Slik jeg oppfører meg harmonerer ikke med min bakgrunn

[Anonym bruker]

Ting har alltid gått min vei. God familie, mange venner, flere kjærester og nå gift med kjekk mann og har flotte barn. God utdannelse og gode jobber både mannen og jeg. 

 

Skulle da tro at jeg tålte litt motgang og ikke hadde behov for bekreftelse? Men slik er det ikke. Blir sur og tverr når jeg opplever den minste motgang. Vil at alt skal bli som jeg har tenkt. Selv småting. Og jeg trenger å bli sett av andre. Særlig menn. Hvis ingen har flørtet med meg på en fest er det en dårlig kveld. Blir betatt av andre menn og liker at de tar inititiv til småførting, sender snapper og e-poster osv. Drar det ikke lenger og spiller "prippen", men liker oppmerksomheten.

 

Hvorfor er jeg slik? Og hvordan "skjerpe meg"?

Anonymous poster hash: 59dcf...d0e

[Anonym bruker]

 

Ting har alltid gått min vei. God familie, mange venner, flere kjærester og nå gift med kjekk mann og har flotte barn. God utdannelse og gode jobber både mannen og jeg.

 

Skulle da tro at jeg tålte litt motgang og ikke hadde behov for bekreftelse? Men slik er det ikke. Blir sur og tverr når jeg opplever den minste motgang. Vil at alt skal bli som jeg har tenkt. Selv småting. Og jeg trenger å bli sett av andre. Særlig menn. Hvis ingen har flørtet med meg på en fest er det en dårlig kveld. Blir betatt av andre menn og liker at de tar inititiv til småførting, sender snapper og e-poster osv. Drar det ikke lenger og spiller "prippen", men liker oppmerksomheten.

 

Hvorfor er jeg slik? Og hvordan "skjerpe meg"?

 

Anonymous poster hash: 59dcf...d0e

Nå er ikke jeg psykolog, men vil likevel si at det høres helt normalt ut for din bakgrunn!? Du er vant til at ting går din vei, da føles det selvsagt ekstra ille ut om det en gang ikke gjør det- og du blir sur.

 

(Når det er sagt, mennesker med gode bakgrunner og fine familier kan også ha psykiske problemer, man er ikke immun mot sånt selvom man har hatt det fint her i livet. )

 

At du flørter med andre selvom du har det fint med mannen høres for meg merkelig ut, sikker på at han gir deg den oppmerksomheten du trenger? Eller kanskje du har litt lav selvtillit?

 

Anonymous poster hash: 8175a...cd8

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lav selvtillit. Er fornøyd med meg selv. Ingen psykiske plager. Mannen gir meg oppmerksomhet, men vi har vært sammen i 15 år så det er jo ikke så "spennende" lenger.

 

En ting til; jeg liker ikke personer i stillinger som er "høyere" enn min dersom de ikke er veldig flinke. Er de flinke respekterer jeg dem, er de ikke så flinke så ergrer det meg at de har klatret høyere enn meg. Samtidig så gjør jeg ingenting for å "klatre" selv.

 

Glad for alle "analyser". Ser jo at jeg må jobbe med meg selv.

 

Hi

Anonymous poster hash: 59dcf...d0e

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som om du er nøyaktig slik din "bakgrunn" tilsier egentlig. Du er vant til å lykkes med alt og har da en forventning om å lykkes med alt du foretar deg.

 

Vet ikke hva du skal gjøre for å snu dette, men synes det er et steg i riktig retning at du faktisk anerkjenner at dette er et trekk som ikke er positivt og noe du ønsker å gjøre noe med.

Jeg tenker at når det gjelder slike ting som dette er måten å snu det på, å endre tankesettet sitt. Til å være takknemlig for det man har og har oppnådd i livet. Til å tenke at det ikke er en selvfølge at man har dette. Men jeg vet ikke.

 

Kanskje du burde snakke med en psykolog eller en coach om dette? Få noen tips om mental endring?

 

Anonymous poster hash: ff315...b0f

[Anonym bruker]

Du høres ikke så koselig ut

 

Anonymous poster hash: bf5f0...471

[Anonym bruker]

Det høres helt normalt ut. Alt har gått din vei bestandig og du har aldri lært å takl den minste lille flis i fingeren.

Jeg tenker du bør åpne opp øynene og engasjere deg litt for de som ikke har det så bra. Gi litt tilbake. Frivillig på blåkors eller hva som helst. Da blir du kjent med mennesker som virkelig har hatt motgang og som på sin måte takler det.

Anonymous poster hash: d6b5d...f01

[Anonym bruker]

 

Det høres helt normalt ut. Alt har gått din vei bestandig og du har aldri lært å takl den minste lille flis i fingeren.

Jeg tenker du bør åpne opp øynene og engasjere deg litt for de som ikke har det så bra. Gi litt tilbake. Frivillig på blåkors eller hva som helst. Da blir du kjent med mennesker som virkelig har hatt motgang og som på sin måte takler det.

 

Anonymous poster hash: d6b5d...f01

 

 

Det gjør jeg allerede. Er støttekontakt og har deltatt i ulike former for frivillig arbeid. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 59dcf...d0e

[Anonym bruker]

 

Jeg har ikke lav selvtillit. Er fornøyd med meg selv. Ingen psykiske plager. Mannen gir meg oppmerksomhet, men vi har vært sammen i 15 år så det er jo ikke så "spennende" lenger.

 

En ting til; jeg liker ikke personer i stillinger som er "høyere" enn min dersom de ikke er veldig flinke. Er de flinke respekterer jeg dem, er de ikke så flinke så ergrer det meg at de har klatret høyere enn meg. Samtidig så gjør jeg ingenting for å "klatre" selv.

 

Glad for alle "analyser". Ser jo at jeg må jobbe med meg selv.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 59dcf...d0e

Narsissisme? Håper du ikke er i min omgangskrets.

 

 

 

Anonymous poster hash: cec95...417

[Anonym bruker]

Du høres ikke så koselig ut

 

Anonymous poster hash: bf5f0...471

Det gjør igrunnen ikke du heller.

 

 

Anonymous poster hash: 07b2f...124

[Anonym bruker]

Nå lurte jeg virkelig på om det var jeg som hadde skrevet innlegget men glemt det!!!

 

Akkurat som om jeg skulle ha skrevet det selv!

 

En bytur kan aldri bli helt vellykket om jeg ikke er blitt flørtet med og fått masse oppmerksomhet fra menn.

 

Jeg er avhengig av å ha en flørt gående til enhver tid. Oppmerksomhet på snap, messenger, fb osv.

 

Og er avhengig av den spenningen et nytt bekjentskap har. Har alltid blitt fort lei i forhold.

 

Jeg er gift nå og vi har vært sammen i 12 år. Tre barn sammen. Men jeg har det fortsatt på denne måten. Er 38 år.

 

Har i det siste lurt seriøst på hva som feiler meg! Så du er ikke alene...

 

Anonymous poster hash: 74a14...051

[Gjest Antarctica]

Du er vel bortskjemt.

 

Det er en grunn til at mange mener det er usunt å ha curlingforeldre.

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som om du har vokst opp med mye støtte og oppfølging. Du har fått hjelp til å jobbe for å nå mål og masse ros når du har gjort noe bra. Det har sikkert gitt deg god selvtillit, men ikke så god selvfølelse. Det høres ut som om du har blitt avhengig av å få ros og tilbakemeldinger. Du har ikke lært deg å gjøre ting eller nyte noe bare fordi du selv ønsker det. Du danser for at andre skal se på deg, ikke fordi det er godt å føle rytmen i kroppen.

 

Anonymous poster hash: b1cd9...489

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som om du har vokst opp med mye støtte og oppfølging. Du har fått hjelp til å jobbe for å nå mål og masse ros når du har gjort noe bra. Det har sikkert gitt deg god selvtillit, men ikke så god selvfølelse. Det høres ut som om du har blitt avhengig av å få ros og tilbakemeldinger. Du har ikke lært deg å gjøre ting eller nyte noe bare fordi du selv ønsker det. Du danser for at andre skal se på deg, ikke fordi det er godt å føle rytmen i kroppen.

 

Anonymous poster hash: b1cd9...489