.

 

Bør generelt bruke jeg-setninger fremfor fakta-utsagn om andre mennesker.

 

Anonymous poster hash: ef1c9...d6e

[Anonym bruker]

http://www.vfb.no/no/vi_tilbyr/psykologisk_forstehjelp/psykologisk_forstehjelp_for_barnehagebarn/

Anonymous poster hash: a8307...17a

[Anonym bruker]

Men noen ganger er ikke barnet sint, noen ganger er det trøtt eller trist eller frustrert. Ikke dytt på et barn følelser det kanskje ikke har. Anonymous poster hash: 6197f...8f2

 

Min gutt slet nettopp med eksplosivt sinne- så jo, han var sint. Min reaksjon på sinne var alltid omsorg, rolig tilnærming, regulere meg selv for å kunne regulere han- samregulering. Kan ha vært en million grunner til hvorfor han var så sint, men å anerkjenne følelsene hans fungerte alltid. Når han var lei seg eller frustrert anerkjente jeg jo det på samme måte. Han var så sint og gikk så i lås når det skjedde (flere ganger om dagen) at flere mente han hadde diagnose innen autismespekteret. Etterhvert kunne han selv sette ord på sinnet sitt, hyle ut "nå er jeg sint" i stedet for å rasere rommet og selvskadere seg selv (dunke hodet i gulvet, veggen, kaste seg bakover, slå seg i hodet) I dag er han en lynende intelligent og høyst normal 12 åring, nærmest aldri sint. Forklaringen vi har fått på det spesielle temperamentet er svært høy intelligens i en for liten kropp.

 

Anonymous poster hash: 33241...1df

[Anonym bruker]

Min gutt slet nettopp med eksplosivt sinne- så jo, han var sint. Min reaksjon på sinne var alltid omsorg, rolig tilnærming, regulere meg selv for å kunne regulere han- samregulering. Kan ha vært en million grunner til hvorfor han var så sint, men å anerkjenne følelsene hans fungerte alltid. Når han var lei seg eller frustrert anerkjente jeg jo det på samme måte. Han var så sint og gikk så i lås når det skjedde (flere ganger om dagen) at flere mente han hadde diagnose innen autismespekteret. Etterhvert kunne han selv sette ord på sinnet sitt, hyle ut "nå er jeg sint" i stedet for å rasere rommet og selvskadere seg selv (dunke hodet i gulvet, veggen, kaste seg bakover, slå seg i hodet) I dag er han en lynende intelligent og høyst normal 12 åring, nærmest aldri sint. Forklaringen vi har fått på det spesielle temperamentet er svært høy intelligens i en for liten kropp.

 

Anonymous poster hash: 33241...1df

Dette vil jeg gjerne høre mer om!

Du sier du regulerer deg selv, for å regulere han! Nøyaktig hva betyr det? Hva gjør du?

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 00133...d4f

[Anonym bruker]

i vår situasjon betydde det at jeg aktivt måtte jobbe for å ikke la meg aktivere av sinnet hans. For hver gang han eskalerte, måtte jeg jobbe med å forholde meg rolig og fattet. Telle sakte, si de samme trøstende ordene, rugge han når han hadde roet seg og energien hadde gått helt ut (det tar på å være så sint!). Vi hadde ingen avlastning av nettverk og flere eldre barn. Både far og jeg tenkte vi var "på jobb" med den sinte gutten i de verste periodene. Vi var flinke til å gi hverandre "fri", for å holde ut. Når jeg merket at far var sliten og iferd med å miste kontrollen, tok jeg over og motsatt. Gutten vår sov heller ikke de første årene av hans liv. Vi var ekstremt konsekvente, kunne ikke gi slakk på noe. Dersom han fikk utbrudd i feks et selskap eller lignende tok en av oss han ut og satt oss rolig ned med han og snakket oss gjennom det som skjedde. Hadde også et rom i huset hvor han fikk lov til å rase fra seg, få ut alt sinnet mens vi passet på. Spurte om han var ferdig, eller om han ville hyle mer. Der var alt lov. Tiden det tok ble kortere og kortere. Dette for å skjerme både han og søsknene og evt besøk. Viktig at han ikke tapte ansikt. Vi har også forberedt på alt, nesten på grensen til det sykelige. Forberedt i alle situasjoner, mulige utfall, strategier han kunne bruke Osv. Sier ikke dette er løsningen for sinte barn, men på vårt barn fungerte dette veldig godt.

 

Anonymous poster hash: 33241...1df

[Anonym bruker]

i vår situasjon betydde det at jeg aktivt måtte jobbe for å ikke la meg aktivere av sinnet hans. For hver gang han eskalerte, måtte jeg jobbe med å forholde meg rolig og fattet. Telle sakte, si de samme trøstende ordene, rugge han når han hadde roet seg og energien hadde gått helt ut (det tar på å være så sint!). Vi hadde ingen avlastning av nettverk og flere eldre barn. Både far og jeg tenkte vi var "på jobb" med den sinte gutten i de verste periodene. Vi var flinke til å gi hverandre "fri", for å holde ut. Når jeg merket at far var sliten og iferd med å miste kontrollen, tok jeg over og motsatt. Gutten vår sov heller ikke de første årene av hans liv. Vi var ekstremt konsekvente, kunne ikke gi slakk på noe. Dersom han fikk utbrudd i feks et selskap eller lignende tok en av oss han ut og satt oss rolig ned med han og snakket oss gjennom det som skjedde. Hadde også et rom i huset hvor han fikk lov til å rase fra seg, få ut alt sinnet mens vi passet på. Spurte om han var ferdig, eller om han ville hyle mer. Der var alt lov. Tiden det tok ble kortere og kortere. Dette for å skjerme både han og søsknene og evt besøk. Viktig at han ikke tapte ansikt. Vi har også forberedt på alt, nesten på grensen til det sykelige. Forberedt i alle situasjoner, mulige utfall, strategier han kunne bruke Osv. Sier ikke dette er løsningen for sinte barn, men på vårt barn fungerte dette veldig godt.

 

Anonymous poster hash: 33241...1df

Så når du snakker om regulering av deg selv så betyr det å ikke bli sint selv for eksempel!

 

I mitt tilfelle så har 6-åringen tvangshandlinger som mest sannsynlig (det er i hvertfall teorien vi kobber utfra sammen med psykolog) bunner i angst og frykt.

 

Men jeg synes det er veldig vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg til henne når hun setter igang! Jeg prøver å fortelle og vise henne at jeg skjønner at hun er redd, og at jeg skjønner hun blir sint for at jeg ikke vil 'være med' på tvangshandlingen. Hun involverer nemlig meg i veldig stor grad - jeg må svare på spørsmål på nøyaktig riktig måte osv.

 

Tenker du at jeg forholder meg til dette korrekt basert på din erfaring med samregulering?

 

Snakker selvfølgelig med psykolog om dette - men det er jo periodene imellom timene der som er vanskelig!

 

 

Anonymous poster hash: 00133...d4f

[Anonym bruker]

Du burde få timer oftere, høres veldig tungt ut. Sønnen min hadde også tvang, og hadde tendenser til tvang i flere år etter sinne avtok. Ble heller ikke med på tvangen. Han ville ha bekreftelse på at døra var låst, at jakka hang på knaggen hjemme, at hendene var rene Osv. Svart et standarsvar på alt "det skal ikke du tenke på nå" eller "det er de voksnes ansvar å passe på". Ble aldri med å bekrefte. Nå aner jeg ikke om det er riktig framgangsmåte, men var lettere når man hadde en setning, tvang blir man så fort dratt med på. Vi avbrøt også tvangshandlinger, ved å nekte å la kan sjekke dører eller se etter tingene sine. Fysisk bærte han ut dersom han hang seg opp i det vi skulle ut døra, med samme setning om igjen og om igjen. Og når feks vaske hender perioden var over oss dro vi på telttur uten mulighet til å vaske hendene i sommerferien. Det er fryktelig tungt og stå i slike ting. Håper dere har mulighet for avlastning innimellom! Tvangen er forresten helt borte hos vår sønn, men en svært ryddig person vil han nok alltid være..

 

Anonymous poster hash: 33241...1df

[Anonym bruker]

Aner ikke om dette er riktig fremgangsmåte, deler bare vår erfaring. Ikke ment som konkrete råd, kun erfaringen vår

 

Anonymous poster hash: 33241...1df