Tidligere psykisk syk, nå mor

[Anonym bruker]

Hei,

 

jeg tenkte jeg skulle etterspørre litt erfaringer fra andre som har hatt/har en psykisk lidelse.

 

Jeg er altså blitt mamma, for under et år siden. De siste årene har jeg vært stabil og vil i dag kalle meg frisk fra tidligere psykiske problemer.

 

Jeg var ganske tungt inne i psykiatrien, med nærmere hundre innleggelser (noen frivillige, noen tvang), selvskading, tilbakevendene depresjoner etc. Av diagnoser var vi innom så mangt, men "endte" med en kompleks PSTD-lidelse, og en mer difus affektiv lidelse.

 

At jeg nå fungerer så godt som jeg gjør (som er helt normalt - ingen symptomer overhodet), var noe jeg virkelig aldri trudde kom til å skje, og jeg er takknemlig hver dag. TIlogmed i nattevåk og sutrete perioder hos datteren min så er jeg så inderlig glad. Nesten litt salig... Det var dette livet jeg kjempa for å få til - og jeg klarte det. Familie, huseier, to biler, studerer. Frisk. Hurra!

Og, det murrer ikke, det er ikke det, står støtt, men jeg føler på en måte at jeg må være så mye bedre enn hva jeg tenker andre burde være. (Og det er jo typisk flink-pike), men jeg tenker at om det er rotete her hos oss, så vil folk (veit ikke helt hvem) tenke at - dette får hun ikke til. Nå tok hun seg vann over hodet.

Eller når jeg er hos legen/helsesøster så skal jeg ikke si at jeg er sliten, ingen skal se meg gråte på en måte - fordi jeg er redd de vil tolke det inn i historien og journalen min. Må liksom overprestere hele tiden - og det er slitsomt det!

 

Jeg har nok alltid hatt to standarer, en til meg og en til alle andre, og det kan nok være noe av grunnen til at jeg ble syk i min tid. 

 

Så jeg lurer: Noen som har min erfaring fra relativt tungt psykiatri som har fått barn - og så gått på en kjempesmell. Gikk det bra? Opplevde du støtte i helsevesenet? Trygging av morsrollen? 

 

Kjenner jeg er så redd for at jeg skal bli syk. Hva da? Vil de si "du burde aldri hatt barn, nå kontakter vi barnevernet også slutter vi med dette mamma-tullet?" Dette kverner ofte, så tenkte jeg skulle høre om andre hadde erfaringer.

 

Hehe, ser jo nå når jeg skriver det at det er litt irrasjonelt, men det er på en måte det jeg har blitt redd for da. At jeg absolutt ikke kan vise svakthet for da kommer de til å "avsløre" meg på en måte... 

Anonymous poster hash: 9d667...f1e

[Anonym bruker]

Dytt

Anonymous poster hash: 9d667...f1e

[Anonym bruker]

Jeg er ikke tidligere psykisk syk, jeg er det fortsatt. Jeg har to barn og det går greit for det meste. Føler også på det du skriver at om det er litt rotete eller sånn så vil noen mene at jeg ikke takler det og sånn, men har begynt å komme over den tanken nå. Med to små barn så blir det rotete og sånn er det 😊 Er også fullstendig ærlig med de rundt meg om jeg sliter litt ekstra og lege og helsesøster og sånn har aldri tvilt på min evne som mor. Det var en psykolog som jeg aldri har møtt da som mente det var bekymringsfullt og meldte oss til barnevernet. Saken ble raskt henlagt da jeg og mannen min faktisk er gode foreldre. Jeg går på medisiner nå og håper de skal hjelpe meg, men fungerer helt greit i hverdagen 😊

 

Anonymous poster hash: 78a40...63c

[Anonym bruker]

Jeg er ikke tidligere psykisk syk, jeg er det fortsatt. Jeg har to barn og det går greit for det meste. Føler også på det du skriver at om det er litt rotete eller sånn så vil noen mene at jeg ikke takler det og sånn, men har begynt å komme over den tanken nå. Med to små barn så blir det rotete og sånn er det Er også fullstendig ærlig med de rundt meg om jeg sliter litt ekstra og lege og helsesøster og sånn har aldri tvilt på min evne som mor. Det var en psykolog som jeg aldri har møtt da som mente det var bekymringsfullt og meldte oss til barnevernet. Saken ble raskt henlagt da jeg og mannen min faktisk er gode foreldre. Jeg går på medisiner nå og håper de skal hjelpe meg, men fungerer helt greit i hverdagen

 

Anonymous poster hash: 78a40...63c

Godt å høre at saken ble henlagt

 

Det er slik at om jeg gjør en tabbe så blir jeg drit lei meg. I sommer da hun var 4-5 måneder så gjorde jeg tabba å legge henne på en seng og hun rulla utfor kanten og slo seg. Og da gikk jeg helt i kjellern med negative tanker om meg sjøl og morsgjerningen - selvfølgelig etter å ha trøsta henne og sett at det jo gikk bra. 

I går natt, når jeg løfta henne tilbake fra nattamming til sin egen seng så dunka jeg hodet hennes i kanten på sprinkelsenga. Hun våkna ikke, så så hardt kan det jo ikke ha vært, men da blei jeg også liggende våken og devaluere meg sjøl skikkelig. 

 

Lurer nesten på å ta kontakt med gamle psykiateren min,som jeg gikk til hver uke i ti år, for å høre hva han tenker rundt dette. Men, veit ikke. Er jo kanskje ikke bare å ringe DPSen og bestille time.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9d667...f1e

[Anonym bruker]

Vet ikke om jeg er helt på rett spor her da jeg ikke har vært psykisk syk selv, men jeg tror det er viktig at du tillater deg selv å ikke være perfekt (det du mener er perfekt).

Med det tenker jeg at vi alle gjør feil som foreldre, det viktigste er jo at vi gjør så godt vi kan! Det er nok spesielt typisk for oss mødre å få dårlig samvittighet, men den tjener jo ingen noe godt. Og jeg velger å tro at det "perfekte" vi blir presentert med her på DIB, i blogger, blader og media generelt faktisk sjelden er slik det fremstår og kun en liten del av totalbildet.

 

Slik jeg forstår deg setter du nok litt ekstra strenge krav til deg selv da du er redd for å falle tilbake i sykdommen og du er redd for at andre skal dømme deg som en "udugelig" mor, og du leter fu etter tegn på at dette faktisk er tilfelle. Og det er nok bra at du er obs på ett vis, men ikke la det ødelegge troen på deg selv og det du har oppnådd. For det er normalt med uhell, å komme til å dunke hodet til babyen i ett mørkt rom. Det er slik som kan skje, men som da gjør en mer obs neste gang man skal legge fra seg den lille.

 

Vi er nok ikke perfekte noen av oss, men vi gjør så godt vi kan samtidig som vi prøver å leve ett godt liv

 

Anonymous poster hash: 5f7b7...62c

[Anonym bruker]

 

Hei,

 

jeg tenkte jeg skulle etterspørre litt erfaringer fra andre som har hatt/har en psykisk lidelse.

 

Jeg er altså blitt mamma, for under et år siden. De siste årene har jeg vært stabil og vil i dag kalle meg frisk fra tidligere psykiske problemer.

 

Jeg var ganske tungt inne i psykiatrien, med nærmere hundre innleggelser (noen frivillige, noen tvang), selvskading, tilbakevendene depresjoner etc. Av diagnoser var vi innom så mangt, men "endte" med en kompleks PSTD-lidelse, og en mer difus affektiv lidelse.

 

At jeg nå fungerer så godt som jeg gjør (som er helt normalt - ingen symptomer overhodet), var noe jeg virkelig aldri trudde kom til å skje, og jeg er takknemlig hver dag. TIlogmed i nattevåk og sutrete perioder hos datteren min så er jeg så inderlig glad. Nesten litt salig... Det var dette livet jeg kjempa for å få til - og jeg klarte det. Familie, huseier, to biler, studerer. Frisk. Hurra!

 

Og, det murrer ikke, det er ikke det, står støtt, men jeg føler på en måte at jeg må være så mye bedre enn hva jeg tenker andre burde være. (Og det er jo typisk flink-pike), men jeg tenker at om det er rotete her hos oss, så vil folk (veit ikke helt hvem) tenke at - dette får hun ikke til. Nå tok hun seg vann over hodet.

Eller når jeg er hos legen/helsesøster så skal jeg ikke si at jeg er sliten, ingen skal se meg gråte på en måte - fordi jeg er redd de vil tolke det inn i historien og journalen min. Må liksom overprestere hele tiden - og det er slitsomt det!

 

Jeg har nok alltid hatt to standarer, en til meg og en til alle andre, og det kan nok være noe av grunnen til at jeg ble syk i min tid.

 

Så jeg lurer: Noen som har min erfaring fra relativt tungt psykiatri som har fått barn - og så gått på en kjempesmell. Gikk det bra? Opplevde du støtte i helsevesenet? Trygging av morsrollen?

 

Kjenner jeg er så redd for at jeg skal bli syk. Hva da? Vil de si "du burde aldri hatt barn, nå kontakter vi barnevernet også slutter vi med dette mamma-tullet?" Dette kverner ofte, så tenkte jeg skulle høre om andre hadde erfaringer.

 

Hehe, ser jo nå når jeg skriver det at det er litt irrasjonelt, men det er på en måte det jeg har blitt redd for da. At jeg absolutt ikke kan vise svakthet for da kommer de til å "avsløre" meg på en måte...

 

Anonymous poster hash: 9d667...f1e

Jeg har ikke vært tungt inni psykiatrien, men jeg har slitt en del, og da jeg fikk barn så hadde jeg samme følelsen. Du sa det egentlig veldig bra. Jeg var redd for at en eller annen skulle si at "nå slutter vi med dette mammatullet. Dette er ikke for deg." Men de kom aldri. Og etter et par år så får du se barnet ditt vokse opp og være harmonisk og grei og velutvikle. Begynne i bhg og få venner og feire bursdager og sykle, og nå vet jeg at de ikke kommer, for barnet er jo et bevis på at jeg får det til ☺️

 

Anonymous poster hash: bddac...a87

[Anonym bruker]

Høres ut som en «easy fix» er å få time hos henholdsvis lege og helsesøster og få lagt fram bekymringene dine om at sykehistorien din skal bli bruk mot deg for dem. Da regner jeg med de kan betrygge deg, samt notere at dette er noe du er redd for (sånn at de kan vokte seg for å trigge det unødvendig).

 

Anonymous poster hash: 324f8...606

[Anonym bruker]

Og det med å gå litt i kjelleren for etvert lite dunk: helt vanlig.

 

Anonymous poster hash: 324f8...606

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver her, om tanker du har om deg selv og frykten for å misslykkes. Jeg var litt syk før jeg fikk barn pga traume i barndom, opplevde et nytt traume som mor og da gikk jeg på en smell. Men jeg har fått veldig god hjelp, aldri vært snakk om barnevern her.

Kanskje du kan ta en samtale hos fastlegen? Be om henvisning til psykiatrisk sykepleier, bare for å få lufta tankene dine litt. Det går også an å snakke med helsesøster. Jeg har iallefall blitt møtt på en veldig fin og god måte hvor helsepersonell heller hjelper enn å dømmer. Og det å være i usikker i mammarollen er veldig vanlig, de fleste mødre jeg kjenner har vært det på et tidspunkt. Det er vel bare ikke så mange som snakker om det.

 

Anonymous poster hash: b1f4b...bf0

[Anonym bruker]

Vært ute å gått tur og var deilig å komme tilbake og lese det dere har skrevet her

 

Takk for innspill

Ja, senke krava også tørre å stole på at det er lov å gjøre tabber, også for meg.

Anonymous poster hash: 9d667...f1e

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært psykisk syk, men har både dunket hodet til barnet mitt i dørkarmen, og vært uforsiktig da barnet lå med meg i senga, så barnet datt ned.

 

I tillegg er jeg barnevernspedagog og har jobbet som saksbehandler. Å nei, det er ingen direkte sammenheng mellom tidligere psykisk sykdom og omsorgsovertakelse. Men man ser på samspill og omsorgsevne.

 

Kjære deg, ikke vær så opptatt av eller forvent at du skal være perfekt i morsrollen!! Vondt å høre at du har det slik. La deg selv kjenne på at noen dager er dritt, andre gode. Å for all del ta kontakt med støttespillere hvis du kjenner noen av de gamle følelsene komme tilbake. Ta tak i det tidlig!

 

Gratulerer med barn forresten! Fortsett å kjenn på de gode følelsene og nyt de øyeblikkene du synes er fine. Bruk deg når du har overskudd og hvil deg når du kjenner batteriene bør lades. Du gjør en kjempebra jobb! Tenk, dette barnet har fått akkurat DEG som mamma!

 

Anonymous poster hash: d289a...4d5