Har noen opplevd det samme med sitt barn?

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 6 år som har begynt å oppføre seg veldig vanskelig. Både jeg og faren er tomme for ideer.

Hver dag sitter han med et langt fjes, han blir sint for alt og det virker som om han har begynt å hate lillesøsteren sin. Hvis hun tar på seg skoene sine og jeg sier at hun er flink hopper han inn i samtalen og beskylder meg for å si det bare for at han skal føle seg dårlig ((altså, gi henne skryt).

Hver natt begynner han å klage på magesmerter. Vi har vært på legevakten flere ganger, men ingen funn er blitt gjort. Han hiver seg rundt i senga, vræler og skriker, påstår at varme (dyna) gjør alt verre, han vil ikke bli tatt på og ber oss ofte om å la han være i fred. Disse magesmertene er ikke der på dagen, selv om han påstår at magen er øm. 

Han sier han bare vil dø, at han ønsker at folk han er sinte på bare skal dø (ting vi aldri har snakket om her hjemme), og at han ikke lenger føler seg som en del av familien. 

Han kan vært rasende for at han ikke får sitte på fanget, men når jeg spør ham om å sitte på fanget mitt hvis vi sitter å venter på middagen eller noe så blir han sint for det også og vil ikke sitte på fanget.

Han holder et lurveleven hver dag før han skal på skolen, nekter å spise, hyler, vræler, skriker og er verre enn en toåring i sin verste trassalder. 

Han er også blitt slem og ufyselig mot vennene sine, beskylder dem for å ødelegge leken og tolker det at de ikke vil leke nøyaktig det samme som han, som om at de ikke vil leke med ham. Vennene vender seg bort og han har ikke lenger noen å leke med. 

Uansett hva vi ber ham om å gjøre blir han sint og vrang. 

Det å møte ham med tålmodighet og kjærlighet, eller prøve å forhandle om kravene virker bare til å gjøre han enda sintere. 

Vi har tatt kontakt med skolen, familievernkontoret og fastlege, men alt tar lang tid. Ingen hadde time ledig før langt uti november. 

 

Det jeg ønsker å spørre om er om noen har OPPLEVD DET SAMME, og gikk det over? Fikk dere tilbake et blidt og vennlig barn? Min sønn var så uendelig godhjerta, pliktoppfyllende og vennlig. Godt likt av venner osv. Dette er så fremmed. Hvilke steg tok dere for å ordne opp? 

Anonymous poster hash: 4335c...969

[Anonym bruker]

Nå etterlyser du folk som har opplevd det samme, og det har jeg ikke. 

Men, det du beskrives høres alvorlig ut. Her trur jeg lege, og eventuelt BUP kan være et alternativ - finne ut hva som ligger bak denne personlighetsendringa.

Anonymous poster hash: 21fec...b56

[Anonym bruker]

Beklager, ikke svar på det du spurte om, for jeg har ikke opplevd det samme. Men hvis han har så vondt i magen at han hiver seg rundt i senga og skriker, så ville jeg ringt legevakten om dere ikke får komme til hos fastlegen.

Anonymous poster hash: f4a4e...950

[Anonym bruker]

 

Beklager, ikke svar på det du spurte om, for jeg har ikke opplevd det samme. Men hvis han har så vondt i magen at han hiver seg rundt i senga og skriker, så ville jeg ringt legevakten om dere ikke får komme til hos fastlegen.

 

Anonymous poster hash: f4a4e...950

 

 

Ah, nå så jeg at dere har gjort det. Beklager igjen. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: f4a4e...950

[Anonym bruker]

Blir han mobbet på skolen?

 

Anonymous poster hash: 7e967...909

[klg,2 boys now:)]

Har en i samme alder som kan ha noe av det du prater om,men ikke så ekstremt.

Allergi av noe slag da?tenker på i forhold til magesmertene?

[Anonym bruker]

Jeg er kanskje litt i overkant "hysterisk", men hadde mitt barn hatt en såpass stor endring i personligheten + magesmerter o.l. ville jeg tenkt at det har skjedd noe som virkelig plager han. Han har det kjempe vondt inni seg og skriker om hjelp. 

Jeg hadde tenkt mobbing eller (Gud forby) noe verre. Vil ikke skremme deg altså, men slik endring gir meg skikkelig dårlig magefølelse etter å ha jobbet mange år som ped.leder og har vært borti litt av hvert.

Regner med dere har prøvd å prate med han. Har dere prøvd vinklingen "jeg/vi ser at det er noe som plager deg, vil du fortelle litt om det?"?

Prøvd å snakke med helsesøster?

Anonymous poster hash: 433b3...b61

[Anonym bruker]

Kan han være utsatt for misbruk eller mobbing?

Er han plaget med sure oppstøt?

 

http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/sykdommer/gjentatte-magesmerter-hos-barn-11359.html?page=1

 

 

Anonymous poster hash: af85e...f07

[Anonym bruker]

Første jeg tenkte på var også mobbing eller lignende. Håper du finner ut av det ! 

Anonymous poster hash: a2735...b65

[Anonym bruker]

Vil bare si at grunnen til jeg spør om mobbing er fordi min gutt reagerte lignende som din. Han ble mobbet hver dag på skolen og slet generelt faglig sett (i tillegg til psykisk). Det ble bare verre og verre...

 

Anonymous poster hash: 7e967...909

[Anonym bruker]

Her er det en gutt som ikke har det bra. Jeg hadde alltid vondt i magen og slet med vonde tanker i barndommen, så jeg kjenner meg faktisk igjen i mye av det du beskriver. Jeg ble truet og mobbet på skolen og sa det ikke til noen. Jeg ble aldri tatt på alvor hverken hjemme eller ble sett av lærerne på skolen - og husker faktisk at jeg prøvde å ta livet av meg som 10 åring. ( Gikk jo ikke, for skjønte jo ikke hvordan ) men det sier litt om hvor desperat og vondt jeg hadde det inni meg.

 

Så klart kan det være en fase, og mest sannsynlig er det det. Men akkurat nå har han det vondt. Veldig vondt.

 

Ta han på alvor - søk hjelp. Nå. 

 

Anonymous poster hash: ddcfc...fb0

[Anonym bruker]

Min gutt er liknende, men han har ikke magesmerter. Har blitt veldig sår og var, han har byttet ut gråt med hyling! Sier vi hiver ham i gulvet og gjør så han ikke får puste. Vil ikke kose, men vil kose hver gang lillebror er på fanget. Jeg leste en artikkel som hevdet at seksåringer går gjennom en minipubertet, slo meg til ro med det. Min gutt har ingen diagnoser og jeg har ingen mistanke om at noe fælt har skjedd. Det går seg nok til

 

Anonymous poster hash: edc3e...c76

[Anonym bruker]

Min gutt er liknende, men han har ikke magesmerter. Har blitt veldig sår og var, han har byttet ut gråt med hyling! Sier vi hiver ham i gulvet og gjør så han ikke får puste. Vil ikke kose, men vil kose hver gang lillebror er på fanget. Jeg leste en artikkel som hevdet at seksåringer går gjennom en minipubertet, slo meg til ro med det. Min gutt har ingen diagnoser og jeg har ingen mistanke om at noe fælt har skjedd. Det går seg nok til

 

Anonymous poster hash: edc3e...c76

Posta litt for fort!

 

Vanlig 6-årshumør, bare litt ekstremt. Men det kan også være noe som plager han, fysisk eller psykisk. Jeg ville ha koblet inn helsesøster og skole, og tatt han til lege ifht magen. Møtt raserianfall med tålmodighet og empati, satt ord på følelser i stede for atferd. Satt meg ved siden av han ofte og holdt rundt han, brukt enhver anledning til å pøse på med kos og omsorg.

 

Har du spurt han om det skjer noe vondt på skolen eller ellers?

 

 

Anonymous poster hash: 70aad...e57

[Anonym bruker]

Nå er ikke min gutt så stor som din, men kjenner igjen mye. Min gutt ble akkurat diagnostisert med cøliaki. Cøliaki kan forklare magesmertene han har, mange reagerer mest på natten. Min gutt syns også det var ubehagelig å bli varm under dyna. Dette var mest sannsynlig fordi antistoffer i kroppen pga glutenholdig kosthold gjorde leddene hans stive og det var vondere når han ble rolig og kjente varme. Cøliaki har også veldig mye å si for humøret. Mange barn er svært sinte når de spiser gluten og det er vanskelig for dem å styre sinnet. Du kan jo tenke deg hvordan humøret ditt hadde vært med ødelagt tarm og et immunforsvar som angriper kroppen. Jeg ville bedt min lege om å sjekke cøliaki, i første omgang trenger du bare en blodprøve som ser om han har forhøyede verdier. Lykke til, håper det ordner seg for dere.

 

Anonymous poster hash: cc74a...aa8

[Anonym bruker]

Disse magesmertene, han har allerede utredet for vanlig matallergi, cøliaki, tarmsykdommer, luft, forstoppelse og et av omgangssykevirusene. Legen vår mener at dette er psykisk, eller som han kalte det "manipulering" for å få sympati over lillesøster. Han har heller ingen feber, problemer med å gå på toalettet eller smerter om dagen. Han kunne derimot ikke bli henvist til BUPA før han har fått ultralyd av magen, dette er eneste vi ikke har gjort enda. 

Vi har selvsagt snakket med ham om alt som plager ham. Han påstår veldig hårdnakket at alt er fint på skolen. Vi har som sagt tatt kontakt med skolen, og han har sin egen lærer som passer på ham i friminuttene. Hun er alltid i nærheten, men står på svstand. Ifølge vennene hans sier han at han vil leke med dem, men går og setter seg istedet, uten og fortelle dem hvorfor. 
Om dagene virker han veldig mutt og uinteressert i alt, bortsett fra å spille tv-spill. Dette er noe han svært skjeldent får lov til, men akkurat nå virker det som det eneste han er opptatt av.

Dette har som sagt pågått en stund. Vi har prøvde det meste som er naturlig å tenke på, og er som sagt tom for ideer. 
jeg håper dette bare er et kraftig tilfelle av 6-års trass. Han hadde ikke noe to årtrass eller fireårstrass. 

Anonymous poster hash: 4335c...969

[Anonym bruker]

Hvis magesmertene kun kommer ved leggetid, og han snakker så negativt som han gjør, da tenker jeg psykosomatisk med en gang.

 

Anonymous poster hash: 8f4a0...fb6

[Anonym bruker]

 

Disse magesmertene, han har allerede utredet for vanlig matallergi, cøliaki, tarmsykdommer, luft, forstoppelse og et av omgangssykevirusene. Legen vår mener at dette er psykisk, eller som han kalte det "manipulering" for å få sympati over lillesøster. Han har heller ingen feber, problemer med å gå på toalettet eller smerter om dagen. Han kunne derimot ikke bli henvist til BUPA før han har fått ultralyd av magen, dette er eneste vi ikke har gjort enda.

Vi har selvsagt snakket med ham om alt som plager ham. Han påstår veldig hårdnakket at alt er fint på skolen. Vi har som sagt tatt kontakt med skolen, og han har sin egen lærer som passer på ham i friminuttene. Hun er alltid i nærheten, men står på svstand. Ifølge vennene hans sier han at han vil leke med dem, men går og setter seg istedet, uten og fortelle dem hvorfor.

Om dagene virker han veldig mutt og uinteressert i alt, bortsett fra å spille tv-spill. Dette er noe han svært skjeldent får lov til, men akkurat nå virker det som det eneste han er opptatt av.

Dette har som sagt pågått en stund. Vi har prøvde det meste som er naturlig å tenke på, og er som sagt tom for ideer.

jeg håper dette bare er et kraftig tilfelle av 6-års trass. Han hadde ikke noe to årtrass eller fireårstrass.

 

Anonymous poster hash: 4335c...969

Skjønner hva du mener, men likevel blir jeg matt av at folk kaller det for trass. Barnet prøver bare å finne seg selv og lære om livet

 

Anonymous poster hash: efadf...695

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener, men likevel blir jeg matt av at folk kaller det for trass. Barnet prøver bare å finne seg selv og lære om livet

 

Anonymous poster hash: efadf...695

 

Hvorfor er ordet så problematisk? Alle vet da at det er et uttrykk for at barnet utviser sterk vilje og vil bestemme selv (også der det ikke kan), og det et ord som gjør det enklere å få den man snakker med til å se episoder mer levende for seg. Det er da ingen som mener at trass betyr at barnet er "slemt" eller noe slikt, slik du ser ut til å tro at ordet brukes.

 

 

Anonymous poster hash: af85e...f07

[Anonym bruker]

 

Hvorfor er ordet så problematisk? Alle vet da at det er et uttrykk for at barnet utviser sterk vilje og vil bestemme selv (også der det ikke kan), og det et ord som gjør det enklere å få den man snakker med til å se episoder mer levende for seg. Det er da ingen som mener at trass betyr at barnet er "slemt" eller noe slikt, slik du ser ut til å tro at ordet brukes.

 

 

Anonymous poster hash: af85e...f07

Feilen er at dette blir en merkelig sekkebetegnelse som ikke sier noe særlig verken om barnets utviklingstrinn eller noe annet ved barnet; men ganske mye om foreldres mangel på innsikt i barnesinn, og mangel på verktøy i samhandlingen... Man plasserer grunnen for "vanskelighetene" hos den som ikke har modenhet til å endre på noe som helst, og gir det et navn. Du kunne like godt ha sagt at "dette skjer fordi barnet er midt i seksårs-blåfargen" som at "dette skjer fordi barnet er midt i seksårs-trassen". Begge deler er bare en bekvem måte for å slippe å endre seg SELV.

 

Anonymous poster hash: 8f4a0...fb6

[Anonym bruker]

Jeg har vanskelig for å tro at dette kun er en form for trass. Det er ikke normalt for en 6 åring og prate om å ville dø. Heller ikke det å være sånn mot vennene sine... Det er ikke sikkert noe fælt har skjedd, men det virker jo som han er deprimert.

 

Synes det er urimelig at dere må vente så lenge for å få hjelp. Han har det jo helt klart ikke godt. I mellomtiden tror jeg det er viktig at dere forsikrer ham at han alltid vil ha sin plass i familien og i hjertet deres. At dere er like glade i ham uansett om dere krangler eller er sinte på hverandre. Mulig han vil protestere, men tror likevel det er viktig at han får høre det.

 

Håper virkelig det blir bedre snart.

 

Anonymous poster hash: c44f5...35f

[Anonym bruker]

 

Disse magesmertene, han har allerede utredet for vanlig matallergi, cøliaki, tarmsykdommer, luft, forstoppelse og et av omgangssykevirusene. Legen vår mener at dette er psykisk, eller som han kalte det "manipulering" for å få sympati over lillesøster. Han har heller ingen feber, problemer med å gå på toalettet eller smerter om dagen. Han kunne derimot ikke bli henvist til BUPA før han har fått ultralyd av magen, dette er eneste vi ikke har gjort enda.

Vi har selvsagt snakket med ham om alt som plager ham. Han påstår veldig hårdnakket at alt er fint på skolen. Vi har som sagt tatt kontakt med skolen, og han har sin egen lærer som passer på ham i friminuttene. Hun er alltid i nærheten, men står på svstand. Ifølge vennene hans sier han at han vil leke med dem, men går og setter seg istedet, uten og fortelle dem hvorfor.

Om dagene virker han veldig mutt og uinteressert i alt, bortsett fra å spille tv-spill. Dette er noe han svært skjeldent får lov til, men akkurat nå virker det som det eneste han er opptatt av.

Dette har som sagt pågått en stund. Vi har prøvde det meste som er naturlig å tenke på, og er som sagt tom for ideer.

jeg håper dette bare er et kraftig tilfelle av 6-års trass. Han hadde ikke noe to årtrass eller fireårstrass.

 

Anonymous poster hash: 4335c...969

Hvorfor kan han ikke bli henvist til BUP selv om han ikke har tatt ultralyd av magen? Denne ungen må jo rydde opp i sitt indre uansett om opphavet til konflikten er magevondt.

 

For meg høres dette ut som konsekvenser av overgrep...?

 

Anonymous poster hash: eface...2e1

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjenn av en del av det du skriver. Sønnen vår hadde også fra 5 års alderene mye vondt i magen og ble testet for alt mulig, med nagativt resultat.

 

Han hadde også en tendes til og si at de andre ikke ville leke med han, mens det igrunnen var det at de ikke ville leke det han ville. Jeg så ikke noe sammenheng mellom magevondten og den oppførselen, da det er relativt normalt for barn og si og føle sånn.

 

Når han hadde vondt, og mellom periodene med vondt kunne han også hyle og si at han bare ville dø. Igen fikk lov å være glad i han han ville bare dø. Vondt å høre for en mor.

 

Så en dag fikk han så vondt at vi igjen dro rett til legevakten, møtte heldigvis en eldre lege som tok oss på alvor og vi ble sendt rett til Ullevål for ultralyd. Det viste seg at han har forstørrede lymfekjertler i magen. Dette er ikke farlig, men veldig smertefylt. Så det er slik at når han bli forkjølet får han ikke vondt i halsen som andre, men han får vondt i magen. Da hovner kjertlene enda mer opp, og presser på tarmene slik at når maten skal gå igjennom tarmene får han til tider ekstreme smerter.

 

Det er ikke noe å gjøre, er man veldig mye og veldig hardt plaget kan man opperere, men for vår del har det roet seg veldig etter han fikk ett svar på hva det var og etter hvert som kroppen vokser blir det bedre og bedre plass til disse forstørrede kjertlene.  Han har lært seg noen teknikker, som at når smerte dragene kommer så må han bare legge seg ned / stå opp (ikke sitte, eller krumme magen) og puste sakte inn med nesen ut av munnen (slik vi gjør under fødsel). Vi har infomert lærere, trenere og andre foreldre slik at de hvet hva som skjer med han om han plutselig reiser seg og begynner å puste...

 

Nå er han 8 og det siste året har vært mye lettere, han er sitt vanlige jeg igjen, godt humør, mange venner og flink på skolen. Så jeg tenker at året fra ca 5 1/2 til 6 1/2 som ganske vanskelig, har vært en blanding med mye mage vondt, mini pupertert, normal barne trass, fikk ett til småsøsken +++ Men, som sagt for oss så er det tilbake til normalen nå.

 

Håper du "får igjen" sønnen din, slik at han igjen har det godt med seg selv!

Anonymous poster hash: 811d2...53a

[Anonym bruker]

Glemte og si en ting, det er viktig at han vondt (vertfall litt vondt) når dere tar ultralyd, om ikke er det mulig at de ikke kan se om han har forstørrede lymfekjertler....

Anonymous poster hash: 811d2...53a

[Anonym bruker]

Stakars! Høres ut som en gutt som ikke har det bra! Ville dratt til fastlegen når dere får time der og spurt om å bli henvist videre til BUP. Og selvfølgelig utelukke evnt somatiske plager i tillegg.

Håper dere får hjelp og at noen klarer å hjelpe gutten deres! <3

Anonymous poster hash: bd8d1...e2e

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner meg igjenn av en del av det du skriver. Sønnen vår hadde også fra 5 års alderene mye vondt i magen og ble testet for alt mulig, med nagativt resultat.

 

Han hadde også en tendes til og si at de andre ikke ville leke med han, mens det igrunnen var det at de ikke ville leke det han ville. Jeg så ikke noe sammenheng mellom magevondten og den oppførselen, da det er relativt normalt for barn og si og føle sånn.

 

Når han hadde vondt, og mellom periodene med vondt kunne han også hyle og si at han bare ville dø. Igen fikk lov å være glad i han han ville bare dø. Vondt å høre for en mor.

 

Så en dag fikk han så vondt at vi igjen dro rett til legevakten, møtte heldigvis en eldre lege som tok oss på alvor og vi ble sendt rett til Ullevål for ultralyd. Det viste seg at han har forstørrede lymfekjertler i magen. Dette er ikke farlig, men veldig smertefylt. Så det er slik at når han bli forkjølet får han ikke vondt i halsen som andre, men han får vondt i magen. Da hovner kjertlene enda mer opp, og presser på tarmene slik at når maten skal gå igjennom tarmene får han til tider ekstreme smerter.

 

Det er ikke noe å gjøre, er man veldig mye og veldig hardt plaget kan man opperere, men for vår del har det roet seg veldig etter han fikk ett svar på hva det var og etter hvert som kroppen vokser blir det bedre og bedre plass til disse forstørrede kjertlene.  Han har lært seg noen teknikker, som at når smerte dragene kommer så må han bare legge seg ned / stå opp (ikke sitte, eller krumme magen) og puste sakte inn med nesen ut av munnen (slik vi gjør under fødsel). Vi har infomert lærere, trenere og andre foreldre slik at de hvet hva som skjer med han om han plutselig reiser seg og begynner å puste...

 

Nå er han 8 og det siste året har vært mye lettere, han er sitt vanlige jeg igjen, godt humør, mange venner og flink på skolen. Så jeg tenker at året fra ca 5 1/2 til 6 1/2 som ganske vanskelig, har vært en blanding med mye mage vondt, mini pupertert, normal barne trass, fikk ett til småsøsken +++ Men, som sagt for oss så er det tilbake til normalen nå.

 

Håper du "får igjen" sønnen din, slik at han igjen har det godt med seg selv!

 

Anonymous poster hash: 811d2...53a

 

Dette er veldig interessant å lese!

Jeg skal spørre spesifikt om dette under ultralydundersøkelsen. 

Jeg håper at dette er en kombinasjon av magesmerter og vanlig 6 års-"trass", ser noen misliker det ordet, men det får duge. 

 

Som sagt har vi allerede vært hos fastlege og legevakt (4 ganger på en uke!), og får ikke noe hjelp. Familieværnkontor kunne ta oss i slutten av November, helsesøster er ikke på skolen før til neste uke, BUP kunne vi ikke få henvisning til før alt somatisk er utelykket. 

 

Selv om cøliaki ble utelukket kuttet vi ut melk og mel og begynte å gi melkesyrebakterier (molkosan). Etter dette sover han på nettene. Jeg har fått kritikk for å hive meg på glutenfri-trendbølgen, men jeg får bare heve meg over det. 

 

Jeg føler det er mer som er i veien enn bare magen. Disse tingene som han sier "jeg vil bare dø" og "dere er ikke glad i meg" og "dere bare presser meg!" (når vi ber han gjøre småting som å ta tallerkenen inn etter middag osv) vet jeg ikke om er relle tanker om at han ikke passer inn i familien og følelse av for stort press eller forsøk på å manipulere oss til å skyve lillesøster mer til side og la han oftere få viljen sin. 

 

Han var veldig glad i søsteren før, ville alltid leke med henne og var veldig stolt av å hjelpe til. Han fikk alltid nye venner hvor enn han gikk , i parken osv. Det ønsker vi jo at skal komme tilbake. Slik han har det nå er uutholdelig. Vanskelig å treffe veggen slik som dette. 

 

TS

 

Anonymous poster hash: 4335c...969