Gå til innhold

13-åringer og følelser som svinger veldig


Anbefalte innlegg

Skrevet

Har ei på 13, som jeg ikke greier å henge med alltid... Humøret går opp og ned som en jojo, kan variere fra minutt til minutt omtrent.

 

I dag fortalte hun meg igjen at hun er ensom. Hun har noen venninner, men ingen hun kan være med på fritiden, ifølge henne selv. Hun har en slags

snodig overbevisning om at hun ikke kan ha besøk hjem. Av og til bortforklarer hun det med plagsomme foreldre (vi er ganske ordinære!!), noen ganger er det grunnet plagsom lillebror, en sjelden gang er det grunnet storebror, av og til fordi vi ikke har det koselig hjemme og unnskyldningene tar ikke slutt...

 

I høstferien var hun alene hos svigers. Hun "grudde" seg på forhånd, for like mange tullete unnskyldninger som over. Hun hadde det helt topp når hun var hos dem. Idag gråt hun fordi hun ville tilbake til svigers, helst flytte til dem.

 

Skole og motivasjon der er et annet kapittel... Jeg elsker jenta vår, men hun kan få meg sprø til tider!!

 

Guttene er HELT annerledes. De har hatt opp- og nedturer de og, men ikke slikk som jenta.

 

Noen med tips og råd (evt bare trøst) til hva vi kan gjøre for å komme oss styrket gjennom dette, hele familien?

 

Anonymous poster hash: eca82...487

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Min erfaring er at siste året på barneskolen og første på ungdomsskolen er en skikkelig brytningstid. Det skjer veldig masse i kropp og sinn, de er gjerne litt i utakt med venner i forhold til hvor de er i puberteten, de former en personlighet og mange etablerte vennskap går i stykker fordi de vokser fra hverandre og interesser endres

 

Har selv to store barn og så akkurat det samme med begge to akkurat på den tiden. Noen venner var plutselig veldig barnslig, noen var veldig tøffe i trynet, noen veldig opptatt av det motsatte kjønn andre overhodet ikke opptatt av det osv

 

Det var en vanskelig tid, mye usikkerhet, visste ikke helt hvor de hadde gamle venner, prøvde å etablere nye vennskap osv

 

Tror ikke det er så mye annet å gjøre enn å være der, kanskje finne på noen ting og ha ni en gode opplevelser sammen, trygge selvtilliten deres, skryte av dem osv. Det går seg jo gjerne til

 

Anonymous poster hash: 45656...eaf

Skrevet

Min erfaring er at siste året på barneskolen og første på ungdomsskolen er en skikkelig brytningstid. Det skjer veldig masse i kropp og sinn, de er gjerne litt i utakt med venner i forhold til hvor de er i puberteten, de former en personlighet og mange etablerte vennskap går i stykker fordi de vokser fra hverandre og interesser endres

Har selv to store barn og så akkurat det samme med begge to akkurat på den tiden. Noen venner var plutselig veldig barnslig, noen var veldig tøffe i trynet, noen veldig opptatt av det motsatte kjønn andre overhodet ikke opptatt av det osv

Det var en vanskelig tid, mye usikkerhet, visste ikke helt hvor de hadde gamle venner, prøvde å etablere nye vennskap osv

Tror ikke det er så mye annet å gjøre enn å være der, kanskje finne på noen ting og ha ni en gode opplevelser sammen, trygge selvtilliten deres, skryte av dem osv. Det går seg jo gjerne til Anonymous poster hash: 45656...eaf

Takk!

 

Jeg kjenner igjen mye av det du skriver. Ei venninne har fått kjæreste i 10. klasse, to venninner er superbarnslige osv. Vi skryter og roser så godt vi kan, men hun blir sint over det og. Heldigvis har de tre søsknene god kontakt med hverandre, og de er relativt tette i alder. Har en 10. klassing og en 5. klassing i tillegg. Jeg vet at de koser seg når de er kun dem. Det betyr at hun alltid har noen å være med, selv om brødre nok ikke alltid er det samme som venninner .

 

Anonymous poster hash: eca82...487

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...