Er det verdt å leve videre i denne bygda?

[Anonym bruker]

Vi bor i ei lita bygd i midt-Norge. Jeg og samboer jobber som mellomledere begge to (jeg kommunalt, han privat). Trives godt i jobbene våre. Er noenlunde sosiale på jobb, men jobber med mange eldre mennesker (i 50-årene).

 

Bygda, derimot, kommer vi liten vei med. Vi bor i bygda fordi det er hans hjemsted, og foreldrene hans bor her. De hjelper oss litt med barna (ikke jevnlig, men kan stille opp om vi spør innimellom). Vi bor også i bygda fordi boligprisene er lave og vi fikk kjøpt et nydelig hus vakkert plassert ved sjøen.

 

Så til problemet;

Det sosiale livet vårt i denne bygda er lik null. Vi har ingen venner som vi kan omgås. Vi har prøvd mye, skal det sies; invitert foreldre med barn som er jevngamle med våre barn på besøk, foreslått turer, prøver å dra i gang aktiviteter. Stort sett blir det med den ene gangen, ingen inviterer tilbake eller tar initiativ. Samboer sine kompiser fra barndommen har enten flyttet eller er single. Et par av de med familie har bare avvist oss også.

 

Barna våre får så å si aldri invitasjoner til å besøke andre barn i bygda heller (vi har ikke barn i nabolaget). Jeg syns rett og slett synd på de , og husker selv en barndom der jeg traff venner hele tiden.

 

Vi mener selv at vi er helt normale mennesker med sunne interresser. Så hva kan vi gjøre? Og hvis dere var i denne situasjonen, ville dere vurdert å flytte? Fordi det er det jeg drømmer mest om for tiden. Selv om man ikke nødvendigvis kan flytte fra problemer, så har jeg en forestilling om at familielivet og barnas oppvekst ikke bør være SÅ... ensom? Jeg drømmer om å ha venninner, med og uten barn, som foreslår å finne på ting, vennepar vi kan invitere på middag innimellom. Normale ting.. er det for mye å be om?

Noen tanker?

 

 

Anonymous poster hash: 3b53e...373

[Anonym bruker]

Hvilke aktiviteter driver barna med?

Hvilke driver dere voksne med?

 

Å bare "invitere" og regne med at det blir vennskap rett ut av intet er ikke greia. I alle fall ikke med tause bønder i Trøndelagsbygdene.

 

Men hvis du gikk i sangkoret, eller var oppmann på skigruppa med ungene el lign, så ville du treffe folk på arenaer der dere kunne ha samvær via noe folk selv var interesserte i. Altså ikke "sitte-og-snakke"-samvær, som for mange er forbeholdt de aller nærmeste.

 

Anonymous poster hash: fd69a...e5b

[Anonym bruker]

Har ingen gode råd til deg desverre men vår families situasjon likner veldig på deres, bortsett fra at vi ikke har besteforeldre i området! Det i seg selv hadde for oss värt et argument for å bli. Vi har bodd her i 3 år, invitert til bursdager og stilt på dugnad og FAU og younameit, har ikke fått noe som ligner napp et eneste sted og virker ikke som vi kommer til å få det heller. Rett og slett ingen som vil ha meg og familien i nettverket sitt. Kanskje folk har for mye med seg selv og sitt?

 

Anonymous poster hash: a1dbc...c1a

[Anonym bruker]

De liker dere ikke!

Vi bor i min hjembygd. Mine barndomsvenner, glir unna. Ingen av de har forbarmet seg over min mann, innflytteren.

Hos oss kommer de når de er inviterte, og vi sitter ikke alene på nyttårsaften.

 

Mange er super sosiale seg i mellom. Jeg har bare kommet til den konklusjonen at de er ikke videre interessert i oss, eller meg.

 

Foreldre styrer i stor grad hvem barna leker med. Og har barna venner rett utenfor døra, foretrekker ofte foreldrene det, enn de som bor 4 km unna.

 

Ser mange har veldig aktive sosiale liv, også de som er nyinnflyttet.

 

Jeg henger nå mye mer sammen med mødre til barna. Da jenta vår begynte på skolen fikk hun andre venninner, og de ble super sosiale. Så jeg er mer sammen med innflytter damer, enn mine "gode" gamle.

 

Det kan enda være håp for nye vennskap ettersom barna blir eldre, kommer an på hvordan foreldrene er.

 

Anonymous poster hash: 2f9a9...f3e

[Anonym bruker]

Glem å få innpass i den harde kjernen! Glem motinvitasjoner og ta det heller som en positiv overraskelse. Inviter med lekekamerater til ungene flere dager i uka, det er straffen for å bo litt avsides til uansett hvor du bor! Finn det noe å engasjere deg i; politisk, veldedig organisasjon, idretten etc. Alle trenger hjelp og er du skikkelig engasjert fyller du opp hverdagen med så mye sosial omgang du bare orker. På dager du synes det er tungt å være alene, eks nyttårsaften. Reis bort, avtal med familie eller finn en innflytter og inviter. Slik overlever jeg som innflytter på bygda

 

Anonymous poster hash: 5075f...564

[Anonym bruker]

Slik overlever jeg som innflytter på bygda

 

 

Jeg skjønner ikke at noen orker å bare "overleve". Man har kun ett liv, og man skal også leve og ha det fint, ikke bare overleve. Det finnes sikkert et par hederlige unntak på inkluderende bygdesamfunn, men jeg kunne aldri bo i ei trangsynt bygd med snevre forhold.

 

Flytt, er mitt råd.

 

Anonymous poster hash: eb359...f17

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner ikke at noen orker å bare "overleve". Man har kun ett liv, og man skal også leve og ha det fint, ikke bare overleve. Det finnes sikkert et par hederlige unntak på inkluderende bygdesamfunn, men jeg kunne aldri bo i ei trangsynt bygd med snevre forhold.

 

Flytt, er mitt råd.

 

Anonymous poster hash: eb359...f17

Hvorfor det? Det plager ikke meg! Og ungene har det supert

 

Anonymous poster hash: 5075f...564

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner ikke at noen orker å bare "overleve". Man har kun ett liv, og man skal også leve og ha det fint, ikke bare overleve. Det finnes sikkert et par hederlige unntak på inkluderende bygdesamfunn, men jeg kunne aldri bo i ei trangsynt bygd med snevre forhold.

 

Flytt, er mitt råd.

 

Anonymous poster hash: eb359...f17

Bygda trenger ikkevold trangsynt eller ha snevre forhold selv om noen er uten venner. Det skjer overalt.

 

Anonymous poster hash: 72590...030

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg hadde klart å leve som dere.

 

Vi kunne fått oss et skikkelig luksuspalass om vi hadde flyttet på landet.

 

Men hva hadde det huset gitt meg om jeg ikke hadde hatt alle vennene mine? Alle bekjentskapene? Muligheten til å dra på byen, restauranter, barer?

Og hva med alle barnas venner? Her vi bor kryr det av barn og det ringer stadig vekk på døra vår i både helger og ettermiddager.

 

Vi bor rett over grensa til Oslo. Bor i et rekkehus, mange naboer rundt oss. Men det er helt greit, så lenge jeg får lov til å leve det livet jeg gjør. 😊

 

Mannen og jeg jobber begge i Oslo.

 

Hadde vurdert bosted hadde jeg vært deg.

 

Anonymous poster hash: fcc04...f2e

[Anonym bruker]

Hvilke aktiviteter driver barna med?

Hvilke driver dere voksne med?

 

Å bare "invitere" og regne med at det blir vennskap rett ut av intet er ikke greia. I alle fall ikke med tause bønder i Trøndelagsbygdene.

 

Men hvis du gikk i sangkoret, eller var oppmann på skigruppa med ungene el lign, så ville du treffe folk på arenaer der dere kunne ha samvær via noe folk selv var interesserte i. Altså ikke "sitte-og-snakke"-samvær, som for mange er forbeholdt de aller nærmeste.

 

Anonymous poster hash: fd69a...e5b

 

 

Ikke bestandig det hjelper heller. Bor i mellomstor by og er helt alene, selv om jeg er med på dugnader, prøver å være sosial med andre foreldre på barnas idretter, er en skravlete kollega og så videre. Noen får bare ikke venner, that's life.

 

Anonymous poster hash: 65990...9a0

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg hadde klart å leve som dere.

 

Vi kunne fått oss et skikkelig luksuspalass om vi hadde flyttet på landet.

 

Men hva hadde det huset gitt meg om jeg ikke hadde hatt alle vennene mine? Alle bekjentskapene? Muligheten til å dra på byen, restauranter, barer?

Og hva med alle barnas venner? Her vi bor kryr det av barn og det ringer stadig vekk på døra vår i både helger og ettermiddager.

 

Vi bor rett over grensa til Oslo. Bor i et rekkehus, mange naboer rundt oss. Men det er helt greit, så lenge jeg får lov til å leve det livet jeg gjør. 😊

 

Mannen og jeg jobber begge i Oslo.

 

Hadde vurdert bosted hadde jeg vært deg.

 

Anonymous poster hash: fcc04...f2e

Nå er det jo ikke gitt at man mistrives på landet og stortrives i/rett utenfor Oslo da. Har selv bodd i ei lita bygd i Gudbrandsdalen og lengter tilbake. I Oslo trives jeg ikke særlig godt. Dette er ikke et by/land-problem.

 

Anonymous poster hash: 84f01...7fc

[Anonym bruker]

Vi var i samme situasjon, vi flyttet og fikk det mye bedre. Nabolaget her er fullt av barn på vårt barns alder, så nå har han alltid noen å leke med. Men vi hadde jo ingen garanti for at de kom til å komme overens, så det var jo mye flaks og.

Anonymous poster hash: da448...e7f

[Anonym bruker]

Hvorfor det? Det plager ikke meg! Og ungene har det supert

 

Anonymous poster hash: 5075f...564

Hvorfor det? Fordi jeg må trives (ikke bare overleve/ikke plages).

 

Anonymous poster hash: eb359...f17

[Anonym bruker]

Bygda trenger ikkevold trangsynt eller ha snevre forhold selv om noen er uten venner. Det skjer overalt.

 

Anonymous poster hash: 72590...030

Jeg sa at det finnes noen unntak, men jeg har erfart at de fleste bygdesamfunn er lite inkluderende (jeg er hyggelig og sosial og ikke noe "utskudd", og får lett venner her jeg bor nå i litt mer urbane strøk).

 

Anonymous poster hash: eb359...f17

[Anonym bruker]

 

Jeg sa at det finnes noen unntak, men jeg har erfart at de fleste bygdesamfunn er lite inkluderende (jeg er hyggelig og sosial og ikke noe "utskudd", og får lett venner her jeg bor nå i litt mer urbane strøk).

 

Anonymous poster hash: eb359...f17

Jeg har TOTALT motsatt erfaring. Har vært innflytter til fire ulike bygdesamfunn i mitt liv, og følte at alle ble kjempeglade for at jeg kom. Fordi de ikke syns fraflyttingsspøkelset var noe hyggelig.

 

Anonymous poster hash: fd69a...e5b

[Anonym bruker]

Jeg har TOTALT motsatt erfaring. Har vært innflytter til fire ulike bygdesamfunn i mitt liv, og følte at alle ble kjempeglade for at jeg kom. Fordi de ikke syns fraflyttingsspøkelset var noe hyggelig.

 

Anonymous poster hash: fd69a...e5b

Da er du sikkert en helt annen type enn meg.

 

Anonymous poster hash: eb359...f17

[Anonym bruker]

Høres ut som et grusomt sted å bo. Takke meg til Oslo!

 

Anonymous poster hash: a74e2...c69

[Anonym bruker]

jeg hadde flytta. flytt til en annen bygd. bygda er mye bedre for barn enn byen. I nærheten av skog og mark. barna får sunne interesser ikke bare ipad osv. Vi bor i ei bygd og stortrives. alle er stort sett koselige og vi har det bra sosialt. 5 min til stranda-liten gåtur. vi kunne ikke hatt det bedre. Betaler ca 7 tusen i mnd i lån på en stor enebolig: ) 1 time til oslo med bil hvis det er behov. Der er vi aldri: ))

Anonymous poster hash: 5be9d...cb2

[Anonym bruker]

 

Da er du sikkert en helt annen type enn meg.

 

Anonymous poster hash: eb359...f17

Hvilken type er du da?

 

Anonymous poster hash: fd69a...e5b

[Anonym bruker]

jeg hadde flytta. flytt til en annen bygd. bygda er mye bedre for barn enn byen. I nærheten av skog og mark. barna får sunne interesser ikke bare ipad osv. Vi bor i ei bygd og stortrives. alle er stort sett koselige og vi har det bra sosialt. 5 min til stranda-liten gåtur. vi kunne ikke hatt det bedre. Betaler ca 7 tusen i mnd i lån på en stor enebolig: ) 1 time til oslo med bil hvis det er behov. Der er vi aldri: )) Anonymous poster hash: 5be9d...cb2

Er du litt enfoldig? Tror du ikke at man kan bo i storby og likevel nær marka?

 

Anonymous poster hash: a74e2...c69

[Anonym bruker]

 

Hvorfor det? Fordi jeg må trives (ikke bare overleve/ikke plages).

 

Anonymous poster hash: eb359...f17

Men det plager ikke meg! Å innse realiteten og klare omstille seg for noen år er ikke det samme som å mistrives vet du 😂 Det viktigste i mitt liv akuratt nå er at ungene har det bra! Og det har de. Jeg klarer fint gjøre det beste ut av situasjonen og ha det bra med det

 

Anonymous poster hash: 5075f...564

[Anonym bruker]

Men det plager ikke meg!

Nei, jeg skjønner det, og det er jo fint for deg. Men jeg må altså ha i pose og sekk: både jeg og ungene må ha det supert, og vi er heldige som har det :-)

 

Anonymous poster hash: eb359...f17

[Anonym bruker]

Vi bor i ei lita bygd i midt-Norge. Jeg og samboer jobber som mellomledere begge to (jeg kommunalt, han privat). Trives godt i jobbene våre. Er noenlunde sosiale på jobb, men jobber med mange eldre mennesker (i 50-årene).

 

Bygda, derimot, kommer vi liten vei med. Vi bor i bygda fordi det er hans hjemsted, og foreldrene hans bor her. De hjelper oss litt med barna (ikke jevnlig, men kan stille opp om vi spør innimellom). Vi bor også i bygda fordi boligprisene er lave og vi fikk kjøpt et nydelig hus vakkert plassert ved sjøen.

 

Så til problemet;

Det sosiale livet vårt i denne bygda er lik null. Vi har ingen venner som vi kan omgås. Vi har prøvd mye, skal det sies; invitert foreldre med barn som er jevngamle med våre barn på besøk, foreslått turer, prøver å dra i gang aktiviteter. Stort sett blir det med den ene gangen, ingen inviterer tilbake eller tar initiativ. Samboer sine kompiser fra barndommen har enten flyttet eller er single. Et par av de med familie har bare avvist oss også.

 

Barna våre får så å si aldri invitasjoner til å besøke andre barn i bygda heller (vi har ikke barn i nabolaget). Jeg syns rett og slett synd på de , og husker selv en barndom der jeg traff venner hele tiden.

 

Vi mener selv at vi er helt normale mennesker med sunne interresser. Så hva kan vi gjøre? Og hvis dere var i denne situasjonen, ville dere vurdert å flytte? Fordi det er det jeg drømmer mest om for tiden. Selv om man ikke nødvendigvis kan flytte fra problemer, så har jeg en forestilling om at familielivet og barnas oppvekst ikke bør være SÅ... ensom? Jeg drømmer om å ha venninner, med og uten barn, som foreslår å finne på ting, vennepar vi kan invitere på middag innimellom. Normale ting.. er det for mye å be om?

Noen tanker?

 

 

Anonymous poster hash: 3b53e...373

 

Hm, jeg kan se hvorfor du stiller deg disse spørsmålene. Slik jeg ser det, bor dere der pga. et stort, fint hus, mulighet for barnevakt + jobbene (som jo er viktig). Men at barna ikke har noen lekekamerater etter skoletid og i helgene er jo ganske kjedelig for dem, og når dere også føler ensomhet ville jeg vurdert det altså.

 

Spørsmålet er om det er mulig å flytte til et mer barnevennlig sted (forsikre dere om at det er mange barn i området, lekeplasser, fotballbane osv) og nærmere "der det skjer" for dere, og samtidig beholde jobbene? Evt må dere se dere om etter nye jobber og nytt bosted, det er jo også mulig.

 

Man er sin egen lykkes smed. Og man har bare ett liv. Det er mulig å forandre på det hvis man vil. Slik jeg ser det, er det ganske lett for dere å gjøre det, siden barna ikke er knyttet til stedet med venner. DET er vanskeligere å flytte fra.

 

Du skriver ikke hvor gamle barna er? Jeg har selv erfaring med flytting, vil si det er relativt greit når de er opp mot skolealder og litt til. Viktig å være positive og hjelpe dem i gang ved å invitere nye venner hjem, hvis dere velger å flytte.

 

For meg ser det ut som dere har mye å vinne på å flytte. Trivsel og sosiale relasjoner er viktigere enn flott hus, for å sette det på spissen. Barnevakt finner dere, f.eks, en nabojente. Lykke til

 

Anonymous poster hash: 01fb9...824

[Blondzilla]

Uansett hvor man bor tror jeg det kan være utfordrende å skaffe seg nye nære venner i voksen alder. Jeg har mange venner og de fleste av disse ble jeg kjent med på videregående eller tidlig i 20-årene. Jeg møter stadig nye folk gjennom barnas skole, barnehage og idrettslag. Jeg snakker og er hyggelig når jeg møter dem, men det blir med det. Jeg har ikke behov eller interesse av flere venner. Nå har jeg en barselgruppe som er hyggelig og som heg møter en gang i blant, men jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å omgås noen av dem når permisjonen er slutt. Jeg har fem nære venninner og har liksom nok med det. Det behøver med andre ord ikke bety at folk ikke liker dere, mange er bare ikke interessert fordi de allerede har er velutviklet nettverk.

[Anonym bruker]

 

Nei, jeg skjønner det, og det er jo fint for deg. Men jeg må altså ha i pose og sekk: både jeg og ungene må ha det supert, og vi er heldige som har det :-)

 

Anonymous poster hash: eb359...f17

Og med det sikrer du altså også hi all fremtidig lykke om hun bare flytter? 😳 Tenk deg om du hi, gresset er ikke alltid grønnere... Etter hva jeg hører fra venner som bor igjen i Oslo området har ikke de så mye mer tid til å pleie vennskap osv de heller, så det er ikke sikkert det å flytte vil gi deg det du søker!

 

Anonymous poster hash: 5075f...564