Dere som aldri sier nei til barna deres...

[Anonym bruker]

Hvordan løser dere disse situasjonene:

 

Gutten min på 1,5 står øverst i trappa og kaster leker og ting ned. Det skader trappa, ødelegger tingene, og er livsfarlig for storebror som av og til er midt i skuddlinjen. Men han elsker bråket, og digger at vi kommer løpende når storebror hylgriner. Hva kan vi gjøre? Jeg har prøvd å unngå at han går opp (helt umulig for en apekatt som kommer over nåde grind og alt annet vi blokkerer trappa med.) Jeg har fjernet lekene oppe, men storebror drar det frem igjen. Han bryr seg rett og slett ikke når jeg sier stopp.

 

Ved måltidene sitter han og roper og hyler og skriker! Det går ikke fort nok å få maten på bordet. Han er stroppet fast, og han hater det. Når han får maten foran seg, spiser han litt, før han kaster hele tallerkenen i gulvet. Hver gang. Hvis jeg tar maten fra han, for å mate han istedet, brekker han seg bakover og går helt i vranglås.

 

Samme gutten klatrer på alt han ser. Sofaen, stoler, bord, hyller og skjenker. Det er farlig, og han rekker opp til alt som er gøy. Han kaster det i gulvet, det knuser eller brekker, og han digger det.

 

What to do? Jeg kan jo ikke rope NEI til han hele tiden...

 

 

Anonymous poster hash: fb05c...2d8

[Anonym bruker]

Du trenger ikke rope nei hele tiden. Om du konsekvent sier nei hver gang så gir oppførselen seg etter en stund da han vet det ikke er lov.

 

Eller du kan oppdra han til å bli en drittunge som ingen liker og han får sjokk i brhg og alle andre arenaer når folk for første gang sier nei til han

 

Anonymous poster hash: 476c8...7e3

[nasse nøffen]

Så vanskelig situasjon. Han er jo så liten også, så det blir vel vanskelig med konsekvenser og straffer... Jeg ville snakket med noen med kompetanse på området jeg tror jeg, så ikke det blir verre og verre. Det virker jo som han liker oppmerksomheten eller noe slikt.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Føler med deg. Har et slikt barn selv. Hun er mye enklere nå. Er fem år. Men enda sier vi hvert år: til neste år blir det lettere da er hun et år eldre. Hehe.

 

Nå er det ikke så mye kasting og klstring da. Men hun er bestemt. Skal diskutere på alt. Det skal helst skje på hennes måte.

 

Hvis vi ikke sier nei og stopper henne styrer hun huset med jernhånd. Hever sjelden stemmen. Men har bestandig vært konsekvent.

 

Og hun kan enda finne på rampestreker og da fjerner vi henne fra situasjonen. Og sier dette er ikke fint gjort.

 

 

 

Anonymous poster hash: cbeca...5b6

[Anonym bruker]

Hvordan løser dere disse situasjonene:

 

Gutten min på 1,5 står øverst i trappa og kaster leker og ting ned. Det skader trappa, ødelegger tingene, og er livsfarlig for storebror som av og til er midt i skuddlinjen. Men han elsker bråket, og digger at vi kommer løpende når storebror hylgriner. Hva kan vi gjøre? Jeg har prøvd å unngå at han går opp (helt umulig for en apekatt som kommer over nåde grind og alt annet vi blokkerer trappa med.) Jeg har fjernet lekene oppe, men storebror drar det frem igjen. Han bryr seg rett og slett ikke når jeg sier stopp.

 

Ved måltidene sitter han og roper og hyler og skriker! Det går ikke fort nok å få maten på bordet. Han er stroppet fast, og han hater det. Når han får maten foran seg, spiser han litt, før han kaster hele tallerkenen i gulvet. Hver gang. Hvis jeg tar maten fra han, for å mate han istedet, brekker han seg bakover og går helt i vranglås.

 

Samme gutten klatrer på alt han ser. Sofaen, stoler, bord, hyller og skjenker. Det er farlig, og han rekker opp til alt som er gøy. Han kaster det i gulvet, det knuser eller brekker, og han digger det.

 

What to do? Jeg kan jo ikke rope NEI til han hele tiden...

 

 

Anonymous poster hash: fb05c...2d8

Det er vel ingen som sldri sier nei på en eller annen måte?

 

Ellers må barn på den alderen forfølges.

 

De situasjonene du beskriver ville jeg løst med å fysisk løfte ham vekk fra det han ikke får klatre på, sansynlig vis over 100 ganger hver dag, samtidig som jeg sa nei.

Ved matbordet hadde jeg forsøkt å sørge for at maten sto på bordet før han satte seg og jeg ville konsekvent fjernet maten med en gang han kastet den i gulvet.

 

Anonymous poster hash: 9877c...928

[Anonym bruker]

Takk for gode svar, dere.

Regnet nesten med en bøtte med kjeft, at jeg var en elendig mor osv. Husker bare at det var en lignende tråd her for en ukes tid siden, og der var det ei som påstod at hun hadde aldri sagt nei til barna sine, at det var galt osv. Men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal løse disse situasjonene uten å si nei. Jeg har prøvd å bytte det ut med stopp, gi deg osv, men det betyr jo det samme, så jeg ser ikke helt grunnen.

Han er en utfordring, han minstemann...

 

HI

 

Anonymous poster hash: fb05c...2d8

[Anonym bruker]

Unger på 1,5 år må ofte forfølges, det er en slitsom (og morsom) periode.

 

Du trenger ikke rope nei, men ta han vekk fra situasjon og si f.eks "Nei, det er ikke lov å kaste leker ned trappa, kom så finner vi bilene i stua"

 

Hvorfor stropper du han fast?

 

Har fire barn selv og alle har vært flinke motoriske (som det også høres ut som din sønn er) så når de var 1,5 år hadde jeg fjernet bøylen på tripp trapp stolen så de kunne klatre opp og ned som se selv ville. Sitte font til alle er ferdig terpet vi ikke på i den alderen altså, det tok vi senere. Rope på barna når maten står på bordet, la gutten klatre opp på stolen selv og spise selv. Litt til og fra bordet av og til selvfølgelig, men de blir fort flinkere til å sitte rolig til de er ferdig spist. Ingen liker å bli stoppet fast, jeg hadde også kastet ting rundt meg om jeg ble bundet fast 😉

 

Jeg sier nei til barna mine altså, men når de er så små som 1,5 år og der er for tidlig med lange forklaringer og å prøve få de til å forstå fornuft så gjelder det å forebygge og være litt forut situasjonene

 

 

 

Anonymous poster hash: 51797...275

[Anonym bruker]

Det er ikke helt umulig - men slitsomt.

Da må du fotfølge han, løfte han vekk fra situasjoner hvor han klatrer på møbler og i trapper, rydde vekk lekene så han faktisk ikek fåt tak i de, låse av rom han ikke skal gå inn på osv.

 

Jeg har vært der, så vet veldig godt hvor slitsomt det er. Vi bodde i et "fort" en periode, med mange låste dører, alle vinduskarmer og bokhyller støvsugd for gjenstander, lekekasser innelåst på rom og ble kun tatt fram en og en osv.

Anonymous poster hash: 49412...6e2

[Anonym bruker]

Takk for gode svar, dere.

Regnet nesten med en bøtte med kjeft, at jeg var en elendig mor osv. Husker bare at det var en lignende tråd her for en ukes tid siden, og der var det ei som påstod at hun hadde aldri sagt nei til barna sine, at det var galt osv. Men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal løse disse situasjonene uten å si nei. Jeg har prøvd å bytte det ut med stopp, gi deg osv, men det betyr jo det samme, så jeg ser ikke helt grunnen.

Han er en utfordring, han minstemann...

HIAnonymous poster hash: fb05c...2d8

Hvorfor ikke si nei? Hva vil du oppnå med dette? Og kanskje konsekvensen av at du ikke sier nei er nettopp denne oppførselen

 

Anonymous poster hash: 476c8...7e3

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke si nei? Hva vil du oppnå med dette? Og kanskje konsekvensen av at du ikke sier nei er nettopp denne oppførselenAnonymous poster hash: 476c8...7e3

Fordi det kunne gi traumer, og at det virket mot sin hensikt. Vet ikke, jeg.

Jeg har jo to eldre barn også, så jeg trodde jeg kunne dette nå. Men han minstemann er en nøtt, så tenkte kanskje det var noen lyse hoder her inne som kunne gi meg råd.

HI

 

Anonymous poster hash: fb05c...2d8

[Anonym bruker]

Fordi det kunne gi traumer, og at det virket mot sin hensikt. Vet ikke, jeg.

Jeg har jo to eldre barn også, så jeg trodde jeg kunne dette nå. Men han minstemann er en nøtt, så tenkte kanskje det var noen lyse hoder her inne som kunne gi meg råd.

HIAnonymous poster hash: fb05c...2d8

Å få rolige konsekvente nei av mamma og pappa gir vel mindre traumer enn forvirringen og sjokket når ungen begynner i barnehage eller er med andre voksne som sier nei. For ikke å nevne andre barn som sier " nei, jeg var først" osv

 

Anonymous poster hash: 476c8...7e3

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke si nei? Hva vil du oppnå med dette? Og kanskje konsekvensen av at du ikke sier nei er nettopp denne oppførselenAnonymous poster hash: 476c8...7e3

Her er forresten den andre tråden med nesten samme tema. (Bortsett fra at jeg ikke tror min er utspekulert. )

Sjekk ut svarene til # 6,7,9,10 m.fl. Men det er jo ganske typisk DIB, da.

 

http://www.klikk.no/forum/barnimagen/index.php/topic/144294677-utspekulert-baby-som-gråter-for-ingenting-så-lei/?hl=utspekulert

 

HI

 

Anonymous poster hash: fb05c...2d8

[Anonym bruker]

Å få rolige konsekvente nei av mamma og pappa gir vel mindre traumer enn forvirringen og sjokket når ungen begynner i barnehage eller er med andre voksne som sier nei. For ikke å nevne andre barn som sier " nei, jeg var først" osvAnonymous poster hash: 476c8...7e3

Forøvrig er jeg helt enig med deg.

HI

 

Anonymous poster hash: fb05c...2d8

[Hjertefru]

Selvfølgelig må du si nei. Å ikke bruke ordet nei i oppdragelsen er jo ren idioti. Skal barnet vokse opp uten å vite hva nei betyr? Hva når det kommer ut blant andre, fex barnehage?

Hi, den oppførselen du beskriver er helt normal for en på den alderen. Det tar LANG tid før de skjønner betydningen av ordet nei.

Du må si nei rolig og bestemt, og samtidig ta han ut fra situasjonen. Gjerne avlede. Prøv å eliminer farer i omgivelsene. Vet hvordan det er med klatring, min siste var også ekstrem der.

Han heiv også fatet i gulvet, det var hans måte å si fra at han ikke ville ha mer....

[Anonym bruker]

Forøvrig er jeg helt enig med deg.

HIAnonymous poster hash: fb05c...2d8

Det er jo bra, men hvorfor praktiserer du ikke dette da?

 

En 1,5 åring er det myyye styr med, men da sier en nei, ikke slå storesøster eller nei, ikke hiv maten på gulvet. Tilslutt lærer de. Å la barna bli godt likt og takle livet er det viktigste som forelder, og å lære ungen å takle et nei er en del av det.

 

Reddet en gang en liten gutt, han skulle løpe rett ut foran en bil. Jeg ropte et skarpt NEI og ungen bråstoppet med bilen bråbremsende rett forbi. Om ungen var vant til et mykt " du må ikke løpe ut i veien, bilen er farlig, uffesann) hadde det gått galt

 

Anonymous poster hash: 476c8...7e3

[Anonym bruker]

Unger på 1,5 år må ofte forfølges, det er en slitsom (og morsom) periode.

 

Du trenger ikke rope nei, men ta han vekk fra situasjon og si f.eks "Nei, det er ikke lov å kaste leker ned trappa, kom så finner vi bilene i stua"

 

Hvorfor stropper du han fast?

 

Har fire barn selv og alle har vært flinke motoriske (som det også høres ut som din sønn er) så når de var 1,5 år hadde jeg fjernet bøylen på tripp trapp stolen så de kunne klatre opp og ned som se selv ville. Sitte font til alle er ferdig terpet vi ikke på i den alderen altså, det tok vi senere. Rope på barna når maten står på bordet, la gutten klatre opp på stolen selv og spise selv. Litt til og fra bordet av og til selvfølgelig, men de blir fort flinkere til å sitte rolig til de er ferdig spist. Ingen liker å bli stoppet fast, jeg hadde også kastet ting rundt meg om jeg ble bundet fast

 

Jeg sier nei til barna mine altså, men når de er så små som 1,5 år og der er for tidlig med lange forklaringer og å prøve få de til å forstå fornuft så gjelder det å forebygge og være litt forut situasjonene

 

 

 

Anonymous poster hash: 51797...275

Til og fra ved matbordet synes jeg ikke de skal tillate, den ungen der styrer jo allerede nok i huset. Når det er mat sitter man ved bordet til man selv er ferdig. Går man fra er man ferdig. Når de blir større må de lære å vente på at alle blir ferdige.

 

Anonymous poster hash: 0fd5d...046

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke problemet med å si nei, men du bør legge til noe etter nei. Nei, det får du ikke lov til for du ødelegger trappa. Nei, for storebror får vondt. Nei, for du kan skade deg. Nei, nå orker jeg ikke flere rampestreker på en liten stund.

 

Om du bare si nei, så skjønner han ikke hvorfor du sie nei. Da er nei bare nei og dermed ett ord. Sier du hvorfor, skjønn han etterhvert hva og hvorfor du sier det. Har du sagt nei, for du kan skade deg. Og han fortsetter til han skader seg så skjønn han også mere hvorfor du sa det, og demed kan sett det i en sammenheng neste gang du sier det. Da kan du også spørre han om han husker hva som skjedde sist gang.

Jeg syns ikke nei er ett dårlig ord, såfremt det ikke bare blir ett nei og alltid nei. Også mener jeg at ungene faktisk må skade seg litt innimellom for å lære seg sine egene grenser, men det er forskjell på å ramle ned siste trinn på trappa enn å ramle fra toppen. Små ting som bare krever litt blåsing mener jeg ungen har godt av, men ting som kan skade skal vi prøve å forhindre.

 

Anonymous poster hash: ff5d7...d36

[Anonym bruker]

Høres ut som mine unger 1,5 år var den verste tiden husker jeg, men repetisjon repetisjon, si nei, gå bort til ham ikke rop nei over rommet, se han i øynene om mulig og si fra at slik gjør vi ikke, fjern fra situasjon, avled, mye avledning i den alderen. Han vet godt at han ikke skal kaste ting ned trappa eller tallerken i gulvet så du trenger ikke forklare hvorfor hver gang, det har du alt gjort. Ved matsituasjonen (kjenner meg SÅ igjen forresten ang å kaste i gulvet) så pleide jeg å gi en sjanse, kanskje to, så er måltidet over for hans del, ikke mer oppmerksomhet på det, da han satt i tripptrapp med bøyle pleide vi i blant å dytte ham unna bordet og si nei hvis det ble tull, han kunne rasere og hive alt rundt seg. Det blir bedre!!

 

Anonymous poster hash: 3e0b4...f22

[Anonym bruker]

Hvordan løser dere disse situasjonene:

 

Gutten min på 1,5 står øverst i trappa og kaster leker og ting ned. Det skader trappa, ødelegger tingene, og er livsfarlig for storebror som av og til er midt i skuddlinjen. Men han elsker bråket, og digger at vi kommer løpende når storebror hylgriner. Hva kan vi gjøre? Jeg har prøvd å unngå at han går opp (helt umulig for en apekatt som kommer over nåde grind og alt annet vi blokkerer trappa med.) Jeg har fjernet lekene oppe, men storebror drar det frem igjen. Han bryr seg rett og slett ikke når jeg sier stopp.

 

Ved måltidene sitter han og roper og hyler og skriker! Det går ikke fort nok å få maten på bordet. Han er stroppet fast, og han hater det. Når han får maten foran seg, spiser han litt, før han kaster hele tallerkenen i gulvet. Hver gang. Hvis jeg tar maten fra han, for å mate han istedet, brekker han seg bakover og går helt i vranglås.

 

Samme gutten klatrer på alt han ser. Sofaen, stoler, bord, hyller og skjenker. Det er farlig, og han rekker opp til alt som er gøy. Han kaster det i gulvet, det knuser eller brekker, og han digger det.

 

What to do? Jeg kan jo ikke rope NEI til han hele tiden...

 

 

Anonymous poster hash: fb05c...2d8

Ville tatt ham ut av situasjonen og funnet på andre ting å gjøre. Helst noe bråkete

 

Ved bordet ville jeg latt ham få noe mat på bordet (dropp fat, bruk heller plasduk) og matet han litt mens han spiste selv. Ikke løp og hent ting han kaster ned, det er det han vil. Han har oppdaget at han får en ting til å skje ved å gjøre noe.

 

Klatring er kjempebra for motorikken hans. Støtt ham noen ganger, la han klatre.

 

Anonymous poster hash: 8599c...950

[Anonym bruker]

 

Det er ikke helt umulig - men slitsomt.

Da må du fotfølge han, løfte han vekk fra situasjoner hvor han klatrer på møbler og i trapper, rydde vekk lekene så han faktisk ikek fåt tak i de, låse av rom han ikke skal gå inn på osv.

 

Jeg har vært der, så vet veldig godt hvor slitsomt det er. Vi bodde i et "fort" en periode, med mange låste dører, alle vinduskarmer og bokhyller støvsugd for gjenstander, lekekasser innelåst på rom og ble kun tatt fram en og en osv.

 

Anonymous poster hash: 49412...6e2

 

 

 

Hvem i all verden har tid til sånt? Har dere ikke flere barn, husarbeid, hobbyer osv?

 

Anonymous poster hash: ae1b8...7ce

[Gjest Antarctica]

Takk for gode svar, dere.

Regnet nesten med en bøtte med kjeft, at jeg var en elendig mor osv. Husker bare at det var en lignende tråd her for en ukes tid siden, og der var det ei som påstod at hun hadde aldri sagt nei til barna sine, at det var galt osv. Men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal løse disse situasjonene uten å si nei. Jeg har prøvd å bytte det ut med stopp, gi deg osv, men det betyr jo det samme, så jeg ser ikke helt grunnen.

Han er en utfordring, han minstemann...

 

HI

 

Anonymous poster hash: fb05c...2d8

Er det et poeng å aldri si nei?

Feilen med å sitte og rope nei er jo de folka som ikke lar handling følge ord. Som f eks ikke går og henter ungen ned av trappa alle de 37 gangene han går opp den dagen.

[Anonym bruker]

 

Hvem i all verden har tid til sånt? Har dere ikke flere barn, husarbeid, hobbyer osv?

 

Anonymous poster hash: ae1b8...7ce

Det er jo bare for noen timer om dagen. Husarbeid, hobbyer osv tok vi om kvelden eller når den andre voksne passet på barnet.

 

Anonymous poster hash: 9877c...928

[Gjest Muji81]

Det er vel ikke et poeng å aldri si nei, men snarere å følge opp nei'et ned handling? Og i mange tilfeller er det greit å føye på hva man ønsker de skal Gjøre i stedet.

 

Min 1.5 åring er i full utforsker-modus om dagen. Ting skal undersøkes, prøves og brukes...

 

Vi har en tavle i stuen med kritt han kan tegne på. Ved siden av har vi en svart ovn. De siste dagene har han forsøkt å tegne med kritt på ovnen (forståelig nok, den ber om det!). Av og til når jeg sier "nei, du skal bare tegne på tavla" så stopper han. Andre ganger fortsetter han å streke på ovnen. Hvis han etter nei nr 2 fortsetter så tar jeg krittet fra han og geleider han til tavla. Etter ca 50 repetisjoner skjønner han stort sett regelen.

 

Hvis man bare sier nei nei nei uten å faktisk korrigere atferden blir det bare mas. Og nei blir ensbetydende med "jeg liker ikke hva du gjør nå, men bare fortsett".