Jeg er så skuffet over mamma...

[Anonym bruker]

Vi bor på hver vår kant av landet. Jeg flyttet for å studere, fant kjærligheten og ble boende.Det er over 10 år siden. Mamma har nok alltid vært lei seg for at jeg aldri flyttet tilbake. Vi var ikke særlig nære da jeg var tenåring. Mamma har alltid slitt litt med angst. Forholdet ble bedre for noen år siden, og jeg har stort sett tilbragt jul og ferier med familien. Pappa er en utrolig god person, som hater konflikter og alltid er i midten. Han gjør alt han kan for mama og vil alltid stille opp for meg. 

 

For snart et år siden ble jeg mamma for første gang, til tvillinger. I forkant av dette gledet mamma seg veldig, vi snakket mye sammen på telefon, i ferier og i det hele tatt. Hun gledet seg mye og snakket om å komme og hjelpe til så mye hun kunne. Hun er ufør, men pappa tjener godt, så noen flybilletter er ikke noe problem.

 

Jeg har ikke sett snurten av henne her. Hun kan ikke dra fra hundene sine, og ber oss om å flytte dit (noe som er uaktuelt, det vet hun). Nå først - nesten 11 måneder etter fødselen kom hun på besøk for første gang, Da sammen med pappa og hundene. Hun kom for å hjelpe meg mens samboeren min var borte en halv uke.

 

Det var ikke mye hjelp å få. Hun styrer og steller sånn med de bikjene at hun nesten ikke har tid til barnebarna. I tillegg er den ene tvillingen redd hund, og det ble jo ikke noe bedre av uoppdratte småhunder som bjeffer. Vi har katt. Jeg sa på forhånd at jeg gledet meg til at de skulle komme, men at jeg helst ikke ønsket at hundene skulle være med. Jeg VET at flere familiemedlemmer hadde kunnet passe de.

 

Snart er det bursdag. 1-årsdag. Hele tiden har jeg gledet meg til det, for mamma og pappa har lovet at de skal komme. Nå sa de at bare en av de kan komme, så de slipper å ta med hundene. Pappa hadde ikke hatt noen problemer med å sette de bort, men han vil ikke krangle.

 

Jeg er sikkert veldig gjenkjennbar, men det får bare være. Jeg er så fortvila og skuffet! Hvorfor ER hun sånn? 

 

Må bare nevne at pappa har vært her flere ganger.

Anonymous poster hash: 4e950...603

[Anonym bruker]

For å være helt ærlig tror jeg at hun ikke er sørlig interessert i barnebarna og ikke bryr seg så mye om dere. Hun vil ikke ofte noe eller legge en innsats i å være sammen med dere.

 

Mine foreldre er også sånn. Etter 12 år er jeg vant til det, men jeg vil nok alltid kjenne på sorgen over at de ikke er interesserte, at de ønsker å leve sitt eget liv uten noen sørlig kontakt med barn og barnebarn. Jeg savner familie, men får ikke gjort noe særlig med det. Gi henne noen sjanser til, men blir det likedan, tror jeg det er best å innfinne seg med at hun ikke egentlig er så interessert.

 

Anonymous poster hash: fd165...5e4

[Anonym bruker]

HUn har nok mer angst enn du tror. Hva med å feire bursdagen hos foreldrene dine?

Anonymous poster hash: 68ee6...2ab

[Anonym bruker]

 

HUn har nok mer angst enn du tror. Hva med å feire bursdagen hos foreldrene dine?

 

Anonymous poster hash: 68ee6...2ab

Hadde vi bare hatt mulighet. Vi har hverken råd eller tid til en sånn tur nå :/

 

Anonymous poster hash: 4e950...603

[Anonym bruker]

 

HUn har nok mer angst enn du tror. Hva med å feire bursdagen hos foreldrene dine?

 

Anonymous poster hash: 68ee6...2ab

 

 

Hva når barnet blir større? Skal det ofre vennebursdager for å feire dagen hos en egoistisk bestemor? Fint at faren din besøker dere.

 

Anonymous poster hash: 86925...2ba

[Anonym bruker]

 

Vi bor på hver vår kant av landet. Jeg flyttet for å studere, fant kjærligheten og ble boende.Det er over 10 år siden. Mamma har nok alltid vært lei seg for at jeg aldri flyttet tilbake. Vi var ikke særlig nære da jeg var tenåring. Mamma har alltid slitt litt med angst. Forholdet ble bedre for noen år siden, og jeg har stort sett tilbragt jul og ferier med familien. Pappa er en utrolig god person, som hater konflikter og alltid er i midten. Han gjør alt han kan for mama og vil alltid stille opp for meg.

 

For snart et år siden ble jeg mamma for første gang, til tvillinger. I forkant av dette gledet mamma seg veldig, vi snakket mye sammen på telefon, i ferier og i det hele tatt. Hun gledet seg mye og snakket om å komme og hjelpe til så mye hun kunne. Hun er ufør, men pappa tjener godt, så noen flybilletter er ikke noe problem.

 

Jeg har ikke sett snurten av henne her. Hun kan ikke dra fra hundene sine, og ber oss om å flytte dit (noe som er uaktuelt, det vet hun). Nå først - nesten 11 måneder etter fødselen kom hun på besøk for første gang, Da sammen med pappa og hundene. Hun kom for å hjelpe meg mens samboeren min var borte en halv uke.

 

Det var ikke mye hjelp å få. Hun styrer og steller sånn med de bikjene at hun nesten ikke har tid til barnebarna. I tillegg er den ene tvillingen redd hund, og det ble jo ikke noe bedre av uoppdratte småhunder som bjeffer. Vi har katt. Jeg sa på forhånd at jeg gledet meg til at de skulle komme, men at jeg helst ikke ønsket at hundene skulle være med. Jeg VET at flere familiemedlemmer hadde kunnet passe de.

 

Snart er det bursdag. 1-årsdag. Hele tiden har jeg gledet meg til det, for mamma og pappa har lovet at de skal komme. Nå sa de at bare en av de kan komme, så de slipper å ta med hundene. Pappa hadde ikke hatt noen problemer med å sette de bort, men han vil ikke krangle.

 

Jeg er sikkert veldig gjenkjennbar, men det får bare være. Jeg er så fortvila og skuffet! Hvorfor ER hun sånn?

 

Må bare nevne at pappa har vært her flere ganger.

 

Anonymous poster hash: 4e950...603

Har en sånn svigermor selv. (Det er så utrolig sårende og trist. Men jeg synes ikke det er riktig å frita mennene for ansvar her heller. Disse bestefedrene er like dårlige synes jeg, som godtar det. Det er en like stor del av problemet tenker jeg.

 

Men da kan dere jo foreslå at moren din er hjemme, så kan faren din komme? Og så får hun bare gå glipp av det...

 

Anonymous poster hash: e2ac0...ff1

[Anonym bruker]

Svigermor er slik...men hun har ikke angst.

 

Hun er veldig hyggelig og krever ikke st vi skal komme til henne. Faktisk er det også problematisk fordi hennes 'nye' mann ikke takler unger, og vi har tre ganske små.

 

Den himla bikkja er så bortskjemt at svigers ikje tør ta den ned om den sitter i en stol, for da biter hunden. Hvem søren vil ha en sånn kjøter? Og det er jo et styr selvsagt, fordi ungene og hunden må holdes adskilt, og da blir mannen hennes grinete.

 

Hun er pensjonist og har fått billett av oss flere ganger, men kommer sjelden. Sa sist noe sånt som at man måtte være bestemor for å takle ungene (for å dekke over den sure gubben). Hun mente de var for bråkete. (De er ganske normale, altså varierende og søskenkrangling blir set alltids)

 

Mens mine foreldre aldri kunne sagt noe slikt og de ønsker oss velkommen på besøk når som helst.

 

Mannen min er kjempeskuffet , men jeg driter i det. Tenker st det er deres tap, ikke vårt.

 

Anonymous poster hash: 6bfe9...6fa

[Anonym bruker]

Det er ikke svigermor, det er mamma. Så det er ganske vanskelig å bare drite i det... Men det har nok mye med angsten å gjøre, for ungene bryr hun seg om. Hun har bare veldig rare og lite produktive måter å gjøre det på. Som at hun for eksempel gråter voldsomt når vi skal dra etter å ha vært der. Og hun leker masse med de... Når bikjene sover. Det er bare det å få henne hit, som egentlig er problemet.

Anonymous poster hash: 4e950...603

[Anonym bruker]

Jeg tror det skyldes angst. Prøv å ikke døm henne for hardt. Hva med å invitere deg selv og be de betale billetten? 

Anonymous poster hash: 557bf...2d9

[Anonym bruker]

Sånn er min mamma også, og det er psyken som er problemet.

 

Mamma kommer ikke med mindre hun er nødt, og da sitter hun (min manns beskrivelse) "med jakka på ytterst på sofaen og teller ned til hun kan gå hjem"

 

Hun er glad i barnebarna, og vil gjerne at vi skal komme på besøk, men hun mistrives ærlig talt alle andre steder enn hjemme i sin egen stue med hundene sine.

 

Jeg brukte også mange år på å være såret og skuffet over den manglende interessen for barnebarna, men jeg har etterhvert skjønt at det er hennes egne psykiske problemer som hindrer henne.

Anonymous poster hash: 02917...af2