Manglet sosiale antenner hele livet

[Anonym bruker]

Jeg er oppegående på andre måter. Jeg er ganske smart og har mastergrad og en brukbar jobb. Jeg har dessuten en veldig grei mann.

 

Men jeg merker veldig at jeg ikke har så gode sosiale antenner.

 

Og sånn har det egentlig vært helt siden barneskolen. Kanskje også barnehagen.

 

Nå i voksen alder gir det utslag i at jeg får veldig lite likes eller kommentarer når jeg legger ut ting på Facebook. Men også at jeg sjelden blir invitert med på ting med kolleger. At venner jeg ser på som mine nærmeste venner ser på meg som en mer perifer venn og har andre venner de synes er nærmere.

 

Jeg vet ikke helt om jeg kan gjøre noe med det heller. Jeg merker at om jeg later som jeg liker ting jeg ikke gjør og legger meg i selen liker folk meg mye bedre, så lenge jeg spiller den rollen. Men så gidder jeg ikke det lenger, de ser den sanne jeg, eller blir venner med meg på Facebook der jeg tydeligvis skriver/liker feil ting.

 

Jeg liker ikke typiske ting som de fleste liker. Jeg er ikke glad i festivaler eller konserter eller sport. Jeg reiser ikke mye. Jeg har veldig nerdete interesser.

 

Alt dette tror jeg bidrar. Jeg føler jeg kan kjenne meg igjen i det diktet til Obstfelder (jeg er visst kommet på feil klode, her er så underlig) eller den norske filmen "den Brysomme mannen"

 

Jeg synes de fleste er kjedelige og uinteressante. Og samtidig føles det ensomt fordi jeg gjerne vil ha venner og bekreftelse. Men jeg klarer ikke late som om jeg er noen jeg ikke er, i allefall ikke for lenge av gangen.

 

Er det andre som har det sånn som meg?

 

Anonymous poster hash: a9f60...597

[Anonym bruker]

Jeg er oppegående på andre måter. Jeg er ganske smart og har mastergrad og en brukbar jobb. Jeg har dessuten en veldig grei mann.

 

Men jeg merker veldig at jeg ikke har så gode sosiale antenner.

 

Og sånn har det egentlig vært helt siden barneskolen. Kanskje også barnehagen.

 

Nå i voksen alder gir det utslag i at jeg får veldig lite likes eller kommentarer når jeg legger ut ting på Facebook. Men også at jeg sjelden blir invitert med på ting med kolleger. At venner jeg ser på som mine nærmeste venner ser på meg som en mer perifer venn og har andre venner de synes er nærmere.

 

Jeg vet ikke helt om jeg kan gjøre noe med det heller. Jeg merker at om jeg later som jeg liker ting jeg ikke gjør og legger meg i selen liker folk meg mye bedre, så lenge jeg spiller den rollen. Men så gidder jeg ikke det lenger, de ser den sanne jeg, eller blir venner med meg på Facebook der jeg tydeligvis skriver/liker feil ting.

 

Jeg liker ikke typiske ting som de fleste liker. Jeg er ikke glad i festivaler eller konserter eller sport. Jeg reiser ikke mye. Jeg har veldig nerdete interesser.

 

Alt dette tror jeg bidrar. Jeg føler jeg kan kjenne meg igjen i det diktet til Obstfelder (jeg er visst kommet på feil klode, her er så underlig) eller den norske filmen "den Brysomme mannen"

 

Jeg synes de fleste er kjedelige og uinteressante. Og samtidig føles det ensomt fordi jeg gjerne vil ha venner og bekreftelse. Men jeg klarer ikke late som om jeg er noen jeg ikke er, i allefall ikke for lenge av gangen.

 

Er det andre som har det sånn som meg?

 

Anonymous poster hash: a9f60...597

Ja... men ikke helt. Noe er også motsatt. Har alltid vært en populær lekekamerat i oppveksten. Er det fremdeles. Har flere venner som anser meg som deres nærmeste, uten at det gjensidig. Har ingen jeg føler som min nærmeste venn. Jeg liker ikke å gjøre det samme som de. Feste, festivaler, ut på tur osv.

Jeg har andre interesser. Elsker å lese og p svømme blant annet.

Jeg kan være utadvendt og livlig og tilsynelatende elske det, men det jeg virkelig elsker er å krype inn i min mørke hule og bare være meg...

 

 

Anonymous poster hash: af821...b25

[Anonym bruker]

For meg høres det bare ut som du har funnet deg feil omgangskrets. Det finnes mange spennende nerder der ute, du må rett og slett bare finn en som passer for deg Jeg liker heller ikke noe av de du ramser opp, ikke liker jeg musikk heller, eller moter, interiør osv. Mine interesser er bøker, fantasyfilmer/serier (jeg elsker type Ringenes Herre, Harry Potter, Fringe, Game of Thrones osv), filosofere over livet, historie osv. Jeg har ikke mange venner, men jeg har vært heldig nok til å finne noen som er lik meg selv, og de holder jeg på! Å småprate og komme overens med folk går helt fint, men dette er ikke folk jeg tenker jeg kunne blitt skikkelige venner med fordi de, som du beskriver, kjeder meg litt.

 

Jeg ville prøvd å komme deg inn i et miljø rundt en av interessene dine, kanskje finner du noen der som er slik som du er.

Anonymous poster hash: a4d06...941

[Anonym bruker]

Jeg er oppegående på andre måter. Jeg er ganske smart og har mastergrad og en brukbar jobb. Jeg har dessuten en veldig grei mann.

Men jeg merker veldig at jeg ikke har så gode sosiale antenner.

Og sånn har det egentlig vært helt siden barneskolen. Kanskje også barnehagen.

Nå i voksen alder gir det utslag i at jeg får veldig lite likes eller kommentarer når jeg legger ut ting på Facebook. Men også at jeg sjelden blir invitert med på ting med kolleger. At venner jeg ser på som mine nærmeste venner ser på meg som en mer perifer venn og har andre venner de synes er nærmere.

Jeg vet ikke helt om jeg kan gjøre noe med det heller. Jeg merker at om jeg later som jeg liker ting jeg ikke gjør og legger meg i selen liker folk meg mye bedre, så lenge jeg spiller den rollen. Men så gidder jeg ikke det lenger, de ser den sanne jeg, eller blir venner med meg på Facebook der jeg tydeligvis skriver/liker feil ting.

Jeg liker ikke typiske ting som de fleste liker. Jeg er ikke glad i festivaler eller konserter eller sport. Jeg reiser ikke mye. Jeg har veldig nerdete interesser.

Alt dette tror jeg bidrar. Jeg føler jeg kan kjenne meg igjen i det diktet til Obstfelder (jeg er visst kommet på feil klode, her er så underlig) eller den norske filmen "den Brysomme mannen"

Jeg synes de fleste er kjedelige og uinteressante. Og samtidig føles det ensomt fordi jeg gjerne vil ha venner og bekreftelse. Men jeg klarer ikke late som om jeg er noen jeg ikke er, i allefall ikke for lenge av gangen.

Er det andre som har det sånn som meg?Anonymous poster hash: a9f60...597

Jeg er sånn du beskriver, men for min del bunner det i mangel på sosial interesse og ikke kun mangel på sosiale antenner. Et tips: De du synes er kjedelige og uinteressante vil synes det samme om deg (med mindre du forstiller deg). Du må leite opp noen som interesserer deg.

 

Jeg ville også prøvd å skille mellom hva du som person behøver av sosial omgang versus hva samfunnet forventer. Jeg blir i alle fall utmattet av å prøve å være halvparten så sosial som det som er forventet.

 

Anonymous poster hash: 185a8...45c