Sykt barn - vanlig å høre fra den andre forelderen sin?

[Anonym bruker]

Barnet vårt har fått en av barnesykdommenen har vært syk siden før helgen og må sikkert være hjemme til og med onsdag. Går siste år i barnehagen.

Faren har ikke ringt for å høre hvordan det står til, men jeg sendte sms i går morges og fortalte at formen var veldig dårlig.

Jeg blir sår på barnets vegne over at faren ikke ringer for å snakke med barnet / ønske god bedring. Overreagerer jeg?

Hadde barnet vært hos faren ville jeg garantert ringt og forsøkt å komme innom med en liten oppmerksomhet.

Hva er vanlig av kontakt ved sykdom?

 

Anonymous poster hash: 042ae...17a

[Livmor]

Far her tar som regel kontakt ca hver dag hvis barnet er i dårlig form. Men har nok skjedd at det har glippet en dag, uten at jeg tar det ille opp.

 

At vi voksne blir lei oss på barnas vegne er ikke så farlig, tenker jeg. Det viktige er at disse følelsene ikke overføres til barna. Dersom han er en god og tilstedeværende pappa når han har barnet, er det da noen stor krise at han ikke tar kontakt med deg hver dag under sykdom?

Endret 17. oktober 2016 av Livmor

[Anonym bruker]

Takk for svaret:-)

Det er vel det siste du skriver som egentlig sier meg mest, for dessverre opplever jeg at dette bare føyer seg inn i rekken av at faren ikke er en spesielt god pappa.

Faren snakker nok mer om at han synes selv han er flink, eller at det er godt nok, men jeg ser jo han ikke evner å stille opp/være der.

Både barnet og jeg har gitt han utallige nye sjanser, i håp om at det denne gangen blir bedre. Shame on me.

At barn er lojale og ønsker så sterkt derimot er helt naturlig, men jeg kan ikke ta ansvar for å fremsnakke faren hver gang barnet såres? Pappa er lei seg han også, det var ikke meningen (å glemme å hente deg i barnehagen/å glemme å komme på sommeravslutningen).

 

Faren skulle ha ringt i dag (søndag) for det var snakk om at han kunne være hjemme med barnet en dag eller to denne uken. Og, hadde det vært slik at han hadde opprettholdt kontakt med barnet så hadde det sikkert holdt med en sms - for det var det som kom. En sms om at barnet kunne komme i morgen.

Barnet er ikke i form og avstanden til far øker når kontakten ikke opprettholdes. Derfor lurer jeg på hvor vanlig det er med kontakt underveis - ta en telefon, snakke litt/muntre opp barnet litt - eller stikke en liten tur innom (vi bor 2 min unna hverandre) de siste 3 dagene? Så hadde kanskje både barnet og jeg vært mer komfortabel med at en av sykedagene er med faren.

 

 

Anonymous poster hash: 042ae...17a

[Anonym bruker]

Ja, så det er ikke kontakt med meg han skal ha, men med barnet. De må jo ikke snakke lenge, bare slik at barnet forstår at pappa tenker på det m.m.

 

 

Anonymous poster hash: 042ae...17a

[Livmor]

Trist situasjon når barnet blir skuffet, det forstår jeg godt. Er det far som lover og lover direkte til barnet? Jeg hadde prøvd (du har kanskje gjort det før) å gi beskjed til far at han får slutte med å gi barnet forhåpninger siden han ikke følger opp. Hadde ikke lagt noe i mellom om hva skuffelsen gjør med barnet. Overfor barnet hadde jeg ikke gitt uttrykk for noen forventninger i det hele tatt. Sier far til deg at han kommer til å ringe, hadde jeg ikke fortalt det til barnet. Sier han det til barnet, hadde jeg prøvd å hverken bekrefte eller avkrefte. Som du sier, barn er så sinnsykt lojale. Det er kjipt å framsnakke en forelder som ikke gjør jobben, men jeg hadde forsøkt å skåne barnet en stund til allikevel. Barnet såpass lite, at det fort kan ta på seg skylden for fars utilstrekkeligheter. Da er det bedre å komme med en unnskyldning på fars vegne, syns jeg. Barnet vil forstå dette av seg selv etterhvert som det blir eldre, og har da forhåpentligvis et modenhetsnivå til å legge skylden der den hører hjemme.

[Anonym bruker]

Tja, far lover direkte til barnet og til meg som jeg igjen - innimellom - videreformidler til barnet. Ihvertfall slike ting som at det er far som skal hente deg/komme på trening/sommeravslutning. Jeg hadde ikke sagt at faren skulle ringe, men jeg hadde forberedt barnet på at det nok skulle til faren i dag. For barnet trenger å bli forberedt...

 

Det har vært en bedre periode en liten periode så jeg hadde vel et håp - for barnet - at faren nå ville holde ord. Det er vel ikke så rart heller å formidle at barnet nok skal være hos faren en av sykedagene også- for faren tilbød seg det. Men når faren ikke holder avtale om å ringe, vel da blir det ikke slik. Barnet er sykt og jeg tenker det ville vært greit å snakke kort på tlf om form, medisiner etc. Og så snakke med barnet selvfølgelig..

 

Vel, takk igjen. Vi skal på FVK om et par uker så dette får bli tema der. Jeg har formidlet tideligere hva brutte forventninger gjør med barn, men..

 

Ha en fin dag:-)

 

Anonymous poster hash: 042ae...17a

[Anonym bruker]

synes du overragerer ja

Anonymous poster hash: 71bfb...59d

[Anonym bruker]

Tja, far lover direkte til barnet og til meg som jeg igjen - innimellom - videreformidler til barnet. Ihvertfall slike ting som at det er far som skal hente deg/komme på trening/sommeravslutning. Jeg hadde ikke sagt at faren skulle ringe, men jeg hadde forberedt barnet på at det nok skulle til faren i dag. For barnet trenger å bli forberedt...

 

Det har vært en bedre periode en liten periode så jeg hadde vel et håp - for barnet - at faren nå ville holde ord. Det er vel ikke så rart heller å formidle at barnet nok skal være hos faren en av sykedagene også- for faren tilbød seg det. Men når faren ikke holder avtale om å ringe, vel da blir det ikke slik. Barnet er sykt og jeg tenker det ville vært greit å snakke kort på tlf om form, medisiner etc. Og så snakke med barnet selvfølgelig..

 

Vel, takk igjen. Vi skal på FVK om et par uker så dette får bli tema der. Jeg har formidlet tideligere hva brutte forventninger gjør med barn, men..

 

Ha en fin dag:-)

 

Anonymous poster hash: 042ae...17a

 

hvorfor skal de på fvk vite dette ? ser ikke vitsen, er ikke så normalt og bry seg om det, barnefar her gjør aldri det, reagerer ikke slik for det,eller sladrer til fvk

 

Anonymous poster hash: 71bfb...59d

[Anonym bruker]

For å svare det du spør om. Ja, det er elt vanlig at foreldre tar kontakt for å høre om barnet sitt er syk/frisk/bedre. Selv min fjerne eks gjør det. Det er temmelig slabbediskduskedask å ikke ta kontakt, stikke oppom eller ringe når ens barn er syk.

 

Men, prøv å ikke bli lei deg. Vær sterk. Barnet ditt trenger en klok og sterk mamma som er raus og varm mot den forelderen som svikter.

 

Anonymous poster hash: bda07...81a

[Anonym bruker]

HI her (skriver nå fra PC, ikke tlf - dersom det kommer en annen "anonymkode under").
Først av alt. Jeg er vant med at faren ikke ringer når barnet er sykt. Det er heldigvis ikke så ofte sykt, men da jeg informerte om 40 i feber i mai (periode uten samvær) og det ikke kom en tekstmelding en gang... ja, ja..
Barnet vet ikke om det, men jeg vet om det..
Og - jeg mener ikke at FVK har noe med at han ikke ringer barnet når det er sykt, men vi diskuterer opptrapping av samvær og da mener jeg det er naturlig å ta opp med far at det vanskelig lar seg gjøre når han ikke overholder de avtalene som er. Heldigvis er dette et møte som vi har avtale om på FVK og det er greit at slike samtaler tas med nøytrale utenforstående tilstede, så kan de også si hva de mener er "normalt"/"unormalt".
Jeg blir ikke lei meg for meg, men for barnet - for barnet trenger noe mer. Men jeg har helt gitt opp å få faren til å forstå.. men altså, vanskelig med tilnærmet 50/50 samvær som faren mener er "godt nok for barnet" (her snakker far ikke hva som er det beste for barnet, men at det er "godt nok" for barnet).

 

Men, nå er jeg i ferd med å bli som mange andre jeg "kritiserer" her inne.. kommer med masse ny informasjon underveis. Det jeg har fått bekreftet er at gode fedre som er tilstedeværende for barna sine de ringer og holder kontakt med barna sine - spesielt når de er syke. Det var det jeg trodde, men jeg er vel delvis "hjernevasket" selv etter flere år med denne mannen - derfor mitt behov for å sjekke av.. Barnet mitt er det viktigste i livet mitt, men når det tydeligvis ikke er det viktigste i fars liv (har aldri vært det) - hvorfor da øke samvær? Barnet er fornøyd slik det er...

Anonymous poster hash: 042ae...17a

[Livmor]

Jeg tror det er lurt å fokusere på at far lover ting direkte til barnet, ting som senere ikke blir overholdt. At du personlig blir skuffet over at far ikke tar kontakt ved sykdom er ikke relevant i forhold til samvær, og din skuffelse er ikke barnets skuffelse så lenge barnet er uvitende. Men, for å understreke: jeg forstår frustrasjonen din.

 

Er du avhengig av fars hjelp i forhold til treninger, henting osv? Selv har jeg gjort det slik at jeg alltid stiller opp selv, både på arrangementer, treninger, kjøring osv. Jeg lover aldri ting på fars vegne, det får heller være en positiv overraskelse for barnet dersom han dukker opp. Så lenge far bryter spontane avtaler (altså avtaler utenfor samværsavtalen) er det uaktuelt å lage slike avtaler.

 

Når det gjelder eventuell økning av samvær, er jeg enig med deg: barnets beste alltid, godt nok er rett og slett ikke godt nok. Bare husk å argumentere (oppriktig!) ut fra dette hensynet, og ikke ut fra dine egne såre følelser om hva far burde eller ikke burde gjort.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er skillsmissebarn, og var barn på 90-tallet. Hadde annenhver helg og en dag i uken hos min far.

 

Sitter nå og tenker på om han noen gang ringte når jeg var hos min mor, syk eller frisk og kommer ikke på en eneste gang. Men, ærlig talt så har jeg aldri tenkt på de åt som noe svikt i foreldregjerningen. Heller ikke når jeg tenker på det nå. 

 

Du overreagerer, og du tillegger kanskje barnet ditt behov det ikke har? 

 

 

Anonymous poster hash: e5468...4ee

[Anonym bruker]

Jeg tror det er lurt å fokusere på at far lover ting direkte til barnet, ting som senere ikke blir overholdt. At du personlig blir skuffet over at far ikke tar kontakt ved sykdom er ikke relevant i forhold til samvær, og din skuffelse er ikke barnets skuffelse så lenge barnet er uvitende. Men, for å understreke: jeg forstår frustrasjonen din.

 

Er du avhengig av fars hjelp i forhold til treninger, henting osv? Selv har jeg gjort det slik at jeg alltid stiller opp selv, både på arrangementer, treninger, kjøring osv. Jeg lover aldri ting på fars vegne, det får heller være en positiv overraskelse for barnet dersom han dukker opp. Så lenge far bryter spontane avtaler (altså avtaler utenfor samværsavtalen) er det uaktuelt å lage slike avtaler.

 

Når det gjelder eventuell økning av samvær, er jeg enig med deg: barnets beste alltid, godt nok er rett og slett ikke godt nok. Bare husk å argumentere (oppriktig!) ut fra dette hensynet, og ikke ut fra dine egne såre følelser om hva far burde eller ikke burde gjort.

 

Lykke til!

Takk for gode tanker og innspill. Nei, jeg er enig i at min skuffelse over å ha valgt en far til barnet mitt som ikke viser seg å være den han utga seg for å være ikke er relevant i forholdet til barnet - det er barnets skuffelser som er viktige ift. samvær. Og dessverre - dem har det vært nok av. Utfordringen som mamma til et barn som ikke forteller så mye er å vite om barnet blir/er skuffet eller ikke - for i den grad å hjelpe barnet å sette dette i riktig bås. Plutselig kan det dukke opp spørsmål og kommentarer til ting som ligger lang lang lang tid tilbake - som jeg ikke har valgt å fokusere på - men som viser seg at barnet har tenkt og grublet på. Dermed er det greit å høre litt hva andre mener er "normalt" og ikke.

Nei, jeg er ikke avhengig av faren til å følge opp fritidsaktiviteter, eller noe som helst i grunn. Det er lettere uten han tilstede, men det blir vanskeligere når han lover på tro og ære at det skal bli annerledes nå... så forsøker man da, fordi jeg tenker det beste for barnet og det er at kontakten med faren er god og hyppig (om enn ikke så omfangsrik/lang).

Faren har engasjert seg selv i den ene aktiviteten og har barnet ifm. aktiviteten annenhver uke (mens jeg følger opp den andre uken - far dukker da opp). Her har vi opplevd at far har glemt å hente barnet i barnehagen i forkant av aktiviteten og så er det jeg som mor som blir ringt etter fra barnehagen (de hadde ikke nr. til far da han ikke har hentet noe særlig på veldig lang tid). Det å bli glemt å bli hentet er utrolig vondt og der sto jeg og måtte snakke pent om faren.. Blæ.

Faren kommer gjerne for sent til aktiviteten (har meldt seg som en av flere trenere) og barnet kommer også forsinket til aktiviteten når sammen med faren. Så det fungerer vel ikke veldig bra, men barnet håper og ønsker og vil at pappa nå skal være der...

 

Vel, vel. Jeg er i grunn ikke overrasket over at faren ikke ringer for å høre barnets form underveis i et sykdomsforløp, det er jeg "vant til", men at han bryter avtaler - både overfor meg og barnet - vel der står jeg mer steilt, og der har han ganske mye å bevise. At han velger som han gjør får bare være.

 

Jeg avslutter denne tråden nå, jeg har fått tømt min egen frustrasjon og forhørt meg med hva som er "vanlig" og det andre har jeg i grunn gode nøkkelspillere både på FVK og i BV som hjelper meg med... Takk igjen :-)

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 042ae...17a