Hva kan jeg gjøre med dette?

[Anonym bruker]

Hei

 

Søker noen råd her, fordi jeg ikke har noen å snakke med.

Jeg er 5 mnd på vei med vårt tredje barn. Graviditeten var uplanlagt, men vi ble enige om å beholde sammen. Fra før av har vi to på 5 og 3 år.

 

Formen min har vært ganske dårlig de første fire mnd, så jeg har vært hjemme. Tatt alt med barna, og resten av huset.

 

Siden vi fant ut at jeg er gravid har mannen oppført seg som en guttunge. Sitter med telefonen hele tiden, humøret er som en fæl storm og han gjør ikke noe hjemme/med barna med mindre jeg har spurt mange ganger.

I går fikk jeg endelig ut av han at han ikke gleder seg til babyen blir født, og at det ikke er som med de to andre. Han er lei av småbarn, og gruer seg. Han føler at ting kommer til å bli verre (uten at jeg vet hva verre er). Ble litt satt ut av dette, så jeg tok ikke opp diskusjonen noe lengre....

Han spurte meg hvordan jeg hadde tenkt å klare morgenstell, med to gale barn og en baby som skriker hele tiden.

Da sa jeg at det hadde jo vært fint om han kunne kjøre til barnehagen noen dager i starten, men det fikk jeg bare et "tja" til.

 

 

Jeg skjønner at det ikke er like spennende denne gangen, og at det kommer til å bli litt travlere og flere kabaler som skal legges opp.

Men nå blir jeg litt redd. Tenkte at dette bare var en fase i FORHOLDET VÅRT, men dette omhandler jo også barna. Jeg gidder ikke å være i et forhold, men samtidig leve som en singelmor, OG at det i tillegg forventes at jeg skal delta i sosiale sammenkomster som hans kone.

 

Hva kan JEG gjøre med dette? Snakke mer, finne ut hvorfor han gruer seg? (Selv om han har sagt det..)

 

Håper noen svarer fordi om denne teksten ble lang og usammenhengende.

 

Anonymous poster hash: f1382...b12

[Gjest Antarctica]

Oj. Søk hjelp. Det der er et riktig, riktig dårlig tegn.

[Anonym bruker]

Men hvor? Og hvordan skal jeg få mannen med på dette?

Er det vi som par som bør ha hjelp, eller han?

 

Anonymous poster hash: f1382...b12

[Gjest Antarctica]

Dere som par. Hvis du tenker at dere skal være et par også etter fødselen. Men jeg får skikkelig dårlige vibber på menn som plutselig syns livet med småbarn er så slitsomt og sitter på mobilen i stedet.

[Anonym bruker]

Noen dager tenker jeg at det hadde vært bedre at vi ikke er sammen i det heletatt....

Hormoner?

Men jeg er så glad i han, og livet vårt.

Han kan jo ikke bare ha meg, og våre to barn. Det kommer jo en til, og nå er det faktisk for sent å gjøre noe med det.

 

Anonymous poster hash: f1382...b12

[Anonym bruker]

Han har ikke bare litt panikk da? Er ikke så uvanlig å få det i løpet av svangerskapet...

 

Har dere vært på ultralyd sammen, har han sett den lille på skjermen? Det vekker gjerne noen følelser og farsinstinkter.

 

Anonymous poster hash: d0017...417

[Anonym bruker]

Han har ikke bare litt panikk da? Er ikke så uvanlig å få det i løpet av svangerskapet...

 

Har dere vært på ultralyd sammen, har han sett den lille på skjermen? Det vekker gjerne noen følelser og farsinstinkter.

 

Anonymous poster hash: d0017...417

Det er godt mulig. Jeg har prøvd å snakke om hvorfor han er så kvass, og det er vel fordi han ikke gleder seg da....

Som jeg nevnte over, så skjønner jeg at det kan føles overveldende med tre barn, akkurat det føler jeg også. Men nå føler jeg at jeg sitter alene med alt.

 

Har vært på ultralyd ja

Fikk veldig fine bilder, også i 3D.

 

Anonymous poster hash: f1382...b12

[Anonym bruker]

Hvorfor har du tatt på deg alt med hjem og barn om du er hjemme på grunn av at du er dårlig? Er du sykemeldt eller har du nå gått i kvinnefella og forsørges av han? Du sier dere var enige i å beholde og ungene er hans så nå får han ta sin halvpart av sebeide med de også,

Jeg personlig hadde blitt fryktelig sint om min mann hadde oppført seg slik og jeg hadde ikke latt han slippe unna med dette.

 

Anonymous poster hash: 3fc4b...f7c

[Nyttårs barn]

Enten er mannen deprimert eler så er dette veldig umoden oppførsel.

Det skal to til for å lage barn, dere er gift og har allerede et etablert familieliv, så en til er ingen krise.

 

Få ham med til terapi, og insister på at han skal gjøre sin del. Det er ikke du som skal dra lasset alene.

[Anonym bruker]

Hvorfor har du tatt på deg alt med hjem og barn om du er hjemme på grunn av at du er dårlig? Er du sykemeldt eller har du nå gått i kvinnefella og forsørges av han? Du sier dere var enige i å beholde og ungene er hans så nå får han ta sin halvpart av sebeide med de også,

Jeg personlig hadde blitt fryktelig sint om min mann hadde oppført seg slik og jeg hadde ikke latt han slippe unna med dette.

 

Anonymous poster hash: 3fc4b...f7c

Har jo måtte tatt meg av ungene, kjørt i barnehagen osv.

En blanding av kvalme og bekkenløsning gjorde meg sykmeldt. Heldigvis er kvalmen borte, og formen er fin (bortsett fra skranglende bekken).

Jeg har prøvd å forklare at jeg ikke er hjemme fordi det er veldig morsomt, og at jeg trenger hjelp noen ganger. Men det skjer kun etter JEG har blitt sint.

Han blir med på ting, men han er ikke tilstede om du skjønner.

 

Anonymous poster hash: f1382...b12

[Anonym bruker]

Takk for flere svar her.

Jeg skal ta meg en skikkelig prat med han i kveld etter barna er lagt. Så får vi se hva vi kommer fram til.

 

Anonymous poster hash: f1382...b12

[Gjest Antarctica]

Har jo måtte tatt meg av ungene, kjørt i barnehagen osv.

En blanding av kvalme og bekkenløsning gjorde meg sykmeldt. Heldigvis er kvalmen borte, og formen er fin (bortsett fra skranglende bekken).

Jeg har prøvd å forklare at jeg ikke er hjemme fordi det er veldig morsomt, og at jeg trenger hjelp noen ganger. Men det skjer kun etter JEG har blitt sint.

Han blir med på ting, men han er ikke tilstede om du skjønner.

 

Anonymous poster hash: f1382...b12

Du får skrive en oppdatering hvis du gidder, og lykke til!