Personangrep og sykeliggjøring

[Anonym bruker]

I hver eneste krangel/diskusjon jeg har med mannen min.

 

Jeg er så møkklei! Jeg takler en heftig krangel helt fint, men han går hardt og fort inn med personangrep. Han holder seg aldri til det vi diskuterer og får alt til å handle om neg og rettferdiggjør seg selv med helt absurde argumenter. Han er ikke med på å finne løsninger kun angripe meg. Han mangler selvinnsikt i slike situasjoner, og han er ikke villig til å innse selv at han kunne ha gjort noe annerledes noen ganger. Han oppfører seg som en drittunge typ "skriv en liste over alt jeg har lov/ikke lov til å gjøre" eller "bare si hva du vil". Jeg har tatt dette opp o fredstid (ender med krangel) og i mens diskusjonen har vært heftig.

 

Jeg har innsett at jeg ikke kan endre han. Og det er greit, men nå vurderer jeg faktisk bare å dra. Ingen felles barn. Nå har jeg hørt så mye stygt om meg og min person, om alt som feiler meg osv. Like før jeg begynner å tro på det selv, selvom jeg VET at det ikke er meg! Jeg er hårsår, jeg liker ikke å svelge kameler, jeg liker å ha kontroll og det finnes en drøss andre negative sider ved meg, men jeg er ikke det mennesket han beskriver når han er sint. Jeg kan ikke ta opp et eneste lite problem med han fordi han nekter å lytte og går rett til angrep på meg. Kan godt ta opp noe som jeg gjorde for flere uker siden for å rettferdiggjøre egen adferd.

 

Nå blir dette langt og teit og jeg er egentlig veldig veldig glad i mannen min. Han er en fin og raus mann med mange gode egenskaper og verdier jeg setter uendelig stor pris på, men akkurat dette ødelegger alt for meg. Jeg vet at om to dager har stormen lagt seg og alt er normalt igjen, men jeg vet samtidig at problemet vi har fremdeles er der og det begrenser meg.

Han mener VI ikke har et problem men JEG må gjerne besøke en terapeut. Dette sier han også i fredstid...

 

Anonymous poster hash: 5f323...7d0

[Anonym bruker]

Men hva sier han om karakteristikkene han gir deg i fredstid? Syns han det er greit å kalle partneren sin slike ting?

 

Anonymous poster hash: 1176e...f75

[Anonym bruker]

Men hva sier han om karakteristikkene han gir deg i fredstid? Syns han det er greit å kalle partneren sin slike ting?

 

Anonymous poster hash: 1176e...f75

 

Nei, da innrømmer han at ikke det stemmer. Jeg sier at det sårer meg skikkelig og går innpå meg, mange av de tingene han sier klarer jeg heller ikke glemme. Jeg har spurt en rekke ganger om han kan være så snill å la vær å si sånne ting fordi det knekker meg helt. Jeg føler meg fæl og verdiløs og det hjelper på en måte ikke at han unnskylder seg med at han sier ting han ikke mener når han er sint..

 

 

Anonymous poster hash: 5f323...7d0

[Anonym bruker]

Da tror jeg at jeg ville sagt til han i "fredstid": Vi to evner ikke å kommunisere bra når vi er uenige, og dersom vi skal fortsette å være sammen må vi faktisk lære oss dette. Så vi må SAMMEN besøke en terapeut". Og si gjerne at det er et ultimatum. Pass bare på at når dere kommer til en terapeut bør dere begge ha forbedt dere og skrevet ned en eksempelkrangel. Et annet alternativ er å ta opp krangelen på bånd for så senere spille den av. Da går det ikke an å "gjemme" seg bak.."det sa jeg aldr..." og lignende, pluss at dere begge får høre i fredstid hvordan man fremstår i en krangel...

 

Lykke til, høres ikke brå ut  

Anonymous poster hash: f736c...1f0

[Anonym bruker]

 

Da tror jeg at jeg ville sagt til han i "fredstid": Vi to evner ikke å kommunisere bra når vi er uenige, og dersom vi skal fortsette å være sammen må vi faktisk lære oss dette. Så vi må SAMMEN besøke en terapeut". Og si gjerne at det er et ultimatum. Pass bare på at når dere kommer til en terapeut bør dere begge ha forbedt dere og skrevet ned en eksempelkrangel. Et annet alternativ er å ta opp krangelen på bånd for så senere spille den av. Da går det ikke an å "gjemme" seg bak.."det sa jeg aldr..." og lignende, pluss at dere begge får høre i fredstid hvordan man fremstår i en krangel...

 

Lykke til, høres ikke brå ut  

 

Anonymous poster hash: f736c...1f0

 

 

Jeg er enig i dette.

 

Dere har et kommunikasjonsproblem, da må også dere finne ut av det.

 

Det er så enkelt at hvis han ikke vil være med i parterapi så bør du gå fra ham.

Pass på at du ikke blir gravid med ham før dere ev. har ryddet helt opp.

 

Når du tar opp utenom krangel det han kaller deg og han sier det ikke stemmer - nekter han da for at han har sagt det han har sagt? (i så fall lurt å ta opp krangler slik anonym over her sier)

Eller er det slik at han innrømmer å ha sagt det, men ikke mener det sånn egentlig? Er det dette siste så ville jeg spurt ham hvorfor han bruker slike argument som han ikke mener, spesielt når han vet at det sårer deg.

 

Men uten parterapi som han må følge opp så lenge dere trenger det, så har dere ikke noen fremtid.

 

Det at det tar et par dager etter en krangel før han blir blid igjen er også noe jeg ikke kunne levd med.

 

Still rett og slett et ultimatum om parterapi. Du trenger ikke leve med en mann som psyker deg ned!

 

Anonymous poster hash: 351d1...012

[Anonym bruker]

 

Jeg er enig i dette.

 

Dere har et kommunikasjonsproblem, da må også dere finne ut av det.

 

Det er så enkelt at hvis han ikke vil være med i parterapi så bør du gå fra ham.

Pass på at du ikke blir gravid med ham før dere ev. har ryddet helt opp.

 

Når du tar opp utenom krangel det han kaller deg og han sier det ikke stemmer - nekter han da for at han har sagt det han har sagt? (i så fall lurt å ta opp krangler slik anonym over her sier)

Eller er det slik at han innrømmer å ha sagt det, men ikke mener det sånn egentlig? Er det dette siste så ville jeg spurt ham hvorfor han bruker slike argument som han ikke mener, spesielt når han vet at det sårer deg.

 

Men uten parterapi som han må følge opp så lenge dere trenger det, så har dere ikke noen fremtid.

 

Det at det tar et par dager etter en krangel før han blir blid igjen er også noe jeg ikke kunne levd med.

 

Still rett og slett et ultimatum om parterapi. Du trenger ikke leve med en mann som psyker deg ned!

 

Anonymous poster hash: 351d1...012

 

Dere har helt rett. Jeg ser heller ikke lenger noen fremtid i oss. Han nekter ikke for det han har sagt. Han sier bare at han ikke mener det og ofte sier ting han ikke mener når han er sint.

 

At det tar et par dager før ting blir normalt igjen er min feil. Jeg går rundt og demonstrerer og er passiv aggressiv fordi jeg er såret. Han kan gjerne si unnskyld også, men jeg klarer ikke bare la det gå fordi det er sånn hver gang. Jeg vet det vil skje igjen. Det er vel min måte å straffe han på og i tillegg til å si det; vise han at jeg ikke finner meg i det.

Men samtidig gjør jeg jo det, fordi jeg er her og kan ikke selv finne en løsning på problemet vårt så det tralter og går. Det har blitt skikkelig giftig det forholdet vårt og grunnen til at jeg vurderer å gå nå er fordi det påvirker andre ting i samlivet også. Sexlivet f.eks.

 

Det er helt ubeskrivelig vondt for meg dette, jeg vil ikke miste han, men jeg kan heller ikke miste meg selv oppi alt det her ved å bli.

 

Jeg skal ta opp terapi en gang til med han og ta det derifra. Tror dessverre det betyr kroken på døra for oss.

 

 

Anonymous poster hash: 5f323...7d0

[Anonym bruker]

Jeg har barn med en sånn mann og jeg anbefaler deg ikke å ende opp som meg. Stikk før det kommer så langt at det blir unger innvolvert.

Tenk på hvordan det blir for barna, men en far som konstant beskylder mor for likt og ulikt. Du kan faktisk risikere at t.o.m ungene mister respekten for deg når de blir store nok til å forstå hva som foregår, og du kan risikere at de kopierer farens oppførsel...

Da blir det "festlig" i hjemmet. Snakker om erfaring.

 

Det du beskriver er akkurat som å høre eksen min, og han ville heller ikke i terapi for å prøve å redde forholdet, for 'det var jo alltid jeg som var problemet,meg det var noe i veien med, jeg som hadde stygg personlighet osv'

 

Da jeg tilslutt gav han to valg, enten bli med til familieterapeut eller at jeg tok barna med å flyttet, så ble han med.

 

Men det hadde ingen effekt altså, vi kunne like gjerne latt vær å gå til denne terapeuten, for min eksmann så bare feil hos alle andre bortsett fra hos den som var hovedproblemet, nemlig han selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 559f1...3a7

[Anonym bruker]

Dere har helt rett. Jeg ser heller ikke lenger noen fremtid i oss. Han nekter ikke for det han har sagt. Han sier bare at han ikke mener det og ofte sier ting han ikke mener når han er sint.

 

At det tar et par dager før ting blir normalt igjen er min feil. Jeg går rundt og demonstrerer og er passiv aggressiv fordi jeg er såret. Han kan gjerne si unnskyld også, men jeg klarer ikke bare la det gå fordi det er sånn hver gang. Jeg vet det vil skje igjen. Det er vel min måte å straffe han på og i tillegg til å si det; vise han at jeg ikke finner meg i det.

Men samtidig gjør jeg jo det, fordi jeg er her og kan ikke selv finne en løsning på problemet vårt så det tralter og går. Det har blitt skikkelig giftig det forholdet vårt og grunnen til at jeg vurderer å gå nå er fordi det påvirker andre ting i samlivet også. Sexlivet f.eks.

 

Det er helt ubeskrivelig vondt for meg dette, jeg vil ikke miste han, men jeg kan heller ikke miste meg selv oppi alt det her ved å bli.

 

Jeg skal ta opp terapi en gang til med han og ta det derifra. Tror dessverre det betyr kroken på døra for oss.

 

 

Anonymous poster hash: 5f323...7d0

 

Huff, dette høres ikke bra ut. Kan forsåvidt forstå at du trenger noen dager å komme deg over de kranglene.

 

Når han sier at han egentlig ikke mener det han sier til deg, men sier det når han blir sint, da sier han egentlig tre ting.

Han er elendig til å kommunisere, han greier ikke ha konstruktive diskusjoner eller krangler, og når han ikke har noe fornuftig å fare med så velger han å angripe den andre (deg) usaklig.

Han har ikke impulskontroll nok til å hindre seg selv i å si sårende og manipulrende ting - og han er fullstendig klar over det, men vil ikke endre seg.

Han vet han sårer deg når han sier det han gjør, men likevel er ikke det nok til at han vil forandre seg.

 

Siden dere ikke har barn så tror jeg nesten at jeg ikke hadde orket å prøve å reparere dette forholdet. Han driver kontrollspill med deg i kranglene, han vil "vinne" kranglene uansett, og velger bevisst å si ting han vet sårer deg for å få slutt på kranglene. Det er ikke kjærlighet i mine øyne! Det er umodenhet og manipulering og manglende empati.

 

Anonymous poster hash: 351d1...012

[Anonym bruker]

Dra! Vær smart. Jeg har også gått i fella og fått barn med en sånn person. Jeg er ødelagt.

 

Anonymous poster hash: 16426...8a9

[Anonym bruker]

Dra! Vær smart. Jeg har også gått i fella og fått barn med en sånn person. Jeg er ødelagt.

 

Anonymous poster hash: 16426...8a9

 

Huff.. jeg merker det er skikkelig leit det her, men tenker som så at det er jo en grunn til at ikke vi har fått barn sammen. Vi har vært sammen noen år så det ville vel vært naturlig dersom det bare var lykke og fromme, men jeg tviholder på spiralen. Så kvier jeg meg når jeg tenker på alt et samlivsbrudd innebærer. Enormt tiltak og bare skulle gjøre det! Men jeg ser jo selv at dette ikke er bra. Hadde det skjedd en gang i året liksom så greit nok, men det skjer minst en gang i måneden og det er faktisk ganske slitsomt når jeg på mange måter føler jeg fortjener bedre. Jeg er ikke enkel å leve med, det kan jeg forstå og jeg forstår frustrasjonen hans også, jeg bare nekter å akseptere måten han håndterer det på... og det prøver jeg å si, men hab lytter ikke. Føles nesten som om han ikke bryr seg.

 

 

Anonymous poster hash: 5f323...7d0

[Havhesten]

Hvis du er glad i ham ville jeg se om det var noe dere kan jobbe med. Høres ut som om han har litt selvinnsikt. Foreslå parterapi og ta det derfra.

 

Folk kan lære å krangle mer konstruktivt. Det er ofte nedarvede måter vi krangler på, men er det kjærlighet og vilje til å være sammen, vil mange ønske å forandre seg

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Hva krangler dere om da?

 

Om dere har vært sammen i flere år burde dere da kjenne hverandre godt og være ferdig med kampene som hører innkjøringsfasen til. Nå burde dere vel ha tilpasset dere hverandre, funnet kompromiss, gitt og tatt, funnet en hverdag som ikke trenger krangler og kamper for å fungere?

 

Anonymous poster hash: 0e06a...45b

[Anonym bruker]

Hva krangler dere om da?

 

Om dere har vært sammen i flere år burde dere da kjenne hverandre godt og være ferdig med kampene som hører innkjøringsfasen til. Nå burde dere vel ha tilpasset dere hverandre, funnet kompromiss, gitt og tatt, funnet en hverdag som ikke trenger krangler og kamper for å fungere?

 

Anonymous poster hash: 0e06a...45b

 

Det er småting vi krangler om, eller som jeg tar opp til diskusjon vil jeg heller si. Fordi jeg kan ta opp en helt hverdagslig ting med han på en helt ok måte for så å bli totalt overkjørt. Det har jo vært sånn lenge, me jeg vet jo liksom at det går over så da er det ok. Men nå føler jeg ikke lenger det er ok. Jeg er sliten. Jeg svelger kamel på kamel for å ikke krangle og da får vi jo aldri diskutert noe som helst og jeg lever på akkord med meg selv. Nå har det vært høstferie og vi har hatt mye besøk, jeg tok opp med han to ting som har skjedd i ferien som var dårlige prioriteringer fra hans side. Jeg tok det bare opp, helt enkelt, null dramatikk sa bare at det hadde vært fint for alle om han gjorde det annerledes. Da starta han og jeg tok til tårer. Jeg spurte om ikke han kunne lytte til det jeg sa istedenfor å angripe meg så kanskje det ville øke forståelsen hans, men snabla gikk i ett hos han helt til han smalt igjen døra og gikk. Da fikk jeg beskjed om enkelt hendelser det han mente jeg ikke eide folkeskikk, at jeg var et sosialt utskudd og at jeg åpenbart har en diagnose jeg burde få piller for. Bam med døra.

 

Så har han sagt unnskyld. Jeg ba han om å spare seg. Merker jeg er svært bitter.

Men det var altså sånn det var idag. Og det er et typisk eksempel. Han tar vel det jeg sier som forferdelig kritikk. Jeg var jo egentlig bare ute etter forståelse. Altså alt henger på en måte sammen i en familie og et medlems avgjørelse påvirker resten. Men han var ikke villig til å lytte..

 

 

Anonymous poster hash: 5f323...7d0

[Anonym bruker]

Slutt å unnskylde ham. Han er en pikk. Finn noe bedre.

 

Anonymous poster hash: 56f7c...cf5