Hvordan går det an å ikke like barn?

[Anonym bruker]

Ser flere ganger at det er mange som skriver at de ikke liker barn. De liker ikke babyer, de gleder seg til babytiden er over. De liker ikke 2-6 åringer og for ikke å snakke om skolebarn!

 

Hvorfor får dere barn når dere har den holdningen? Greit at dere liker deres egne, men med egne barn blir det jo mye samvær med andre også. Sitter dere og tenker at æsj, der kommer bestevennen til barnet mitt igjen, huff for et mas?

 

Og hva er det med barn dere ikke liker? Bare det fakta at de er små, liksom?

 

Det er jo ikke alle barn jeg er like begeistret for, på samme måte som jeg ikke liker alle voksne, men å si at man ikke liker en hel gruppe mennesker på den måten syns jeg er svært spesielt.

 

Anonymous poster hash: a3068...a15

[Anonym bruker]

Dette handler jo om at mennesker er forskjellige, med forskjellige holdninger, ønsker, smak og preferanser. På den ene siden kan et menneske si : " Barn er bråkete, skitne, kranglete og man må bruke flere år på å passe på dem", og på den andre siden kan et menneske si "Barn er deilige mennesker, fulle av kjærlighet og man får så mange morsomme opplevelser med dem!"

 

Begge har rett. Men de ser på situasjonen forskjellig. De velger forskjellige fokuspunkter. 

Er barn bråkete, ofte skitne og bruker man årevis av sitt liv på å passe på dem, følge dem opp og engasjere seg? JA.

Er barn også deilige mennesker, fulle av kjærlighet? JA. 

 

Men, det hele handler om hvilket menneske man er. Jeg kan godt se hvorfor noen velger vekk barn, jeg kan også godt forstå hvorfor noen velger barn. Begge valg er helt ok. 

Anonymous poster hash: 2da73...e09

[Anonym bruker]

 

Dette handler jo om at mennesker er forskjellige, med forskjellige holdninger, ønsker, smak og preferanser. På den ene siden kan et menneske si : " Barn er bråkete, skitne, kranglete og man må bruke flere år på å passe på dem", og på den andre siden kan et menneske si "Barn er deilige mennesker, fulle av kjærlighet og man får så mange morsomme opplevelser med dem!"

 

Begge har rett. Men de ser på situasjonen forskjellig. De velger forskjellige fokuspunkter.

Er barn bråkete, ofte skitne og bruker man årevis av sitt liv på å passe på dem, følge dem opp og engasjere seg? JA.

Er barn også deilige mennesker, fulle av kjærlighet? JA.

 

Men, det hele handler om hvilket menneske man er. Jeg kan godt se hvorfor noen velger vekk barn, jeg kan også godt forstå hvorfor noen velger barn. Begge valg er helt ok.

 

Anonymous poster hash: 2da73...e09

Men her er det snakk om folk som HAR egne barn. Men de liker kun sine egne, ingen andre! Det er meget spesielt, tenker jeg.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3068...a15

[Anonym bruker]

Jeg har alltid likt barn. Men etter jeg fikk barn selv og ser hvor stygge barn kan være med hverandre, har jeg begynt å mislike flere barn, babyer er bare skjønne og frem til 1-2 års alderen så begynner andre barn å bli irriterende

 

Anonymous poster hash: 19ce0...c27

[Anonym bruker]

Er det virkelig så spesielt? Jeg misliker ikke andres barn, men jeg gidder ikke bruke mye energi på å prate/dille/engasjere meg i andre sine unger. Det gjør jeg nok i regi av å være lærer, og på fritiden har jeg mer enn nok med mine egne og klassen min.

Anonymous poster hash: 27a66...0cb

[Anonym bruker]

Jeg er ikke veldig begeistret for barn sånn generelt. Jeg elsker mine egne høyt. Men det er en overvekt av andres unger jeg finner slitsomme, kjipe å være rundt og ofte svært uoppdragne.

 

Anonymous poster hash: ba59e...b97

[februarprins2013]

noen er dessverre bare slik, kjenner ei som bare liker barn hun kjenner, fordrar ikke fremmende barn

[Hjertefru]

For meg er det meningsløst å si at man ikke liker barn. Blir som å si at man misliker mennesker, ikke liker eldre, svarte ol.

[sug lut]

Bortskjemte gnålete høylytte småjævler med snørr tatovert på overleppa og ingen grenser? Hva er det å like?

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hatt den helt store sansen for unger, særlig fra ca 2 år og oppover. Tror mye av grunnen er at jeg har absolutt ikke barnetekke så jeg holder avstand.

 

En annen ting er at mange barn er skikkelig frekke, de eier ikke oppdragelse. Vi hadde 18 barn her på bursdag(7-års dag), de maste om mat fra det sekundet de kom, det var"jeg skal ha", ikke "kan jeg få" igjennom hele bursdagen. Da pølsene var svelgt ned var maset igang etter kaker. Da bursdagen var over takket datteren min for gaven og ga hver gjest en godtepose, en del unger da røsket til seg posen før hun hadde fått takket og gikk.

 

Som nevnt før her kan unger være skikkelig kjipe med hverandre, de begynner tidlig i gamet også.

 

Til tross for at jeg føler det slik har jeg unger jeg elsker, de får alltid lov til å ha besøk her. Og har de med seg noen de ikke liker så går det bra så lenge de oppfører seg.

 

Anonymous poster hash: a3958...c14

[Anonym bruker]

Jeg skal svare skikkelig slik at du kanskje forstår det bedre.

 

For min del har jeg aldri likt barn på generelt grunnlagt. Da tenker jeg primært på små barn og babyer. Store barn går som regel greit, i hvert fall bedre, og ungdommer er jeg generelt sett veldig glad i.

 

Jeg tror hovedgrunnen til at jeg ikke liker babyer og småbarn er todelt. Det ene er at jeg alltid blir usikker rundt dem fordi de ikke er i stand til å uttrykke seg klart og tydelig (type, hvorfor gråter den?). Den andre grunnen er nok den sterkeste, og det er at det medfølger så enormt stort ansvar og oppfølging med babyer og små barn. De er så utrolig hjelpeløse og må ha hjelpt til og tilsyn med omtrent alt. Noe mindre når de blir større så klart, men fortsatt mye hjelp. F.eks. 4-årsbrursdager og man må tørke de små gjestene bak etter toalettbesøk, eller 2-åringer man må fotfølge utendørs. Jeg har elsket mine egne barn og derfor har jeg klart å la denne følelsen overstyre overnevnte grunner, men når det gjelder andres små er det fortsatt mye likt. Usikkerheten er bitt mindre med erfaring med egne barn, men ansvarsfølelse-biten er blitt mangedoblet. Jeg "liker ikke" babyer og småbarn rett og slett fordi det blir for overveldende. Derimot kan jeg godt synes de er både søte og sjarmerende - på trygg avstand!

 

Når det gjelder større barn (ca 5-10 år) må jeg helt ærlig innrømme at det er tålmodighet som er min største bøyge. Jeg har rett og slett veldig liten tålmodighet med promp-tiss- og bæsj-humor, sutring, "hvorfor det da"-er osv. Igjen, med egne barn klarer stort sett morskjærligheten å overstyre slik at jeg tåler det greit nok, men denne blir jo ikke overført til andres barn. Dermed kan jeg takle godt og til og med like, barn som oppfører seg rolig og litt "voksent" fordi de ikke utfordrer tålmodigheten min ved å være masete, sutrete og "plagsom". Jeg er ganske god i å kamuflere utålmodigheten min, men ja, når det gjelder noen få av vennene til barna mine kjenner jeg litt på at jeg ikke helt liker å ha dem på besøk. Spesielt 7-åringen har ei venninne som helst skal henge på meg og syte om og mase om alt mulig. Jeg sier like tålmodig hver gang at hun skal være med datteren min, ikke meg, og til slutt ber jeg henne ev. om å gå hjem. Inni meg derimot koker det litt. En annen venninne av 7-åringen er på sin side utrolig skjønn, og henne er jeg blitt veldig glad i.

 

Nå skal det sies at jeg ikke liker alle voksne mennesker heller da, men i stor grad kan jeg velge å ikke være med voksne jeg ikke liker. Og voksne jeg ikke liker er som regel likevel såpass siviliserte at de er tålbare den tiden jeg ev. må tilbringe sammen med dem (for eksempel i forbindelse meg jobb). Alt i alt handler det nok i stor grad om at jeg sikkert er en noe introvert sjel som liker å være litt i fred og ha kontroll på mitt eget liv, og at barn ikke helt er en match for en slik personlighet. Jeg fikk (flere) barn fordi den delen av meg viser seg å kunne la seg undertrykke relativt bra grunnet morskjærlighet, og jeg takler de fleste av barnas venner fordi barna mine liker dem og fordi noen av dem også er veldig sjarmerende. Men ja, jeg må innrømme at vi hadde lite vennebesøk før de ble 4-5 år gamle.

 

Barna mine er nå 14, 12, 9 og 7 år, og ting ER veldig mye enklere nå, både med tanke på egne barn og vennene deres. Og barna mine har mange venner og mye besøk, men det ble altså enklere når de bikket 9-10 år.

Anonymous poster hash: caa62...249

[Anonym bruker]

Det er en litt forunderlig holdning. Barn er hele mennesker, de har bare ikke erfart så mye enda. Det er dessverre mange voksne som tror at barn er halve mennesker. Med det utgangspunktet, blir det jo uinteressant.

 

Hvis man liker mennesker, så liker man vel også barn?

 

Selvsagt er det barn jeg ikke er så veldig fornøyd med, men man kan da umulig ha satt seg ned for å prate med barn dersom man kategorisk kan si "at jeg liker ikke andres barn".

 

Jeg synes det ofte kan være veldig artig å prate med barn, enten det er på veil til og fra barnehage og skole eller rundt middagsbordet. Utrolig fantasi, spennende og uventede betraktninger osv.

Anonymous poster hash: 7bbba...b60

[Brennheite Badeand]

Det er en vesentlig forskjell på "å ikke like" og "å mislike". Jeg misliker ikke barn men jeg er heller ikke helt tullete etter andre barn enn mine egne.

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke småbarn så godt fordi de krever så mye irettesettelse og påpass. Ungdommer med sin selvsentrerthet mister også fort sjarmen. Babyer er best i små doser.

 

Samtidig er det fint med barn som er entusiastiske og ser på verden med et nytt blikk.

 

Anonymous poster hash: 36158...bcb

[Anonym bruker]

Bortskjemte gnålete høylytte småjævler med snørr tatovert på overleppa og ingen grenser? Hva er det å like?

Jeg skjønner at jeg er svært heldig som ikke har noen slike barn rundt meg. Har vel egentlig aldri møtt noen som passer beskrivelsen din heller. Hvor bor du, egentlig? Og hvem omgås du med?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3068...a15

[Anonym bruker]

Det går fint an det. Eller dvs jeg har ikke noe mot vennene til ungene våre, men jeg går ikke rundt og digger alle ungene i nabolaget Jeg liker de jeg kjenner og som vet å oppføre seg. Får litt antipati mot dem som bare høvler seg vei, men de har vi ikke sett av her i huset. Ungene er snille og greie.

Anonymous poster hash: 157d9...e1e

[Anonym bruker]

 

Det går fint an det. Eller dvs jeg har ikke noe mot vennene til ungene våre, men jeg går ikke rundt og digger alle ungene i nabolaget Jeg liker de jeg kjenner og som vet å oppføre seg. Får litt antipati mot dem som bare høvler seg vei, men de har vi ikke sett av her i huset. Ungene er snille og greie.

 

Anonymous poster hash: 157d9...e1e

 

Men jeg er ikke veldig gira på å passe andres unger. Det går greit når de klarer seg selv, men jeg blir stressa av babyer som skriker osv. Jeg har til og med en tanteunge jeg ikke er noe fan av. Fordi han er utidig og frekk, og blander seg i alt. Han mangler oppdragelse, for må vite, det er synd på ungen som har skilte foreldre.

 

Anonymous poster hash: 157d9...e1e

[Iiiiik]

Jeg er generelt glad i mennesker, også små mennesker. Jeg liker riktignok ikke alle voksne, og heller ikke alle barn. Det er imidlertid langt mellom barna jeg ikke liker så godt. Har en jobb der jeg treffer ganske mange barn, og det er avgjørende for om jeg gjør jobben bra eller ikke, at jeg finner noe jeg liker ved alle. Har til gode å ikke få det til med barn jeg treffer på jobb. Har imidlertid møtt foreldre jeg strever med å like. 

 

Mange barn mangler noen grenser hjemmefra, men det går nesten alltid bra å få dem til å forstå at i kontakt med meg er det mine regler som gjelder. Ser imidlertid at nå med nummer tre, så er det flere venner jeg sukker litt over inni meg. Vet ikke om det er fordi han har flere venner som strekker strikken eller om det er fordi jeg begynner å bli lei av å oppdra andres barn. 

[Anonym bruker]

Bortskjemte gnålete høylytte småjævler med snørr tatovert på overleppa og ingen grenser? Hva er det å like?

Signerer denne

 

Anonymous poster hash: 924b1...29f

[Anonym bruker]

Ser flere ganger at det er mange som skriver at de ikke liker barn. De liker ikke babyer, de gleder seg til babytiden er over. De liker ikke 2-6 åringer og for ikke å snakke om skolebarn!

 

Hvorfor får dere barn når dere har den holdningen? Greit at dere liker deres egne, men med egne barn blir det jo mye samvær med andre også. Sitter dere og tenker at æsj, der kommer bestevennen til barnet mitt igjen, huff for et mas?

 

Og hva er det med barn dere ikke liker? Bare det fakta at de er små, liksom?

 

Det er jo ikke alle barn jeg er like begeistret for, på samme måte som jeg ikke liker alle voksne, men å si at man ikke liker en hel gruppe mennesker på den måten syns jeg er svært spesielt.

 

Anonymous poster hash: a3068...a15

Jeg er veldig glad i barn, men babyfasen er jeg ikke noe begeistret for. De kan være søte og hyggelig å ha på besøk, men gulp, bæsj, sikkel og muntlig kommunikasjon begrenset til skrik/ikke skrik. Det synes jeg var veldig slitsomt. Men det er ikke det at jeg ikke liker babyer. De kan jo være nydelige også. Men jeg synes de er slitsomme ☺️

 

Anonymous poster hash: c92ad...c1f

[Yellow Brick Road]

Det at man ikke liker barn, betyr jo ikke at man missliker dem.  For min del betyr det at jeg ser på dem som jeg ser på alle andre mennesker og jeg går ikke rundt og sier at jeg liker mennesker heller.  Det betyr at barn som oppfører seg ordentlig og som passer inn i settingen, er helt ok, men jeg føler ikke noe voldsomt for å snakke med dem og underholde dem eller at jeg liker dem bare fordi de er barn. Jeg synes ikke at toåringer som løper rundt på restaurant eller flyet er koselige, snarere tvert i mot, de eneste som er mer irriterende er foreldrene som lar dem holde på.  

 

Om jeg liker barnas venner eller ikke, kommer helt an på. Noen liker jeg godt, andre liker jeg egentlig ikke.  Men heldigvis er jeg voksen og kan fint omgås dem likevel og jeg kan være glad for at mine barn har dem som venner.