2-åring i "trass"alder.. Hjelp!

[Anonym bruker]

Jeg har en (snart) 2 1/2 år gammel datter som er inne i en skikkelig utfordrende periode. Hun har nylig begynt i barnehagen og sluttet og sove på dagtid. Dette er så klart store omveltninger for henne, og hun har i det siste protestert på absolutt alt. Prøver mitt beste å roe ned, snakke sammen, avlede, gi positiv oppmerksomhet osv, men jeg blir så utrolig sliten. 

Prøver å velge mine "kamper", men er konsekvent på tingene som er viktig for meg at hun lærer. Hun får ikke lov å bite eller slå feks. Hun har ingen yngre søsken, men en storebror en del eldre enn henne som er kjempesnill og glad i henne. Hun er også veldig glad i ham og de leker ofte fint sammen, men hun er VELDIG sjalu og lekingen ender ofte med at hun slår, biter og spytter på ham ofte, ganske uprovosert. 

 

Her er noen eksempler på dagen i går og i dag:

Sov dårlig natt til i går. Etter bhg var det hyling fra hun ble satt i bilen og til hun sovnet utmattet på sofaen. Prøvde å roe henne ned, synge sanger, holde henne, få i henne litt mat osv osv osv. Hun skriker STOPP STOPP, NEI, spytter, sparker, biter og slår. Vekket henne etter en stund, da var hun kjempesint i 1 1/2 time og så gikk det plutselig over og hun var smørblid helt til leggetid. Spiste, koste seg og var i godt humør. La seg sent fordi hun hadde sovet på ettermiddagen og i natt var enda en forferdelig natt med mye hoste (forskjølet og astma).

 

I dag: våknet blid og hadde første sinnebyge da hun ikke fikk tegne med kulepenn, inngikk et kompromiss om at hun fikk tegne når hun satt med meg, men ikke alene. Neste sinnebyge var da vi måtte skifte bæsjebleie, klarte å avlede henne med fortellinger osv. Så var det frokost og hun skulle spise yoghurt, men nektet å ha på seg smekke. Dette førte til en liten maktkamp der hun skrek, gren, rømte, kjeftet osv, inngikk tilslutt et kompromiss der hun fikk velge hvilken smekke hun skulle ha på seg, spiste yoghurten og var i godt humør igjen. Hadde 3 lignende episoder da hun ikke ville ha på seg sokker, ikke ville slutte å leke for å pusse tennene og ikke ville gå i barnehagen. Jeg føler hun får ganske masse oppmerksomhet, vi leker mye med henne og roser henne mye. Jeg blir bare så utrolig sliten av 150 sånne episoder for dagen. Vet at trøtthet og sult gjør det mye verre og prøver å unngå dette så godt som mulig, men det går jo så klart ikke alltid. Skal begynne å ha med noe mat i barnehagen så hun får spise det på veien hjem, eller på vei til bilen da griningen ofte begynner fra hun blir satt i bilen. 

Beklager langt innlegg, vil gjerne ha tips og råd til hvordan håndtere situasjonen uten å bli totalt utslitt. 

Anonymous poster hash: 0e4f7...73e

Anonymous poster hash: 0e4f7...73e

[air00]

TS her; Vil bare legge til at hun er tospråklig og selvom hun forstår tilnærmet alt på begge språk sliter hun litt med å uttale ordene tydelig. Har aldri opplevd at det er noe problem med meg da jeg alltid forstår hva hun sier, men er litt bekymret for at hun ikke blir forstått i barnehagen og at dette kanskje er noe hun blir veldig frustrert over? Hun har også slitt veldig med søvn siden hun var 3,5 mnd og egentlig enda. Hun er som regel i godt humør når hun er i barnehagen, får vi høre.

[Anonym bruker]

Tror kanskje hun får litt mye oppmerksomhet jeg. Du er villig til å forhandle om det meste og hun vet det og da opplever hun at hun kan styre omgivelsene som hun vil og blir derfor ufordragelig (unnskyld uttrykket, men har en sånn sjøl, han har sine moments, men ikke som din)

Du er nødt til å bestemne. Vil hun ikke så greit, da kan hun gå en annen plass å være.

Gi f.eks to alternativer med en gang, så får hun følelsen av medbestemmelse. "Vil du ha disse hello kitty sokkene eller disse stripete?"

Du må sette tydlige grenser når hun trasser. Ikke forhandle om alt hele tiden. Noen ganger bare ER det sånn.

 

Jeg synes for å si noe positivt også, at avledningen ved bleiesituasjonen var fin. Bleie MÅ hun skifte, det er ikke mulig å forhandle og avledning er fint

 

Det er en fase og det går over.

 

Anonymous poster hash: 6e3b2...f8a

[Anonym bruker]

Tror kanskje hun får litt mye oppmerksomhet jeg. Du er villig til å forhandle om det meste og hun vet det og da opplever hun at hun kan styre omgivelsene som hun vil og blir derfor ufordragelig (unnskyld uttrykket, men har en sånn sjøl, han har sine moments, men ikke som din)

Du er nødt til å bestemne. Vil hun ikke så greit, da kan hun gå en annen plass å være.

Gi f.eks to alternativer med en gang, så får hun følelsen av medbestemmelse. "Vil du ha disse hello kitty sokkene eller disse stripete?"

Du må sette tydlige grenser når hun trasser. Ikke forhandle om alt hele tiden. Noen ganger bare ER det sånn.

 

Jeg synes for å si noe positivt også, at avledningen ved bleiesituasjonen var fin. Bleie MÅ hun skifte, det er ikke mulig å forhandle og avledning er fint

 

Det er en fase og det går over.

 

Anonymous poster hash: 6e3b2...f8a

 

 

Anonymous poster hash: 6a447...d4f

[Anonym bruker]

Tror kanskje hun får litt mye oppmerksomhet jeg. Du er villig til å forhandle om det meste og hun vet det og da opplever hun at hun kan styre omgivelsene som hun vil og blir derfor ufordragelig (unnskyld uttrykket, men har en sånn sjøl, han har sine moments, men ikke som din)

Du er nødt til å bestemne. Vil hun ikke så greit, da kan hun gå en annen plass å være.

Gi f.eks to alternativer med en gang, så får hun følelsen av medbestemmelse. "Vil du ha disse hello kitty sokkene eller disse stripete?"

Du må sette tydlige grenser når hun trasser. Ikke forhandle om alt hele tiden. Noen ganger bare ER det sånn.

 

Jeg synes for å si noe positivt også, at avledningen ved bleiesituasjonen var fin. Bleie MÅ hun skifte, det er ikke mulig å forhandle og avledning er fint

 

Det er en fase og det går over.

 

Anonymous poster hash: 6e3b2...f8a

Oooops, var litt rask. Enig med dette - jeg tror du er litt i overkant villig til å forhandle. Et lurt triks kan være å gi alternativene med en gang - og IKKE komme med dem etter at "raketten har gått av". Har du ikke noen alternativer fra starten av (f.eks. velge smekke) - så blir det som du har sagt, eller ikke i det hele tatt (om det er mulig).

 

Om du dusser med henne når hun spyter og slår, er det også mulig hun føler at dette er noe hun er i sin fulle rett til å gjøre - men dette skriver du jo lite om, så her bare gjetter jeg.

 

OG - husk at selvom hun ikke er lydhør når hun er sur, så kan dere snakke om ting først, eller når ting har roet seg; f.eks. om dette med at man må skifte bæsjebleier.

 

Anonymous poster hash: 6a447...d4f

[air00]

Takk for fine svar! Jeg er forresten veldig konsekvent når det gjelder slåing, biting og spytting og er klar på at det er IKKE lov. Ikke noe dussing da, haha. Hun er ekstremt bestemt og egenrådig, tror hun slekter på sin mor:P Får vel bare fortsette noenlunde som før, men litt mer bestemt og være litt mer i forkant med alternativer, selvom det ikke alltid hjelper det heller   I dag hadde jeg mat med som hun fikk spise på veien hjem og det hjalp faktisk litt på humøret!

[Anonym bruker]

Takk for fine svar! Jeg er forresten veldig konsekvent når det gjelder slåing, biting og spytting og er klar på at det er IKKE lov. Ikke noe dussing da, haha. Hun er ekstremt bestemt og egenrådig, tror hun slekter på sin mor:P Får vel bare fortsette noenlunde som før, men litt mer bestemt og være litt mer i forkant med alternativer, selvom det ikke alltid hjelper det heller I dag hadde jeg mat med som hun fikk spise på veien hjem og det hjalp faktisk litt på humøret!

Høres ut som du finner gode løsninger og tiltak på "problemet". Er ikke lett å være liten, sliten og sulten og samtidig skulle finne seg selv og sin egen plass opp i alt dette. Mye inntrykk i løpet av en dag skal man også få utløp for og da er det ofte de hjemme som må "lide". Dere finner ut av det og etterhvert går det heldigvis over. Da er det bare viktig at hun har lært at hun er viktig, men ikke verdens midtpunkt. Alle er viktige

 

 

Anonymous poster hash: 6e3b2...f8a

[Anonym bruker]

Jeg har nesten sluttet med avledninger selv, har funnet ut at det ikke fører noe godt med seg i lengden. I stedet aksepterer jeg følelsene til barnet, setter navn på det og snakker rolig, undrende og «uanfektet» (med nøytralt stemmeleie) om det jeg ser, dermed anerkjenner jeg barnets følelser og da blåser det over før eller siden. Men jeg må tåle å stå i at barnet lever ut følelsene sine til det går over, det er noe jeg har måttet trene mye på. (Ikke missforstå, hvis det trasses fysisk så hindrer jeg barnet i å gjøre skade, men jeg godtar og står rolig i hylingen/protestene/gråten til det går over.)

 

Anonymous poster hash: 343b7...dba

[Anonym bruker]

Og jeg inngår hvor mange kompromisser som helst - fordelen er at barnet ofte tar etter og inngår kompromisser med meg når det er barnet som har makten (de situasjonene finnes, tro meg).

 

Anonymous poster hash: 343b7...dba