Det er så vondt og jeg ser ingen utvei (langt)

[Anonym bruker]

Jeg vet nesten ikke helt hvor jeg skal starte, alt bare føles så stressende og komplisert, og jeg er ordentlig fortvilet. Jeg har gått rundt med vondt i magen, konstant bekymring og dårlig samvittighet i mange måneder nå og det kjennes ut som jeg begynner å knekke sammen. 

 

For 13 mnd siden fikk jeg og samboer en fantastisk liten gutt som beriket livet vårt. Han var ikke planlagt. Men vi ønsket å beholde han til tross for at vi begge kun var 20 år. Alt har gått kjempe bra, og han er i dag en aktiv liten krabat som elsker barnehagen. Han har alt han trenger med mer, og en familie som elsker han. Problemet er at jeg føler meg som verdens dårligste mamma.

 

Jeg studerer deltid samtidig som jeg går i praksis 50%. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan både ved å få gjort ferdig skoleoppgaver, gjøre det bra i praksisen for en god referanse og være en god mamma samtidig. Likevel kjennes det ut som jeg ikke klarer dette. Jeg føler at jeg aldri klarer å prestere godt nok og jeg er konstant stresset, noe som gjør at jeg har utrolig kort lunte på de verste dagene. Jeg prøver å leke med han og være der så mye jeg kan etter barnehagen og i helgene. Mobilen og skolesaker blir lagt vekk fra han kommer hjem til han skal legge seg. Men jeg har alltid noe i bakhodet. Enten er det skoleoppgaver, noe angående praksisen eller økonomi. 

 

Økonomi er også noe som plager meg utrolig mye. Dette er også en av de tingene jeg har mest dårlig samvittighet over. For samboeren bytter nå fra 100% til 80% stilling, hovedgrunnen til dette er fordi han endelig fikk en fast stilling og ikke et vikariat. Vi setter opp et budsjett hver mnd og fører et regnskap gjennom mnd, og i følge dette skal den nye lønnen holde til de vanlige utgiftene. Jeg får også 4500kr fra lånekassen + bostøtte. Men jeg har så utrolig dårlig samvittighet for at jeg ikke har mulighet til å jobbe deltid/fulltid før etter februar da jeg er i praksis mandag-onsdag, og samboers nye timeplan gjør at jeg ikke kan ha kveldsjobber. Jeg har så dårlig samvittighet for at jeg teknisk sett kun bygger studielån/studiegjeld og ikke bidrar ordentlig økonomisk, særlig fordi jeg pusher veldig på at vi må spare opp egenkapital så fort som mulig. 

 

Stedet vi bor nå er helt ok. Men jeg liker meg absolutt ikke, til tross for at det er trygt og billig å leie (leier av familie) og grei beliggenhet. Jeg trives absolutt ikke og føler meg stresset over at det er så lite, og jeg føler at jeg aldri får privatliv. Nærmeste jeg kommer privatliv er når jeg står i dusjen eller er på toalettet, men regner egentlig med at det er sånn det er å være småbarns mamma. Bosituasjonen er noe jeg stresser over for å prøve å fremskynde da jeg har et ønske om å få flyttet sånn at det passer med guttungens bhg. Bhg han går i nå kan han kun gå i ut våren 2018, og jeg vil så gjerne at han da skal få starte i en bhg som er i det området vi ønsker å slå oss ned og de han kanskje skal starte på skole med. Jeg føler meg som en utrolig dårlig mamma som ikke har dette på stell allerede, men vet at jeg egentlig ikke burde ha det. Hjelper heller ikke mye at jeg er den som har noe i egenkapital og at samboer aldri ble oppfordret til å spare noe, så han startet helt på 0 når han startet å spare for ca 2 år siden. 

 

Føler egentlig jeg prøver å rushe hele livet mitt for at jeg skal ha det beste utgangspunktet for gutten min. Samboer har nå klart å få den nye jobben i det området som vi ønsker å etablere oss, så vi er jo i gang. Men jeg begynner å bli veldig usikker på om jeg tør å fortsette utdanningen min. Skal jeg følge planen skal jeg starte på skolen til høsten (tar 1 året via nett) 2017 og være ferdig med bachelor våren 2018, men jeg vet ikke om jeg tør det. Jeg ønsker selvfølgelig en utdanning, men jeg ønsker også å bidra mer økonomisk her hjemme slik at vi fortere kan få noe eget og få gutten vår i det området vi ønsker å bo. Føler meg så dratt mellom disse to tingene, og samboer er ikke stort til hjelp der ved å si "gjør det du føler for". Deltid ved siden av skole på heltid tror jeg blir ganske umulig siden samboeren jobber i butikk så han kan ofte ikke hente i bhg.

 

Sliter virkelig med alt dette hver dag, og jeg får aldri til noe ordentlig. I dag ringte jeg praksisplassen for å si at jeg ble hjemme i dag og i morgen, men at jeg kan jobbe på lørdag pga jeg ikke er i form. Egentlig er jeg i ok form, men jeg slet så fælt med å holde maska etter at de to andre hadde dratt på jobb/bhg at jeg ikke turte gå ut døra. Så stresset for skolen, at jeg ikke er god nok her hjemme eller i praksis at jeg bare satt meg ned og gråt. Gråt vel i 1,5 time før jeg sovnet i en times tid. Resten av dagen har jeg gått rundt med vondt i magen og bryst fordi jeg har dårlig samvittighet for å ha tatt to "fridager" uten noe jeg føler er gyldig grunn. Jeg har jobbet så godt jeg kan med en skoleoppgave og gjort en del husarbeid, men har hatt konstant dårlig samvittighet (mer enn vanlig) og grått en god del pga føler meg slem, dårlig samvittighet, stressa, sliten osv.

 

Er så sliten, stressa og har så dårlig samvittighet at jeg får fysisk vondt i kroppen. Er det noen som har vært i lignende situasjon eller har noen gode tips til hvordan jeg kan komme meg gjennom dette?

 

For tiden sitter jeg og teller ned dager til eksamen og dager til jeg er ferdig i praksis, for da vet jeg at jeg har mulighet til å finne en jobb og kunne bidra mer her hjemme. Dette er bare så feil for jeg virkelig elsker praksisplassen min, og den jobben jeg gjør der!

 

Dette ble et utrolig langt og rotete innlegg, men akkurat nå føler jeg meg bare så fortvilet. Håper noen har noen gode råd eller tips. Sliter veldig med å være ensom i tillegg da jeg mistet alle mine "venner" (utenom en) da jeg ble gravid, da jeg ikke var kul lenger fordi jeg ikke ville være med ut å feste og drikke. Så har kun familien og en god venninne igjen, så har ikke mange å snakke med.   

Anonymous poster hash: 9d63a...b1a

[Anonym bruker]

Det høres ut som problemet er i deg selv. Det er du som stresser og har dårlig samvittighet. Det høres ut som både barnet og mannen har det fint, så jeg skjønner ikke helt hva du stresser sånn med. Jeg tror du trenger å snakke med noen. Kanskje fastlegen er et greit sted å begynne? Henvisning til psykolog?

 

Prøv mindfullness. Legg lista lavere! Stol på deg selv og at det du gjør er bra nok! Konsentrer deg om én ting om gangen. Utdanningen er viktigst nå. Større bolig får vente.

 

Anonymous poster hash: aa521...e86

[Anonym bruker]

RO NED.

 

Du er TJUE år. Seriøst, hva er det du har det så travelt for? Hvorfor må du kave sånn med alt? Jeg blir helt stressa av å lese dette..

 

Du sier at felles inntekt holder til alle utgifter og sparing, og samboeren din maser ikke om at du må jobbe. SÅ SLAPP AV DA!!

 

Du vurderer seriøst å slutte på studiet? What? Nei!! Det er jo det dummeste du kan gjøre, alvorlig talt. Tenk deg om nå.

 

Jeg begriper ikke hvorfor du stresser sånn med alt, dere har en langsiktig plan og følger den.

 

Anonymous poster hash: ee124...c40

[the amazing spidermamma]

Du er ikke noen dårlig mamma. Du leker med barnet ditt og legger ting til side mens han er våken, allerede der er du mer til stede enn mange andre som har barn. Og husk også på at de fleste barn har stor glede av å gå i barnehagen, og de har godt av å lære at det er flere mennesker som kan være gode omsorgspersoner.

 

Og du står på og studerer og har praksis, du er jo kjempeflink!

 

Utdanningen din er en investering som kommer til å gi deg inntekt på sikt. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å studere. Man stiller sterkere på arbeidsmarkedet med en utdanning.

 

Dere er også flinke som setter opp budsjett og holder styr på økonomien. Det kommer dere til å få igjen for senere også.

 

Men du stiller veldig store krav til deg selv. Og det er veldig slitsomt å ha det sånn. Kan du ta deg ti minutters pause innimellom, puste dypt, spenne av og fokusere på det som er bra, f eks det som du har gjort, det som du har på stell, heller enn alt som kverner rundt i hodet av de negative tingene? Skriv det opp, hvis nødvendig.

 

Jeg er ingen ekspert på sånt, men du trenger å psyke deg opp litt, fortelle deg selv at du er mer enn bra nok. For det er det nemlig ganske tydelig at du er, selv om du hele tiden forteller deg selv det motsatte.

[Elsker livet]

Du kan ikke få alt med en gang, slik er det for de aller fleste av oss. Du kan heller ikke klone deg selv. Typisk kvinner å tro at det forventes at vi skal gjøre noe som kreves at vi er dobbelt av oss selv. Det går ikke, mulig en stund, men det går ikke i lengden. Du som alle andre har bare 24 timer i døgnet, 7 dager i uka. Stress ned, bestem deg for å bruke tiden på utdannelse din og familien din. Resten får du ta når du har kapasitet til det.

[Lillababy]

Kjære deg! Så vondt å ha det slik! Dette kan ikkje fortsetja! Først av alt: du har vore ekstremt flink og er tydeligvis veldig samvittighedsfull. Det er flott! Men no har det gått for langt. Det er flott å planlegga livet sitt og framtida til barnet, men om du ikkje gjer nokon endringer no kjem dette til å gå galt. Du kan ikkje bruka all tida di no på å laga framtida- ikkje i ein grad der det går ut over notida. Barnet ditt treng mest av alt at du heldt deg frisk og i balanse. Du har kjempefine ambisjoner, men i ettertid er det ingen som vil Vera opptatt av akkurat kva årstal du var ferdig med utdanning, kva du tente dei ulike åra og om det var det eller det året huset blei kjøpt. Det gjeld å "skunda seg langsomt" har du foreldre eller ein lege du kan fortelle korleis du har det til? Høres ut som du treng ei vekes sjukemelding og mulighet for litt søvn, ein lang dusj i et tomt hus og tid til å sortere tanker. Be om hjelp- å vite når ein skal ta i mot hjelp vitner om styrke.

 

Masse lykke til! Ta vare på deg sjølv, barnet og forholdet ditt først og fremst.

 

" if you watt to change the World; go home and love your family" balanse på heimebane er alfa og omega for et godt liv.

[Hjertefru]

Du må stresse ned og ta en ting om gangen.

Først: det høres ut som du er i ferd med å gå på en skikkelig smell. Gå til legen og forklar hvordan du har det. Det høres ut som du trenger en kortvarig sykemelding.

Dernest må du konsentrere deg om å gjøre ferdig utdannelsen din. Det er den beste investeringen du kan gjøre akkurat nå.

Hvorfor er du stressa fordi det akkurat nå er mannen din som tjener penger? Du er under utdanning, og slik som jeg leser innlegget er det du som PR idag har spart opp penger.

Synes dere høres kjempeflinke og ansvarlige ut begge to!

[Magia]

Huff, så vondt! Du er god nok, kjære deg! Du gjør allerede mer enn nok!

 

Man må passe på å ikke slite seg ut som mamma. Det er alltid noe man kan gjøre bedre - man kan bo bedre, tjene mer, sørge for alle ting med nettverk og alt det der, men til syvende og sist så er det slik at alt kan ikke skje med en gang! Man bygger ikke et liv på én dag.

 

Det er tøft å bli ung mor, da det vanligste er at man ikke får hengt med i alt de andre på egen alder gjør.

[Odd Molly]

Jeg synes du høres ut som en reflektert og tilstedeværende mor. Barnet ditt byr seg ikke om hvor dere bor eller om det er lite. Han vil bare være med dere. Du bruker all tid på barnet ditt, du trenger ikke å ha dårlig samvittighet fordi tankene dine er et annet sted noen ganger, det er helt normalt. Du skal heller ikke stresse med flytting, det haster ikke! Det er leeeenge til barnet begynner på skolen.

 

Du MÅ ikke gi opp studiet ditt, det er det dummeste du gjør. Fullfør studiet, det er den beste investeringen til fremtiden.

 

Gi deg selv en klapp på skuldra! Du klarer deg fint!

[Anonym bruker]

Virker bare som om du har ufattelig dårlig tid med å etablere deg? Ser ikke problemet med at dere har det litt slunket økonomisk til du er ferdig utdannet? Dere trenger ikke stort hus, volvo, hytte og hund raskt som bare pokkern fordi dere har fått barn.

 

Barnet klarer seg mer en nok med det dere har å tilby. Det er ikke barna som er storforlangende, men de voksne. Alt til sin tid.

 

Selv fikk jeg første under studiene, bodde i leilighet og hadde toppers. Nå 5 år etterpå, er vi godt etablerte... Men hadde ikke hastverk.

 

Du kan ta en ettermiddag/kveld i uken eller 2 uten å leke med barnet hele tiden. Klarer fint å lære å leke selvstendig. Ikke noe vondt av det... Regner med at far er i bilde også?  Ooooog du kan jobbe med litt oppgaver.

 

Ser ut som det er kun du som krisemaksimerer. Senk skuldrene og prioriter skole.... Viktigere det enn å ha enebolig nuh!

 

 

 

 

Anonymous poster hash: ab5a7...945

[Anonym bruker]

Du er bare et menneske, ro ned! Du er ferdig student om to år, jeg kan love deg travleste tider og trangere økonomi: nå får du ekstra for den lille, dere kan bo billig, du har tid til barnet ditt, du har kapasitet og alt på stell! Om noen år blir det full jobb, dyre boutgifter, fritidsaktiviteter og lekser. Stopp opp og nyt dagene dine! Du er heldig!

 

Anonymous poster hash: 8ad72...e23

[Anonym bruker]

HI her, Takk for mange fine ord og gode råd!

 

Må nok helt klart lære meg og roe ned, og ikke stresse osv. Nå har jeg tatt meg fri resten av uka for å konsentrere meg om den ene eksamensoppgaven min. Samboeren har heldigvis tid til å både hente og levere hvis jeg ønsker å jobbe hele dager, eller så kan jeg hente tidligere og få litt ekstra tid med sønnen min etter å ha brukt noen timer på oppgaven. 

 

Skulle bare ønske jeg bare kunne koble av alt noen ganger og ikke tenkt på noen ting. Har dessverre ingen ordentlig fastlege som det virkelig går an å snakke med. Har et godt forhold til mamma, men hun er av den sorten som ikke liker å høre på at folk er syke eller slitne, det er virkelig fy-fy i hennes øyne. I vinter hadde jeg influensa og var helt slått ut, samboer måtte på jobb da de var dårlig bemannet og når jeg var alene med en baby og fortalte jeg var utrolig sliten fikk jeg kun til svar at det var sånn det var å være mamma. Så siden har jeg ikke turt å fortelle henne hvis jeg er syk eller sliten av alt rundt meg. 

 

Anonymous poster hash: 9d63a...b1a

[Anonym bruker]

Man kan ikke få alt på en gang. Du er ung og har ikke forutsetninger for å ha romslig økonomi, egenkapital til bolig, etc.

Man tar noen valg underveis i livet, så må man prioritere, roe ned og stole på egne valg. Du/dere har valgt å få barn tidlig. Det er ikke noe som lett kan kombineres med romslig økonomi, da du da ikke kan jobbe mens du studerer. Så nå prioriterer du barnet ditt og en utdannelse. Jeg er 34 år og kjøpte nettopp egen bolig for første gang. Har god utdannelse, og hadde endelig nok EK. Ting tar tid.

 

Jeg SKJØNNER at man ønsker seg ting, at alt skal være på stell etc. men livet fungerer ikke sånn. Det tar tid å spare penger/komme inn på boligmarkedet, det tar tid å få seg en utdannelse, det krever sin kvinne å følge opp små barn. Kan du ikke sette opp ønsker og drømmer på et ark, så snakker du og samboer litt om de, om livet, hva dere prioriterer nå, når det er REALISTISK å kjøpe egen bolig etc. Det er i bunn og grunn du selv som stresser deg syk, så her må du ta tak i egne tanker og forventninger for å få det bedre med eget liv og klare å nyte det du faktisk har (frisk unge, samboer, et sted å bo, ok økonomi, en utdannelse du holder på med etc.)og ikke alt du skulle ønske var annerledes. Lykke til.

Anonymous poster hash: 40ca8...108

[Anonym bruker]

 

HI her, Takk for mange fine ord og gode råd!

 

Må nok helt klart lære meg og roe ned, og ikke stresse osv. Nå har jeg tatt meg fri resten av uka for å konsentrere meg om den ene eksamensoppgaven min. Samboeren har heldigvis tid til å både hente og levere hvis jeg ønsker å jobbe hele dager, eller så kan jeg hente tidligere og få litt ekstra tid med sønnen min etter å ha brukt noen timer på oppgaven. 

 

Skulle bare ønske jeg bare kunne koble av alt noen ganger og ikke tenkt på noen ting. Har dessverre ingen ordentlig fastlege som det virkelig går an å snakke med. Har et godt forhold til mamma, men hun er av den sorten som ikke liker å høre på at folk er syke eller slitne, det er virkelig fy-fy i hennes øyne. I vinter hadde jeg influensa og var helt slått ut, samboer måtte på jobb da de var dårlig bemannet og når jeg var alene med en baby og fortalte jeg var utrolig sliten fikk jeg kun til svar at det var sånn det var å være mamma. Så siden har jeg ikke turt å fortelle henne hvis jeg er syk eller sliten av alt rundt meg. 

 

 

Anonymous poster hash: 9d63a...b1a

 

Prøv studenthelsetjenesten der du studerer. De har ofte tilbud om noen å snakke med, psykologer eller andre. Så går det an å forsøke å forklare mamma hvordan du egentlig har det. At du vet at det er slitsomt å være mamma, men at du har laget deg mange bekymringer som du strever med å bli kvitt og at du egentlig bare trenger noen å snakke med om det, noen som bare kan høre litt, uten å dømme...kanskje hun er litt usikker på hvordan hun skal møte deg når du forteller om det som er vanskelig for deg.

 

Anonymous poster hash: 40ca8...108