I gode og onde dager - er jeg egoistisk?

[Anonym bruker]

Mannen min går på andre året med sterke smerter grunnet skiveprolaps. Han har sterkt nedsatt funksjon og hjelper lite til med hus og barn, forståelig nok. Han jobber fordi han der får det tilrettelagt, vel og bra det altså, men han velger ofte overtid fordi han ikke orker/klarer å bidra hjemme. Selv har jeg mitt å stri med og jeg kjenner at nå er jeg sliten. Jobber selv 100%, har en kronisk og smertefull diagnose selv, og også alt av husarbeid og tipper 80% av alt med barna. De er i barnehagealder og krever en del.

Over til poenget. Mannen har fått innvilget operasjon med særs gode prognoser. Som med alle slike operasjoner er det en viss fare for permanent lammelse. Dette skremmer mannen min veldig. Ikke bare er det å bli lam en egen belastning, men han må omskolere seg ift jobb, huset må bygges om, han er redd jeg vil forlate ham etc. Sistnevnte er ikke et alternativ om det skulle bli utfallet, heller ikke om han ikke blir bedre. Alt annet kan løses på et vis. Dog har jeg fortalt ham at om han ikke tar operasjonen kan jeg ikke love at jeg blir. Det meste faller som nevnt på meg, og jeg orker ikke en mann som ligger på sofaen og grynter i tillegg - uten å ha prøvd alle løsninger. Blir han lam takler vi det, men jeg takler ikke den psykiske belastningen med at metoder er uprøvd.

Fortell meg damer, er jeg egoistisk som "tvinger" mannen i mitt liv til en operasjon han åpenbart er redd for å ta? Han har jo et valg, men har ikke jeg også det, uten å være egoist?

 

Anonymous poster hash: a20ae...d15

[Anonym bruker]

Synes ikke du er egoistisk.

 

Operasjonen har neppe 50/50 sjanse for å lykkes eller for at han blir lam. Hvor stor sjanse er det?

 

Anonymous poster hash: 5a6be...ed3

[Anonym bruker]

Jeg skjønner du er frustrert, men du skal tvinge han til å ta en operasjon der han kan risikere å bli lam?

 

Anonymous poster hash: 48e68...1ea

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg ville våget å ta en operasjon med fare for permanent lammelse. Det hadde skremt vannet av meg....

 

Men, hvordan har det seg at han orker overtid, men må ha det tilrettelagt på jobb og ikke klarer å bidra hjemme?

 

Anonymous poster hash: 889b1...b49

[Anonym bruker]

Synes ikke du er egoistisk.

 

Operasjonen har neppe 50/50 sjanse for å lykkes eller for at han blir lam. Hvor stor sjanse er det?

 

Anonymous poster hash: 5a6be...ed3

Rundt 70% sjans for å bli bedre eller smertefri, 25% for uendret tilstand, 5% for å bli lam.

 

 

Anonymous poster hash: a20ae...d15

[Anonym bruker]

Jeg skjønner du er frustrert, men du skal tvinge han til å ta en operasjon der han kan risikere å bli lam?

 

Anonymous poster hash: 48e68...1ea

Men det er greit at jeg tvinges til å jobbe redusert for å klare alt som faller på meg? Og at min kroniske diagnose forverres som følge av dette?

 

Jeg tvinger ham ikke, jeg gir ham et valg. Pp samme måte som jeg forklarer ham at jeg også har et valg.

 

Anonymous poster hash: a20ae...d15

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg ville våget å ta en operasjon med fare for permanent lammelse. Det hadde skremt vannet av meg....

 

Men, hvordan har det seg at han orker overtid, men må ha det tilrettelagt på jobb og ikke klarer å bidra hjemme?

 

Anonymous poster hash: 889b1...b49

På jobb holder han et roligere tempo hvor han slipper unna bøy og tøy. Det er det liten mulighet for hjemme.

 

Anonymous poster hash: a20ae...d15

[Anonym bruker]

På jobb holder han et roligere tempo hvor han slipper unna bøy og tøy. Det er det liten mulighet for hjemme.

 

Anonymous poster hash: a20ae...d15

Da må ihvertfall de overtidspengene brukes til å kjøpe hjelp i hjemmet. Vaskehjelp, bestille mat fra nett osv

 

Anonymous poster hash: 0c5d0...d33

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg ville våget å ta en operasjon med fare for permanent lammelse. Det hadde skremt vannet av meg....

 

Men, hvordan har det seg at han orker overtid, men må ha det tilrettelagt på jobb og ikke klarer å bidra hjemme?

 

Anonymous poster hash: 889b1...b49

Nå leser jeg det er 5% sjanse for lammelse.

Ville du valgt et liv med handikap fremfor 70% sjanse forbedring?

 

Hi, du kan ikke tvinge han til noe. Men å klargjøre rammene for hva du kan leve med er fair. Jeg kunne ikke levd et liv med noen som ikke bidro til fellesskapet, når det er mulig å bli bedre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5a6be...ed3

[Anonym bruker]

Du kan kanskje leve med at han blir lam, men et like stort spørsmål er om han kan?

 

Jeg er selv ryggoperert pga prolaps, men var dessverre en av de som ikke merket bedring. I stedet har jeg fått prolapsen tilbake sammen med flere både over og under. Jeg kan ikke opereres igjen før det eventuelt blir kritisk siden operasjon i seg selv svekker området. Jeg var aldri redd for lammelse, men hvis jeg hadde visst hvordan jeg kom til å slite i etterkant hadde jeg aldri gått med på operasjon når jeg gjorde det.

 

Han er skeptisk til operasjon, noe som er lurt. Det beste er å prøve å finne behandling og trening som kan styrke musklene rundt prolapsen og eventuelt bedre nervesmertene. At det er den lille sjansen for lammelse som hindrer han er kanskje "teit", men det ligger mye mer i en operasjon som er verdt å virkelig sette seg inn i før en avgjørelse skal tas.

 

Anonymous poster hash: 073cc...44e

[Superdolly]

Det er helt greit å være tydelig på hvor grensen går og hva man orker og ikke orker. Hans valg i denne situasjonen berører i høyeste grad deg også, og derfor må du kunne si det du mener.

[Anonym bruker]

Mannen din må rett og slett virkelighetsorienteres mtp. risiko. Det opereres over 3.000 personer for lumbale prolaps i Norge årlig. Risikoen for lammelser er ikke stor!

 

Mannen din trenger samtale med kirurg og psykolog for å takle angsten sin!

Etter det kan han ev. ta en avgjørelse om å leve med prolapsen eller ta en operasjon. Men pr. i dag styres han av en irrasjonell frykt for risiko.

 

En annen ting mannen din må vurdere - og dette er viktig.

Han kan også risikerer at den prolapsen han har kan bli større - da er det også risiko for lammelser (kanskje større enn ved en planlagt operasjon) og da må han ev. akuttopereres.

Og kanskje det viktigste - jo lenger han går så inaktiv uten å være nok i aktivitet og trening, jo vanskeligere vil det være for ham å trene seg opp. Skal han opereres så bør han gjøres det nå, før han blir enda verre og ha langt større risikoer.

 

Enda en ting mannen bør vurdere. Hvilken jobb har han?

Han jobber og jobber overtid. Da er han også i stand til å hjelpe til hjemme - om han har viljen til det.

Å jobbe overtid om han er så dårlig som han påstår, det er komplett idioti. Den tiden burde han i så fall ha brukt på riktig trening og behandling. Når han velger å jobbe overtid fremfor å ta ansvar hjemme (eller bare være sammen med ungene og kona) og nekter operasjon pga. en frykt for en minimal risiko så stiller jeg spørsmålstegn ved om han egentlig er så dårlig i ryggen som han påstår.

 

Mannen din synes synd på seg selv, og virker å ha gått inn i en medlidenhets-/martyrboble hvor han nekter å face sin egen frykt eller ta ansvar for egen helse og familien sin.

 

Jeg har stor sympati med ev. smertene mannen går med, men jeg har absolutt null sympati med måten han velger å takle situasjonen. Han ser nå kun sin egen navle.

 

Så direkte til ditt spørsmål, Hi. Du kan ikke tvinge mannen din til å ta en operasjon! Det kan du bare ikke.

Når det er sagt - du har selv en kronisk og smertefull diagnose, du jobber fullt og du tar mer eller mindre alt med hus og barn. I dette bildet blir mannen bare en ekstrabelastning og dødvekt så lenge han ikke vil ta ansvar for egen helse. Da er det heller ikke egoistisk av deg om du velger å gå til slutt. Uansett hvor mye mannen elsker deg og vet at du elsker ham, så er det han som er egoisten her som velger å ignorere at dere er to som lever med smerter og han selv velger jobb og overtid fremfor familie og barn, trening og behandling.

 

Hadde det vært meg som var i det forholdet ville jeg gitt ham en frist. Innen utgangen av denne uken SKAL han ha bestilt seg time til fastlege for å snakke om frykten sin for operasjon. Om han ikke vil opereres så må han starte en konstruktiv prosess med trening, tøyninger og behandling slik at han kan finne en måte å leve bedre med smertene enn han gjør i dag.

Han trenger tydeligvis en samtale med kirurg som ev. kan operere ham og også psykolog. Om dere har råd ville jeg krevd at han tok noen timer til privatpraktiserende psykolog om frykten sin.

Og jeg ville krevd at vi gikk i parterapi.

 

 

 

Anonymous poster hash: 1b050...ef6

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok sagt det samme som deg.

 

Og er det ikke bedre for mannen din og heller leve er liv uten smerter men i værstefall være lam?

 

Han har en familie så han må faktisk tenke litt på hva som er best for familien, akkurat som du, og om han skal gå rundt med smerter og ikke bidra osv så blir det en belastning for deg og det tærer på med surskap,irritasjon osv og det er ikke bra for barna og leve slikt.

Ei heller og vokse opp med en fraværende far fordi han har smerter og det er bedre og være på jobb.

 

Så forstår deg veldig godt.

 

Anonymous poster hash: f6348...185

[Anonym bruker]

Rundt 70% sjans for å bli bedre eller smertefri, 25% for uendret tilstand, 5% for å bli lam.

 

 

Anonymous poster hash: a20ae...d15

Synes ikke du er egoistisk! Min far har hatt tre slike operasjoner med prognoser lik dette. Og han gikk fra å nesten bli ufør til nå å være 95% som før. Sliter litt med ene beinet etter nerver i klem for lenge. Støtter deg!

 

Anonymous poster hash: 9b7d3...8db

[Anonym bruker]

Jeg tenker at din mann ikke har så store smerter som han prøver å innbille deg. Han kan nok bidra litt hjemme, men ser sitt snitt til å snike seg unna. Mennesker som lever i store smerter hadde gjort hva som helst for å forbedre situasjonen, inkludert operasjon. Mennesker i store smerter er desperate etter forbedring, og hadde glatt tatt sjansen på en operasjon med så god prognose til å bli bedre.

 

Jeg understreker at jeg ikke mener mannen din faker smerter, men han har tydeligvis ikke vondt nok, og kan dermed hjelpe til med hverdagslivet!

 

Anonymous poster hash: ea916...244

[Anonym bruker]

Rundt 70% sjans for å bli bedre eller smertefri, 25% for uendret tilstand, 5% for å bli lam.

 

 

Anonymous poster hash: a20ae...d15

 

Må også huske på at i den 5 % risikoen så ligger det svært mange som uansett ville fått lammelser. Altså, at det ikke er operasjonen som påfører pasienten lammelser, men at det ikke er mulig å redde funksjon pga. prolapsen før operasjon har gjort for stor skade. Dvs. at risikoen for at selve operasjonen skal påføre lammelser er mindre enn 5 %.

 

Anonymous poster hash: 1b050...ef6

[Anonym bruker]

Har du tenkt tanken på hva som kommer til å skje dersom du presser ham og han faktisk blir lammet? Sjansen er stor for at han kommer til å legge all skyld på deg.

Anonymous poster hash: f1802...c82

[Anonym bruker]

 

Har du tenkt tanken på hva som kommer til å skje dersom du presser ham og han faktisk blir lammet? Sjansen er stor for at han kommer til å legge all skyld på deg.

 

Anonymous poster hash: f1802...c82

Livet kommer ikke med garantier. Mannen til hi må stå til rette for egne valg. Å skylde på andre etter en feiloperasjon er ikke akkurat rasjonelt.

 

Hadde jeg vært hi hadde jeg lagt frem prognosen for parforholdet fremover.

 

70% at parforholdet går til helvete, 20% at det fortsetter likt, 5% at det blir bedre?

 

 

Anonymous poster hash: 5a6be...ed3

[Anonym bruker]

Risiko for lammelse er STERKT overdrevet!

 

Jeg er selv operert for dette to ganger allerede og har ingen betenkeligheter med å legge meg på operasjonsbordet.

 

Kirurgene er drevne. Bestill operasjon på et av de store sykehusene. Der gjør de denne type operasjoner på samlebånd.

 

Resultatet av mine to operasjoner har begge ganger vært svært vellykket. Første gang hadde jeg et par uker rekonvalesens. Og andre gang var det kun snakk om et par dager før jeg var helt frisk igjen.

 

Ville gjort det igjen!

 

Anonymous poster hash: bf53e...a0d

[Anonym bruker]

Jeg har selv 2 x prolaps og tar ikke operasjon. Hvorfor? Fordi jeg vet av en som er lam og en som ble invalid ( oppegående i små perioder ) av samme operasjon. Heller litt funksjon og smerter enn ingen funksjon i det hele tatt.

Synes du er ego ja. 

 

MEN.. han må trene - få fysioterapi - og gjøre alt som  han kan for å få det så bra som mulig med sin nåværende situasjon. 

Anonymous poster hash: c1241...31c

[Anonym bruker]

Jeg har 3 operasjoner pga skiveprolaps. Hadde sterke smerter,klarte I perioder ikke å røre meg og livet var bare dritt! 1.operasjon funket ikke,de tok ikke nok.2.operasjon kom de borti en nerve slik at det ble blokkert ned til beinet,operert på nytt etter 2 uker. Klarte ikke løpe eller gå skikkelig på noen år,men det spilte ingen rolle! Jeg ble smertefri og etter 4 år på aap jobber jeg nå 100% og er så fornøyd. De kom også borti slik at spinalvæske rant ut og jeg måtte ligge helt I ro I ett døgn,så ting kan skje. Men så verdt det! Synes ikke du er egoistisk men prøv å oppmuntre han med alle fordelene om at det går helt sikkert bra!

 

Anonymous poster hash: 3c0ac...1c6

[Anonym bruker]

Kanskje han vil jobbe overtid fordi han føler at han ikke strekker til med å bare jobbe vanlig ?

 

Anonymous poster hash: 5e0b8...3fb

[Gjest Antarctica]

Men det er greit at jeg tvinges til å jobbe redusert for å klare alt som faller på meg? Og at min kroniske diagnose forverres som følge av dette?

 

Jeg tvinger ham ikke, jeg gir ham et valg. Pp samme måte som jeg forklarer ham at jeg også har et valg.

 

Anonymous poster hash: a20ae...d15

Syns det er renhårig nok. Livet har ikke tildelt dere de beste kortene. Nå må dere gjøre det beste utav dem, og ett av premissene dine er at alle løsninger skal prøves.