Barnas pappa lager selv avstand til barna sine.

[Anonym bruker]

Jeg føler meg så alene som forelder. Vi gikk fra hverandre for ca 4,5 år siden og samarbeidet blir bare dårligere og dårligere. Nå har det blitt slik at jeg ikke regner med ham lengre. Jeg glemmer at han er der og at han burde vært en ressurs. Jeg ordner alt med det praktiske rundt barna. Jeg kjenner barnas venner, jeg avtaler lekebesøk, jeg tar dem til lege, jeg går på foreldremøter og samtaletimer. Jeg glemte til og med å si at datteren vår skulle inn til lege og sykehus for å utredes om mandlene bør fjernes. Først da hun fikk time til operasjon husket jeg at dette var noe jeg ikke hadde snakket med pappaen om. Men likevel sier han bare "åja, ja, så bra da". Nå har jeg nettopp bestemt noe ang medisiner til det andre barnet, igjen uten å huske muligheten for å involvere ham, og han er fortsatt likeglad.  

 

Nå høres det ut som det er jeg som holder ham utenfor, men jeg vil faktisk si det er motsatt. Da datteren vår var såpass syk at hun måtte legges inn på sykehus ifjor, forsto han aldri alvoret. Jeg var helt alene i det den uka hun var syk hjemme først, og jeg var utrolig redd for henne. Han kunne strekke seg til en sms med "hvordan går det med henne?" og "så kjedelig da" som svar igjen. Ingen interesse av å ta avgjørelser sammen med meg, komme å besøke henne eller bidra på noen som helst måte. Og sånn er det med alt. Han er likegyldig og fornøyd med å bare få korte referat. 

 

Barnas pappa har barna ca annenhver helg. Men det skjer at barna ikke vil være der. Han bor et veldig trist og ubehagelig sted. Barna trives ikke der. Det vet han, men han evner ikke å gjøre noe med det. Selv da det ene barnet ikke var der på seks mnd, klarte han å gjøre noe aktivt for å bedre situasjonen. Ikke kom han for å treffe barnet på dagtid heller. Han bare lot barnet gli fra ham. Videre vil han ikke at barna skal ha besøk hjemme hos ham, for han selv liker heller ikke bostedet sitt. Så på den måten skyver han også barna fra seg. De vil gjerne leke litt med venner i helgene, men han vil da ha så mye tid som mulig med dem, sier han. 

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette. Jeg er bare så sliten noen ganger. Så lei av at han ikke er en ressurs. Og det overrasker meg. Jeg har alltid sett på han som en god pappa. Og det er han vel egentlig når barna er der, men han engasjerer seg så fryktelig lite i livene deres. Jeg kan ikke forstå at han selv synes det er nok og at det er greit. Han kan finne på å virke misfornøyd med at han ser barna lite, men gjør ikke noe selv for å bedre det. Jeg forstår det virkelig ikke.. 

Anonymous poster hash: 19406...086

[Anonym bruker]

Så trist. Men hva er det du lurer på?

 

Anonymous poster hash: 9aafa...108

[Anonym bruker]

Min far er slik, jeg er 40! 😀 Han sier rett ut til min mor han at han aldri var redd for oss for han visste hun var så flink. Det var liksom ikke nødvendig å bry seg med det.... Varm type 😳

 

Jada vi har fremdeles kontakt, men er ikke mye like på dette området. Nå har vel han også fått en litt annen låt da..., ikke så moro å bli gammel og syk!

 

Anonymous poster hash: 429ef...5c6

[Gjest Antarctica]

Glem nå ikke at i norsk lov er "far en likeverdig omsorgsperson". Selv om det ikke stemmer i praksis...

[Anonym bruker]

Faren min var lik. Ute av syne ute av sinn. Var flink far når vi var der, men så egentlig helst at det gikk så lenge som mulig mellom hver gang vi kom.

 

Anonymous poster hash: 18ca3...98f

[Anonym bruker]

Forstår deg så godt, han her er så flink til å framstå som super pappa utad men svikter til de grader når det kommer til stykket. Gutten har ikke vært der på et år nå og far spørr aldri hvordan det går med han, hører ikke et ord. Jenta går til far enda men som hun sa så fint selv: mamma, vi vet hvem som har gjort hva i alle disse årene og så ga hun meg en god klem.

 

Far ser bare seg selv og sine interesser, hele hans verden dreier seg om han. Tror mannen ikke kan noe for at han er slik, er bare den han er.

 

Har gitt opp for lenge siden og vet at det er meg som må sørge for det meste i barnas oppvekst.

 

Blir kvalm når jeg hører fine taler om at alle fedre bør ha 50/50 løsning. Stakkars de barna som da ville blitt skadelidende bare for at far skal kjempe for sine rettigheter.

Artig som 14 åring å ikke kunne se venner i de helgene, far som ikke gidder stresset å kjøre til fritidsaktiviteter eller sitte i hall tidlig en lørdagsmorgen for å se kamp. Lang lang liste som jeg gidder ikke å ramse opp her.

 

Vi får bare stå på og gjøre det vi kan

 

Anonymous poster hash: f37dc...c54