Fader i luggan!

[Anonym bruker]

Skjønte jeg det ikke. Knallvonde pupper, oppblåst i hele kroppen og forsinket mens. Tok en test og den viste to streker før jeg hadde fått trusa nedenfor knærne...

Var ferdig med barn. Har to på 9 og 13. Hadde nesten begynt å se fram til at de skulle flytte hjemmefra. Har vært klokkeklar på at om jeg mot formodning noen ganger skulle blitt gravid, ønsker jeg ikke å beholde. Men nå sitter jeg her med positiv test og fryktelig mange tanker. Fader i luggan altså!

 

Anonymous poster hash: 8116c...5bd

[Anonym bruker]

Ingen prevensjon er 100% sikker (går ut fra at du var nøye), sånt skjer.

 

Tenk deg godt om før du bestemmer deg. Lykke til.

Anonymous poster hash: d6a0a...37d

[Anonym bruker]

Det første du må Gjøre er å finne hvor langt du er på vei. Knall positiv test indikerer mange uker..

 

 

 

Anonymous poster hash: cd5f4...632

[Gjest Antarctica]

Gratulerer! 😄

 

Barnevakter har du jo innomhus allerede!

[Anonym bruker]

😂😂😂 Dèr har jeg vært! (Stygt å le, men men det var mer i forhold til hvordan du ordla deg. 😂😂😂)

 

Jeg ringte mannen, på jobb, og grinte så han nesten ikke kunne skjønne hva jeg sa.

Heldigvis tok han det bedre. 🙈😄

 

Våre to eldste var 7 og 12 år.

 

Det var mye tanker fram og tilbake i førsten.

 

Da vi valgte å bære fram, forventet jeg å lande på at valget var rett. Men det var ikke alltid like lett...

 

Husker at ungene og jeg, i vinterferien når jeg var høygravid, var på hyttetur med en venninne av meg og sønnen hennes.

Vi dro i slalombakken og hadde parkert bilen. Før jeg fikk vraltet meg ut av bilen og fikk dratt den snart sprengte glidelåsen i jakka mi igjen, hadde begge ungene hoppet ut, funnet ski og støvler og skiftet selv og var i god glid mot bua der de solgte skikort, mens de ropte "skynd deg da!" 😜😂

....visste ikke helt om jeg skulle le eller grine, der jeg vralta videre etter og det eneste jeg klarte å tenke på var at "åååååååå fy faen, nå er det blitt så enkelt og så skal vi begynne på nytt igjen!!!!" 😬

På kvelden satt vi og spilte et hysterisk morsomt spill og to ganger klarte jeg å tisse på meg... (Det skjedde aldri de to første gangene jeg hadde gått gravid, men nå var visst ikke kroppen 20 år lengre...)

Den kvelden grinte jeg når jeg la meg...

 

Men... resultatet ligger i senga ved siden av meg og sover. 💙

Etter han ble født, har jeg faktisk, heldigvis, ikke angret en eneste gang. 😄

Alt det der med "å begynne på nytt igjen", ble byttet ut med "tenk så fantastisk at jeg får oppleve dette én gang til!".

Akkurat like forelsket i sistemann, som i de to første. 😄😄

 

Du får prøve å finne ut hvor langt du er på vei først. Så får du snakke med mannen, godt og lenge, før dere bestemmer dere.

Det er ett stort valg å ta.

Masse lykke til og håper dere sammen finner ut hva som er best for dere begge. ☺☺

 

Anonymous poster hash: 35c86...683

[Anonym bruker]

Var i samme situasjon for litt over ett år siden. Vi var ferdige, de to vi hadde fra før begynte å bli store, og vi begynte å kjenne på friheten ved det.

 

Vi gikk maange runder med oss selv, og brukte noen uker på å bestemme oss. Men jeg vet at jeg hadde angret om jeg tok abort.

 

Det sies at man aldri angrer på et barn man har fått, det stemmer nok.

Det siste tilskuddet til familien er en like stor del av oss som de to andre er, og jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at jeg skulle vært henne foruten.

 

Tenk dere godt om. Ønsker dere lykke til.

 

Anonymous poster hash: f5c09...1f3

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Jeg er så voldsomt i tvil om jeg skal beholde eller ikke. Mannen sier defititivt nei, og det ville jeg også ha sagt for 6 mnd siden, men så er det en liten del av meg som plutselig tviler.

 

For abort:

- Ungene er store, altså vil det bli stor aldersforskjell mellom de og den minste. Når våre er på tur ut av redet er det fortsatt bamseklubb som gjelder på ferie..

- Vi er nærmere 40 år enn 30 år, nattevåk og småbarnslivet er et tilbakelagt stadie

- fødselsdepresjon etter siste fødsel

- Vi hadde sett fram til å prioritere litt mer egentid til å bare være mann og kone

 

Mot abort:

- koselig med baby, vi er godt etablert med både hus og jobb

- Bare følelsen i selg selv når jeg ikke er 100% sikker på abort...

 

Jeg vet at det til syvende og sist er jeg som må ta avgjørelsen uavhengig av hva andre tenker og mener. Jeg rabler ned ting her mest for min egen del, klarer ikke helt å kommunisere med mannen.

Tror nok at jeg ender opp med å ta abort og har fått time på sykehuset, men først om en mnd!

Jeg er forresten i slutten av uke fem nå. HI

 

Anonymous poster hash: 8116c...5bd

[Anonym bruker]

Jeg gråt i en uke da jeg fant ut at jeg var gravid siste gangen. Ungene var 14 og 9 og vi var så ferdige.

Men, minsten er snart 2 og en berikelse. Familien er komplett 😊

 

Anonymous poster hash: 62d90...997

[Anonym bruker]

Hvordan tok barna dine det? Må jo være en stor overgang å få et søsken når aldersforskjellen er så stor. HI

 

Anonymous poster hash: 8116c...5bd

[Anonym bruker]

Hvordan tok barna dine det? Må jo være en stor overgang å få et søsken når aldersforskjellen er så stor. HI

 

Anonymous poster hash: 8116c...5bd

De forguder lillesøster og lillesøster forguder dem 😊 Jeg hadde aldri trodd de skulle ha så mye glede av hverandre som de har.

 

Anonymous poster hash: 62d90...997

[Høstduft]

Mine barn var 7 og 10 da vi fikk en liten attpåklatt. De eldste ( og vennene deres) forgudet minstemann, han ble igrunnen alles maskott. Eneste ulempen er at vi alltid må dele oss på fornøyelsesparker, skibakker, teater, kino osv.

[Anonym bruker]

Jeg går litt imot strømmen her. Vi sto i samme situasjon. To barn på 8 og 10, ferdig med småbarnstid og ønsket ikke flere barn. Da jeg så ble gravid, hadde jeg samme tanker som deg. Frem og tilbake, veide for og imot. Vi endte opp med abort, og for oss var det helt riktig. Vi har faktisk ikke angret, og mannen har blitt sterilisert.

 

Vi var ikke i stand til å starte på nytt, og det er faktisk i orden å innrømme for seg selv.

 

Lykke til <3

 

Anonymous poster hash: b4590...d32

[Anonym bruker]

Jeg også gråt mine modige tårer da nr 4 litt uinvitert meldte seg på. Vi hadde da barn på 15, 7 og 6 og hadde ingen planer om flere. Jeg kunne ikke tenke abort, og takk for det. Nå er minstemann 7 år og han er limet i gjengen. En nydelig ung mann med masse humor. Vi var begge 39 da han ble født, det har gått så fint så. Han bare skled inn i familien som om han alltid hadde vært der.

 

Anonymous poster hash: ef599...cc7

[Anonym bruker]

Vi var i samme situasjon. Jenter på 11 og 14 år. Vi valgte å beholde....endte opp med en bonus og fikk både en gutt og en jente!

 

Har ikke angret!

 

Anonymous poster hash: 1fdb3...3fa

[Anonym bruker]

Jeg går litt imot strømmen her. Vi sto i samme situasjon. To barn på 8 og 10, ferdig med småbarnstid og ønsket ikke flere barn. Da jeg så ble gravid, hadde jeg samme tanker som deg. Frem og tilbake, veide for og imot. Vi endte opp med abort, og for oss var det helt riktig. Vi har faktisk ikke angret, og mannen har blitt sterilisert.

 

Vi var ikke i stand til å starte på nytt, og det er faktisk i orden å innrømme for seg selv.

 

Lykke til <3

 

Anonymous poster hash: b4590...d32

 

Jeg er enig. Man må kjenne etter hva som er riktig for en selv, og ikke la seg styre av hvordan det har vært for andre. Det blir ikke automatisk bare fryd og gammen selv om det er det for andre, og selv om selvsagt både foreldre og søsken vil bli glad i barnet.

 

Jeg er storesøster til en attpåklatt, og jeg må ærlig innrømme at jeg mener familien vår hadde fungert bedre om den forble som den var - med alle søsknene rundt samme alder. Det har sine fordeler med en attpåklatt også selvfølgelig, og vi er alle veldig glad i ham og det var stas da han ble født. Men det har også ulemper og utfordringer.

 

Det største problemet var vel at foreldrene våre egentlig var for gamle (ikke i antall år, men slitne og egentlig ferdige). Det å ha 3 barnevakter tilgjengelig gjorde det jo lettere for dem, og han fikk lassevis med kjærlighet og oppmerksomhet... men han hadde trengt mer grenser, rutiner og slike ting som er vanskelig for søsken som ennå ikke er voksne selv å gi og som foreldrene våre ikke orket å starte på nytt igjen med.

 

Men kjenn godt etter hva som er riktig for deg og dere. Andres historier er egentlig ikke så veldig relevante.

 

Anonymous poster hash: 24206...fc7