Jeg vil skilles, orker ikke mer!

[Anonym bruker]

Vi har hatt det beintøft i ca 1,5 år pga begge mistet jobben, "feil" salg av hus, sykdom etc.

Han er nå begynt og studere, og er "helt fjern" .

Sex har vi ikke hatt på over et halvt år, og jeg kjenner at jeg er bare glad for det.

 

Jeg er glad i han, og ønsker han alt godt, men kjenner jeg ønsker å være alene. Jeg elsker han ikke lenger, rett og slett. Han skal snart reise bort en helg, og jeg gleder meg.

 

Men, hvordan skal jeg kunne gå fra han?

Barnet vårt (12 år) vil bli helt knust.

Hvordan klarer jeg meg økonomisk, jeg er for øyeblikket uten jobb.

Huset må selges, men det er elendig boligmarked her vi bor ( Vestlandet), men ingen av oss har mulighet til å sitte med huset.

 

Jeg er en person som klarer meg godt i eget selskap, så jeg ville hatt det utmerket alene.

 

Åååå, kjenner jeg er så utrolig frustrert....

 

Anonymous poster hash: aa00d...e91

[Anonym bruker]

Dere er i motgangsfase, er det riktig å gi opp nå? Det er tungt for begge å miste jobben og jeg vil anta at dette er største belastningen for dere og forholdet.

Snakk sammen. Er begge uinteressert å jobbe for forholdet er det selvfølgelig dødfødt og bedre å gå videre. Barnet vil uansett ta det tungt.

Anonymous poster hash: bf5c9...5e8

[Mrs druestein]

Jeg synes ikke dere skal gi opp enda...

Det er ikke uten grunn at det heter "i gode og onde dager"

 

Dere har hatt det tøft det siste året og det har tæret på ekteskapet, men det vil ikke si at det ikke finnes håp om at ting vil bli bra igjen. Itillegg har dere et barn som fortjener at dere gir familien en sjangse til.

[Anonym bruker]

Takk for svar, setter pris på det!

 

Vet at vi ikke burde gi opp, men det kjennes ut som om alt er bare meningsløst.

Jeg savner så inderlig den tiden vi begge hadde en jobb vi stortrives i, dagene var superhektiske....

Han sitter bare og studerer hvert ledige sekund han er hjemme, og egentlig er det like greit, jeg har ingenting å snakke om likevel.

Jeg har et enormt behov for å være sosial for tiden, være sammen med mennesker som gir meg positiv energi.

Her hjemme er det bare "tåkete" og grått....Har jeg vært ute en tur, så kjenner jeg humøret dale da jeg nærmerer meg huset hvis jeg vet han er hjemme.

Huff, det er så vondt, alt sammen

 

Anonymous poster hash: aa00d...e91

[LilleVilje]

At han bare sitter og studerer hvert ledige sekund han er hjemme, er vel i bunn og grunn positivt...? Det er nok av dem som ikke har en jobb og som bruker tiden på helt andre ting enn å studere for å få seg en ny jobb; tenk om han hadde sittet og spilt dataspill hele dagen?

 

Men du må jo snakke med ham. Dere har tydeligvis helt forskjellig reaksjon på å miste jobben og streve med sykdom osv. Du trenger å være utadvendt, være med folk, hente energi utenfra. Mannen din virker som han går inn i seg selv, legger en plan for å endre ting og så gjør det på egenhånd, uten å involvere deg.

 

Jeg syns at hvis dere har barn sammen, og har vært sammen i over tolv år, så bør du gi det en sjanse til og ikke avslutte når dere akkurat har vært gjennom en solid og langvarig nedtur. Men det krever at dere snakker sammen. Det er så mange forhold som ryker pga dårlig kommunikasjon!

 

Har du fortalt mannen din hva du tenker, hvordan du har det? Det må være det første du gjør. Kanskje tror han at du syns det er topp at han jobber så hardt med studiene for å få seg en ny utdannelse og jobb?

 

Dere har lang fartstid sammen, og jeg tror du vil angre lenge hvis du bryter nå, midt i motgangstiden. Vent til oppturen kommer, da er du mye bedre i stand til å se ting for det de er.

[Anonym bruker]

At han bare sitter og studerer hvert ledige sekund han er hjemme, er vel i bunn og grunn positivt...? Det er nok av dem som ikke har en jobb og som bruker tiden på helt andre ting enn å studere for å få seg en ny jobb; tenk om han hadde sittet og spilt dataspill hele dagen?

Men du må jo snakke med ham. Dere har tydeligvis helt forskjellig reaksjon på å miste jobben og streve med sykdom osv. Du trenger å være utadvendt, være med folk, hente energi utenfra. Mannen din virker som han går inn i seg selv, legger en plan for å endre ting og så gjør det på egenhånd, uten å involvere deg.

Jeg syns at hvis dere har barn sammen, og har vært sammen i over tolv år, så bør du gi det en sjanse til og ikke avslutte når dere akkurat har vært gjennom en solid og langvarig nedtur. Men det krever at dere snakker sammen. Det er så mange forhold som ryker pga dårlig kommunikasjon!

Har du fortalt mannen din hva du tenker, hvordan du har det? Det må være det første du gjør. Kanskje tror han at du syns det er topp at han jobber så hardt med studiene for å få seg en ny utdannelse og jobb?

Dere har lang fartstid sammen, og jeg tror du vil angre lenge hvis du bryter nå, midt i motgangstiden. Vent til oppturen kommer, da er du mye bedre i stand til å se ting for det de er.

 

HI her!

Takk for et flott svar, der du har veldig mye rett.

Selvfølgelig er det positivt at han er så iherdig, så jeg ser jo at det er meg dette går på.

Jeg sliter, har vært hos legen, og er ikke deprimert. Er bare så inderlig lei av motgang.

Ingenting går som vi ønsker, og jeg kjenner det sliter meg ut.

Jeg vil bare ut herfra. Jeg er flink til å gå ut med venninner osv, men kjenner at jeg sliter veldig.

Tenker at det hadde vært bedre å sitte alene å være sur.

Ting hadde nok blitt mye bedre hadde jeg bare hatt en jobb.

 

Anonymous poster hash: aa00d...e91

[LilleVilje]

Jeg forstår jo godt at du er lei av motgang! Men noe av faren med motgang er at den personen man opplever motgangen sammen med, fort kan bli forbundet med motgangen videre også. Selv om dere er over den verste kneika, ser du på mannen og tenker blæ, alt det kjipe som har vært! Han minner deg om det, og jeg tror det kan spille kraftig inn på at du føler alt er "grått" hjemme.

 

Har du noen sjanse til å få ny jobb, da? Jeg bor i Stavanger selv, og begynner å kjenne rimelig mange som har mistet jobben etter hvert - blant annet ca. 40% av venninnegjengen. Og for de fleste går det litt tid før de finner noe nytt, vi snakker mange måneder og kanskje år, uten at det er noe i veien med dem. Det er rett og slett bare sånn det er nå. Og jeg har stått uten jobb tidligere selv; det gjør noe med deg, og jeg skjønner frustrasjonen din!

 

Men kan du prøve å se det positive i at dere holder sammen ennå, tross all motgangen? Tror du at dere har noe der i bunn som det er verdt å ta vare på?

 

Det blir litt som man sier at man ikke skal skrive brev i sinne. Det er ikke så lurt å bryte opp fra et ellers normalt ekteskap fordi utenforliggende omstendigheter er kjipe. Da er det vanskelig å se ting ordentlig.

[Anonym bruker]

Takk, flott å se at det er så mange fornuftige folk her.

Klart han minner meg om det kjipe, nå syntes jeg jo at han også er kjip...

 

Jeg søker og søker, men veldig vanskelig å få napp nå.

Det er pga oljekrisen vi har mistet jobbene våre.

 

Jeg må nok gå noen runder med meg selv, og selvfølgelig håpe på at ting bedrer seg.....har det ikke bra nå, og det går utover alle her hjemme.

 

Anonymous poster hash: aa00d...e91

[Anonym bruker]

Her er det arbeidslivet som har kræsja og dratt samlivet med seg. Vent til du får ting på stell før du evt. vurderer å gå. Nå er ikke tiden for å skilles. Jobb for samlivet! Dere har ikke hatt sex på et halvt år, men kanskje magiske ting kan skje hvis dere får igang sexlivet.

 

Anonymous poster hash: a4225...a11

[Anonym bruker]

Hva om dere går i parterapi en periode? Familievernkontoret har gratis tjenester.

 

Det er naturlig at dere gnager på hverandre. Jeg får inntrykk av at du i øyeblikket har litt "klaustrofobi" pga. helhetssituasjonen, begge to er slitne pga. bekymringene og endret økonomi, og istedenfor at dere har stått sammen mot verden så har dere distansert dere fra hverandre, og han blir feilaktig symbolet for deg på hele situasjonen.

 

Kriser har en tendens til å enten drive par fra hverandre for alltid - eller ende med et sterkere og varig forhold.

For dere er det absolutt mulig å redde forholdet og finne tilbake til det som faktisk har holdt dere sammen i 12 år til nå.

 

Snakk med mannen din, fortell ham hvor fortvilt du er over helhetssituasjonen dere er i, hør med ham hvordan han egentlig har det (du sier han sturer - kan han være deprimert pga. at han har mistet jobben? menn reagerer oftere med depresjon på å miste jobben enn det kvinner gjør), og se om dere kan finne ting som kan bringe dere nærmere sammen igjen.

Gjør ting sammen. Selv om dere ikke har sex, vær nær hverandre, ta på hverandre, gi et kompliment. Bli enige om å si eller gjøre en positiv til om/for hverandre hver dag.

 

Og skaff dere hjelp. Hvis det skulle skje at dere likevel går fra hverandre så vil dere i hvert fall vite at dere virkelig prøvde å kjempe for forholdet - og det mener jeg at du skylder deg selv, dere skylder hverandre.

Anonymous poster hash: d4565...513

[Gjest Antarctica]

Takk for svar, setter pris på det!

 

Vet at vi ikke burde gi opp, men det kjennes ut som om alt er bare meningsløst.

Jeg savner så inderlig den tiden vi begge hadde en jobb vi stortrives i, dagene var superhektiske....

Han sitter bare og studerer hvert ledige sekund han er hjemme, og egentlig er det like greit, jeg har ingenting å snakke om likevel.

Jeg har et enormt behov for å være sosial for tiden, være sammen med mennesker som gir meg positiv energi.

Her hjemme er det bare "tåkete" og grått....Har jeg vært ute en tur, så kjenner jeg humøret dale da jeg nærmerer meg huset hvis jeg vet han er hjemme.

Huff, det er så vondt, alt sammen

 

Anonymous poster hash: aa00d...e91

Vet ikke helt om det er rettferdig av deg å skylde på han for at ting er tåkete og grå?

Han prøver jo å få en endring i stand. Det står deg jo fritt å være sosial med andre mens han leser?

[Anonym bruker]

Hi her!

Takk nok en gang.

Jeg gir ikke han skylden, og han sturer ikke....han studerer.

Dette er selvfølgelig mye min skyld, ting hadde vært mye bedre om jeg hadde jobbet.

Ja, jeg føler det helt klaustrofobisk å være hjemme, selv om jeg er sosial, trener hver dag osv.

 

 

Huff, det er så vanskelig, akkurat nå ser gresset så veldig mye grønnere ut på den andre siden.

 

Anonymous poster hash: aa00d...e91

[Anonym bruker]

Du har giftet deg, han slår deg ikke og banker deg ikke, du har ikke grunnlag til å skille deg. Skal du virkelig bare gi opp og være feig, og ødelegge for barnet ditt? Få deg en ryggrad og bein i nesa! KOMMUNIKASJON  

Man må jobbe for forholdet, eller så blir ditt neste forhold garantert MINST like "ille". Du har veldig høye forventninger

Anonymous poster hash: d5989...bdc

[Anonym bruker]

 

Du har giftet deg, han slår deg ikke og banker deg ikke, du har ikke grunnlag til å skille deg. Skal du virkelig bare gi opp og være feig, og ødelegge for barnet ditt? Få deg en ryggrad og bein i nesa! KOMMUNIKASJON

 

Man må jobbe for forholdet, eller så blir ditt neste forhold garantert MINST like "ille". Du har veldig høye forventninger

 

Anonymous poster hash: d5989...bdc

Altså, om du mener å ha forventninger utenom og bli slått og banket er for høye forventninger så tror jeg du må gå noen runder med deg selv.

Det er mye annet i et forhold som kan være galt!

 

 

Anonymous poster hash: 38a6c...073

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor gammel du er, men vi hadde også en veldig tøff periode når vi hadde vært gift i 4 år. Økonomien var på bunn, og vi var begge frustrerte, men vi kom gjennom det, og har det kjempefint nå. Så ikke gi opp hvis det er pga. nedgangstider dere sliter. 

Anonymous poster hash: fcdbe...253

[LilleVilje]

Gresset er grønt der du vanner det. For deres skyld, og ikke minst for barnets skyld, bør du prøve å vanne ditt eget gress i en periode for å se om det kan hjelpe. Jeg sier ikke at du lar alt gå for lut og kaldt vann, altså! Men du ser aldri de brune flekkene på gresset på den andre siden før du er der; det er for langt unna nå - men tro meg, de er der!

 

Tenk om du hadde lagt en like stor innsats i forholdet som du gjorde i jobben du hadde?

 

Kommunikasjon og hardt arbeid venter, gi din hjemlige gressplen en sjanse!

[Anonym bruker]

Takk for svar, setter pris på det!

 

Vet at vi ikke burde gi opp, men det kjennes ut som om alt er bare meningsløst.

Jeg savner så inderlig den tiden vi begge hadde en jobb vi stortrives i, dagene var superhektiske....

Han sitter bare og studerer hvert ledige sekund han er hjemme, og egentlig er det like greit, jeg har ingenting å snakke om likevel.

Jeg har et enormt behov for å være sosial for tiden, være sammen med mennesker som gir meg positiv energi.

Her hjemme er det bare "tåkete" og grått....Har jeg vært ute en tur, så kjenner jeg humøret dale da jeg nærmerer meg huset hvis jeg vet han er hjemme.

Huff, det er så vondt, alt sammen

 

Anonymous poster hash: aa00d...e91

Kanskje det er hans måte å takle problemene? Uten jobb ++

Du sier jo at du ikke elsker han? Er jo ikke noe vits å forsette om du ikke eleker han.

Hadde jeg ikke gjort i alle fall

 

Anonymous poster hash: 9918b...961

[Anonym bruker]

Tragisk at samfunnet er kommet dit at 'jeg bare skiller meg'. Det heter i gode og ONDE dager for en grunn, dette er noe du selv har stått å sverget på at du skal gjøre! Rett deg opp og ta tak, dette er ikke noe man bryter opp et ekteskap og en familie for! Hadde mannen vært slem, banket deg etc hadde saken vært anderledes!

 

Anonymous poster hash: c4b9f...a01

[Anonym bruker]

HI her!

 

Vi har vært sammen i 17 år, og har hatt både nedturer og oppturer på lik linje med alle andre.

Han er snill som dagen er lang, stiller alltid opp og gjør ikke noe galt.

Det er meg det er noe feil med, jeg blir helt utmattet av å gå hjemme. Iom at det siste 1,5 årene har vært beinharde, så ser jeg jo at det er som dere sier, jeg på en måte klandere han for dette.

Er nok ikke han det er noe feil på egentlig, men hele livet mitt for tiden.

Jeg vil bare være lykkelig, og ha et godt liv. Jeg vil bidra i samfunnet og være en god kollega.

Jeg vil ha noe å snakke om, jeg vil legge meg sliten om kvelden, jeg vil ha en hektisk hverdag.

Han har så enormt mye med studier/ jobb nå at jeg vill ikke legge ekstra byrde på han. Han vet hvordan jeg har det.

Alt er bare vanskelig nå, men jeg blir nok værende. Men jeg dagdrømmer nok bare litt om et liv som er bedre enn det jeg har nå.

 

Anonymous poster hash: aa00d...e91

[Anonym bruker]

HI her!

 

Vi har vært sammen i 17 år, og har hatt både nedturer og oppturer på lik linje med alle andre.

Han er snill som dagen er lang, stiller alltid opp og gjør ikke noe galt.

Det er meg det er noe feil med, jeg blir helt utmattet av å gå hjemme. Iom at det siste 1,5 årene har vært beinharde, så ser jeg jo at det er som dere sier, jeg på en måte klandere han for dette.

Er nok ikke han det er noe feil på egentlig, men hele livet mitt for tiden.

Jeg vil bare være lykkelig, og ha et godt liv. Jeg vil bidra i samfunnet og være en god kollega.

Jeg vil ha noe å snakke om, jeg vil legge meg sliten om kvelden, jeg vil ha en hektisk hverdag.

Han har så enormt mye med studier/ jobb nå at jeg vill ikke legge ekstra byrde på han. Han vet hvordan jeg har det.

Alt er bare vanskelig nå, men jeg blir nok værende. Men jeg dagdrømmer nok bare litt om et liv som er bedre enn det jeg har nå.

 

Anonymous poster hash: aa00d...e91

 

Kan du ikke prøve å finne noe meningsfullt å fylle i hvert fall noe av dagene med, eller noen dager i uken?

 

Lag deg en plan over hva du gjør og når slik at du har faste avtaler med deg selv (og ev. andre).

Jobbsøk, skrive jobbsøknader, ev. oppsøke steder som kan være aktuelle for jobb.

Trening.

Frivillige organisasjoner vil nok bli kjempeglad for å få en ekstra hånd en periode inntil du får deg jobb igjen.

Les og sett deg inn i noe helt nytt hver uke, litteratur, kunst, bilmekking... hva som helst, bare for å føle at du lærer noe nytt og får nye impulser. Hold deg oppdatert på fagfeltet ditt om det er ting du kan oppdatere deg på.

 

Anonymous poster hash: d4565...513

[Luksusdyret]

HI her!

 

Vi har vært sammen i 17 år, og har hatt både nedturer og oppturer på lik linje med alle andre.

Han er snill som dagen er lang, stiller alltid opp og gjør ikke noe galt.

Det er meg det er noe feil med, jeg blir helt utmattet av å gå hjemme. Iom at det siste 1,5 årene har vært beinharde, så ser jeg jo at det er som dere sier, jeg på en måte klandere han for dette.

Er nok ikke han det er noe feil på egentlig, men hele livet mitt for tiden.

Jeg vil bare være lykkelig, og ha et godt liv. Jeg vil bidra i samfunnet og være en god kollega.

Jeg vil ha noe å snakke om, jeg vil legge meg sliten om kvelden, jeg vil ha en hektisk hverdag.

Han har så enormt mye med studier/ jobb nå at jeg vill ikke legge ekstra byrde på han. Han vet hvordan jeg har det.

Alt er bare vanskelig nå, men jeg blir nok værende. Men jeg dagdrømmer nok bare litt om et liv som er bedre enn det jeg har nå.

 

Anonymous poster hash: aa00d...e91

 

 

Og da er løsningen å hive ut gubben? Tror du at du blir mer lykkelig og mindre sliten av å være alenemor?