Jeg er så redd

[Anonym bruker]

Har sosial angst med stor S. Skal være med mitt barn i bursdag til helgen, alene, og jeg er sååå redd. Vil helst ikke snakke noe med de andre foreldrene. Heldigvis er det ikke så mange timer, men jeg synes det er forferdelig. Kan ikke spise eller drikke noe der (alvorlig allergi der "spor av" holder for å gjøre meg syk) og kommer meg til å føle meg som en idiot når jeg gang på gang må si nei takk til alt de har å tilby av mat/drikke. Hvis noen spør meg hva jeg jobber med, må jeg føle meg enda dummere, for jeg er ikke i arbeid pga sykdom (er under utredning), og det ønsker jeg IKKE å legge ut om. Aner ikke hva jeg skal svare, jeg er kjemperedd for det spørsmålet. Jeg kommer til å slite i flere uker etter bursdagsselskapet Det gjør jeg alltid, får alltid bekreftet frykten min (at det gikk dårlig, og at jeg stilte meg i dårlig lys). 

Men jeg skal eksponere meg og gjøre det, for barnet mitt sin skyld. Jeg får allerede fri fra foreldremøter (sender mannen), så nå er det min tur til å være med. Men jeg er så jvlig redd..! Dette har utviklet seg i større grad etter jeg fikk barn. Flere som har "vært der"?

Anonymous poster hash: 4766a...19d

[Anonym bruker]

Du klarer det! Du har sikkert lite barn, så si at du er hjemmeværende og så kan du si noe om hva du har studert/jobber med. Ellers er det slik at folk liker å snakke om seg selv, så hvis du tar initiativ til å snakket stille spørsmål, er det ikke sikkert at du får så mange tilbake. Jeg synes også slike situasjoner er ubehagelige. Har ikke sosial angst, men er ufør og det er ikke noe jeg liker å snakke om.

 

Anonymous poster hash: f1bdb...54d

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Som hun tipset over her, still spørsmål, folk elsker å snakke om seg selv. Du kan si du er hjemmeværende for en periode, eller arbeidsledig for tiden. Litt diffuse svar som ikke trenger utdyping. Lykke til

Anonymous poster hash: bec9b...12a

[Anonym bruker]

Jeg har også sosial angst, og jeg er ufør. Har faktisk ikke opplevd at noen har spurt om hva jeg jobber med i barnebursdag. Hvis det skulle skje er planen å si det jeg jobbet med før jeg ble ufør. Jeg har tvunget meg selv til å dra i flere bursdager, og praten går stort sett om barna, barnehagen, været og lignende.

 

Det er også helt vanlig at maks halvparten av foreldrene spiser noe. Den vanlige grunnen er, ettersom jeg har forstått det, at de har andre barn de skal hjem og lage middag til etterpå og vil spise sammen med dem. Men det kan jo også være en unnskyldning, kanskje de bare ikke er så glad i pølser.

 

Fordelen med ting som er arrangert for barn er at de fleste er mest opptatt av barnet sitt. I alle fall frem til de blir så store at de klarer seg selv, da begynner det å bli litt kleint (for oss som sliter i alle fall). Men da kan man jo også tenke på å slutte å være med dem.

Anonymous poster hash: 403e2...c72

[Anonym bruker]

Du klarer det! Du har sikkert lite barn, så si at du er hjemmeværende og så kan du si noe om hva du har studert/jobber med. Ellers er det slik at folk liker å snakke om seg selv, så hvis du tar initiativ til å snakket stille spørsmål, er det ikke sikkert at du får så mange tilbake. Jeg synes også slike situasjoner er ubehagelige. Har ikke sosial angst, men er ufør og det er ikke noe jeg liker å snakke om.

 

Anonymous poster hash: f1bdb...54d

Mitt barn er 3 år. Så kommer til å passe på ham, da. Det er det det går i, håper jeg Marerittet er om han løper rundt selv og jeg må sitte med de andre foreldrene, grøss.. Kjenner jeg kaldsvetter bare av tanken  

 

Jeg har ikke studert! Måtte avbryte studiene pga fødsel Men jeg gikk jo på skole. Etter det har jeg opplevd en traume som gjør meg syk Men går til psykolog for å bli bedre, og håper jeg kan jobbe om 6 mnd eller noe! Men det vil jeg ikke at noen skal vite. Har liksom ikke noe å si? Uten å føle meg liten. Var i barnebursdag da barnet var 1 år, og da kom det utspørringer om hva jeg og min samboer jobber med etc., virker som det for mange er et ufattelig interessant og viktig spørsmål. Jeg for min del spør aldri hva andre driver med, ikke bare fordi jeg ikke vil ha samme spm tilbake, men også fordi jeg ikke bryr meg om det. 

 

Skulle ønske fokuset i større grad var på barna, siden det er det vi har til felles og det er en barnebursdag Ja, jeg håper jeg klarer det uten at det blir for ille. 

 

 

Jeg skjønner deg veldig godt. Som hun tipset over her, still spørsmål, folk elsker å snakke om seg selv. Du kan si du er hjemmeværende for en periode, eller arbeidsledig for tiden. Litt diffuse svar som ikke trenger utdyping. Lykke til

 

Anonymous poster hash: bec9b...12a

 

Det jeg er redd for er at de føler at de må stille de samme spørsmålene tilbake. Pga angsten er jeg en kløne når det kommer til "small talk", jeg synes det er sååå ubehagelig. 

Men det var et godt svar jeg kan gi, takk

 

 

Jeg har også sosial angst, og jeg er ufør. Har faktisk ikke opplevd at noen har spurt om hva jeg jobber med i barnebursdag. Hvis det skulle skje er planen å si det jeg jobbet med før jeg ble ufør. Jeg har tvunget meg selv til å dra i flere bursdager, og praten går stort sett om barna, barnehagen, været og lignende.

 

Det er også helt vanlig at maks halvparten av foreldrene spiser noe. Den vanlige grunnen er, ettersom jeg har forstått det, at de har andre barn de skal hjem og lage middag til etterpå og vil spise sammen med dem. Men det kan jo også være en unnskyldning, kanskje de bare ikke er så glad i pølser.

 

Fordelen med ting som er arrangert for barn er at de fleste er mest opptatt av barnet sitt. I alle fall frem til de blir så store at de klarer seg selv, da begynner det å bli litt kleint (for oss som sliter i alle fall). Men da kan man jo også tenke på å slutte å være med dem.

 

Anonymous poster hash: 403e2...c72

 

Min er den eldste i min familie hehe. Men jeg har en samboer, da, som blir hjemme Så jeg kan jo si det.. I verste fall.. kanskje. Hvis jeg tør. 

 

Hvor gamle er barna når de kan dra i bursdag alene, uten foreldrene? 

 

Anonymous poster hash: 4766a...19d

[Anonym bruker]

 

Mitt barn er 3 år. Så kommer til å passe på ham, da. Det er det det går i, håper jeg Marerittet er om han løper rundt selv og jeg må sitte med de andre foreldrene, grøss.. Kjenner jeg kaldsvetter bare av tanken

 

Jeg har ikke studert! Måtte avbryte studiene pga fødsel Men jeg gikk jo på skole. Etter det har jeg opplevd en traume som gjør meg syk Men går til psykolog for å bli bedre, og håper jeg kan jobbe om 6 mnd eller noe! Men det vil jeg ikke at noen skal vite. Har liksom ikke noe å si? Uten å føle meg liten. Var i barnebursdag da barnet var 1 år, og da kom det utspørringer om hva jeg og min samboer jobber med etc., virker som det for mange er et ufattelig interessant og viktig spørsmål. Jeg for min del spør aldri hva andre driver med, ikke bare fordi jeg ikke vil ha samme spm tilbake, men også fordi jeg ikke bryr meg om det. 

 

Skulle ønske fokuset i større grad var på barna, siden det er det vi har til felles og det er en barnebursdag Ja, jeg håper jeg klarer det uten at det blir for ille. 

 

Det jeg er redd for er at de føler at de må stille de samme spørsmålene tilbake. Pga angsten er jeg en kløne når det kommer til "small talk", jeg synes det er sååå ubehagelig. 

Men det var et godt svar jeg kan gi, takk

 

Min er den eldste i min familie hehe. Men jeg har en samboer, da, som blir hjemme Så jeg kan jo si det.. I verste fall.. kanskje. Hvis jeg tør. 

 

Hvor gamle er barna når de kan dra i bursdag alene, uten foreldrene? 

 

Anonymous poster hash: 4766a...19d

 

 

De fleste her omkring begynner med det når de er 4-5. Min 5-åring tør ikke enda, men vi jobber med saken. I store selskaper som arrangeres et annet sted enn hjemme (f.eks. 20+ barn ute eller på lekeland) har jeg inntrykk av at det er vanlig å være med lenger, da blir det jo litt verre for bursdagsbarnets foreldre å ha kontroll på alle. Men da forsvinner man også mer i mengden selv, så det går fint.

 

Anonymous poster hash: 403e2...c72

[Anonym bruker]

 

De fleste her omkring begynner med det når de er 4-5. Min 5-åring tør ikke enda, men vi jobber med saken. I store selskaper som arrangeres et annet sted enn hjemme (f.eks. 20+ barn ute eller på lekeland) har jeg inntrykk av at det er vanlig å være med lenger, da blir det jo litt verre for bursdagsbarnets foreldre å ha kontroll på alle. Men da forsvinner man også mer i mengden selv, så det går fint.

 

Anonymous poster hash: 403e2...c72

 

Ok! Ja, ser den.

 

Anonymous poster hash: 4766a...19d

[Anonym bruker]

Så flink du er som går for barnet ditt sin skyld! Tenk på den tryggheten og støtten du gir barnet ditt bare ved å være der. Prøv å fokuser på det om det blir for tungt. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 192c5...7ae

[Anonym bruker]

Så flink du er som går for barnet ditt sin skyld! Tenk på den tryggheten og støtten du gir barnet ditt bare ved å være der. Prøv å fokuser på det om det blir for tungt. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 192c5...7ae

takk:)

 

Anonymous poster hash: 4766a...19d