Dere som har slitt i forholdet - har dere også merket noe lignende?

[Anonym bruker]

Etter å ha slitt i forholdet i over 4 år, har jeg nå blitt helt likegyldig til om vi går fra hverandre eller ikke. Jeg har jobbet knallhardt for forholdet i 4 år, etter mannens utroskapsforhold, langvarig sexnekt, fyllekuler, neglisjering av meg, uansvarlige avgjørelser, der jeg har vært pådriver for familieterapi, at vi ordner opp for barnas skyld, tilgitt og styrt. Nå som jeg er likegyldig og ikke lenger hinter til sex, ikke viser følelser så har han begynt å ordne ting for meg, tar ofte på meg, gir meg ryggmassasje og klem (fortsatt ingen sex). Er det sånn menn er? At jo mer bitch du er mot dem, desto mer desperate blir dem for å vise sine følelser? Jeg synes det er ekkelt at han kun viser interesse når jeg viser at jeg gir totalt faen i vårt forhold (har også sagt rett ut at jeg ikke bryr meg om vi skilles eller ikke). Noen erfaringer?

Anonymous poster hash: cc9be...cbb

[Anonym bruker]

 

Etter å ha slitt i forholdet i over 4 år, har jeg nå blitt helt likegyldig til om vi går fra hverandre eller ikke. Jeg har jobbet knallhardt for forholdet i 4 år, etter mannens utroskapsforhold, langvarig sexnekt, fyllekuler, neglisjering av meg, uansvarlige avgjørelser, der jeg har vært pådriver for familieterapi, at vi ordner opp for barnas skyld, tilgitt og styrt. Nå som jeg er likegyldig og ikke lenger hinter til sex, ikke viser følelser så har han begynt å ordne ting for meg, tar ofte på meg, gir meg ryggmassasje og klem (fortsatt ingen sex). Er det sånn menn er? At jo mer bitch du er mot dem, desto mer desperate blir dem for å vise sine følelser? Jeg synes det er ekkelt at han kun viser interesse når jeg viser at jeg gir totalt faen i vårt forhold (har også sagt rett ut at jeg ikke bryr meg om vi skilles eller ikke). Noen erfaringer?

 

Anonymous poster hash: cc9be...cbb

Jeg har ikke erfaring. Men kanskje han skjønner hva han er i ferd med å miste og først ser det når han ikke får det. Enkelte mennesker har tungt for det..

 

 

 

Anonymous poster hash: 47a1c...cb3

[Anonym bruker]

Jeg hadde det slik. Følelsene mine for mannen bare døde, og var død i flere år. Trodde aldri jeg skulle kunne begynne å like han igjen. Jeg følte rett og slett avsky mot han.

 

Etter flere år, mye prat/bearbeiding, kom følelsene litt tilbake. Jeg er glad i han, og kan være hans kjæreste, men ting har aldri blitt det samme som før. Jeg er aldri redd/bekymret for at han skal dra i fra meg. Noen ganger hadde jeg tenkt at det kanskje ville vært til det beste. Likevel er jeg glad i han, muligens mer som en venn. Han representerer dog nå en trygghet og stabilitet. Han elsker meg (nå) og viser det til alle rundt seg. Det er et stort pluss for meg. Jeg klarer desverre aldri å gjengjelde dette i samme grad lengre, og vet ikke hvorfor

Anonymous poster hash: 1a659...c7c

[Anonym bruker]

Jeg har alltid hatt en stor angst for å splitte opp familien, har tenkt med gru på at ungene skal bli skilsmissebarn ol. Men etter som årene går og de ikke er vant til at vi er sammen på en hyggelig måte, knapt sammen i det hele tatt, ser jeg at det nok ikke vil bli så ille for de om dette ikke går. Vi møtes i døra, har parallelle liv, ingenting å snakke om, ingen nærhet, humor, sex.. Vi jobber med saken, men jeg føler på meg at det er 4-5 år for seint..

 

Anonymous poster hash: 39748...7e8

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg løpt for lenge siden. Det er det samme noen av mine venner sier til meg, og jeg har hatt mindre å stri med enn det du har hatt. Men det er ikke enkelt å velge å gå heller. Og det skal ikke være enkelt! Men det dere har vært gjennom... Nei takk, for lenge siden!

Anonymous poster hash: 48438...bea

[Anonym bruker]

Litt likt.

Jeg er ikke «bitch», men orket rett og slett ikke prøve å få oppmerksomheten hans lenger, og DA blir han interessert. Synes det er rimelig teit..

 

Anonymous poster hash: ef7b1...7f5

[Magia]

For meg høres det ut som et slags primitivt jaktinstinkt som kommer frem i han. Det han ikke kan få, vil han ha.

[Gjest Antarctica]

Tja. Sissel Gran kaller forholdet "et trosprosjekt". Partene må selv ha tro på det. I nødsfall kan det være nok at én har troen.

 

Så lenge du hadde troen og jobbet hardt, trengte ikke han å investere. Når han ser ditt engasjement rakne, får han panikk. Da må han kaste inn de kreftene som du nå bruker på noe mer fornuftig.

[Anonym bruker]

Ikke at det varte så lenge, men jeg slet i ca 1-2 år. Foreslo parterapi, fortalte hvor mye jeg slet, osv... Da jeg møtte en annen, og bestemte meg for at nok var nok, så våknet han plutselig. Gjorde ferdig masse forefallende arbeid i huset, og fortalte meg hvor mye han elsket meg. Forholdet raknet i fjor, og nå er forhold nr 2 gått ad dundas. Men tross alt masse styr og myyyyyye grubling og vemod er jeg ganske fornøyd med livet :-)

 

Anonymous poster hash: 24357...314

[Anonym bruker]

 

Etter å ha slitt i forholdet i over 4 år, har jeg nå blitt helt likegyldig til om vi går fra hverandre eller ikke. Jeg har jobbet knallhardt for forholdet i 4 år, etter mannens utroskapsforhold, langvarig sexnekt, fyllekuler, neglisjering av meg, uansvarlige avgjørelser, der jeg har vært pådriver for familieterapi, at vi ordner opp for barnas skyld, tilgitt og styrt. Nå som jeg er likegyldig og ikke lenger hinter til sex, ikke viser følelser så har han begynt å ordne ting for meg, tar ofte på meg, gir meg ryggmassasje og klem (fortsatt ingen sex). Er det sånn menn er? At jo mer bitch du er mot dem, desto mer desperate blir dem for å vise sine følelser? Jeg synes det er ekkelt at han kun viser interesse når jeg viser at jeg gir totalt faen i vårt forhold (har også sagt rett ut at jeg ikke bryr meg om vi skilles eller ikke). Noen erfaringer?

 

Anonymous poster hash: cc9be...cbb

Vi har langt ifra så store problemer som dere men Hardanger andre vanskelige tingi forholdet som gjør at vi kjemper og kjemper.. Jeg kan være likegyldig i perioder , tror det er fordi jeg beskytter leg selv fra å bli såret. Og detaljer hver eneste gang at han blir veldig "på" med en gang jeg er "av". Så blir jeg forelsket igjen og han svikter igjen.. så går vi i bølger.. ja vi har snakket om dette menklarer ikke unngå det. Så ja, problemer i forholdet... ville bare si stjeg kjenner d 100% igjen. Har jeg behov for ekstra oppmerksomhet en periode er det bare til å være litt avvisende..

 

Anonymous poster hash: 30946...b26