Barn og døden

[Anonym bruker]

Tenker alle barn "mye" på døden i perioder? Nå når lillesøster ikke er så liten lenger ser jeg at hun begynner å få mange av de samme tankene som storebror har/hadde. Det er feks de samme bøkene som de blir veldig lei seg av og etterhvert ikke vil lese... Syns det er så vanskelig i forhold til hvordan man skal "trøste". Jeg syns det er viktig å være ærlig når de lurer på noe, men det er jo så trist. Hva sier dere andre?

 

Anonymous poster hash: d9a7f...b7c

[Anonym bruker]

Jeg har ingen gode råd, men synes dette er en tråd og tema som fortjener å diskuteres.

 

Inntrykket mitt er at alle barn i perioder tenker på døden. Selv var jeg veldig redd da jeg var lita. Var blant de som "så" mer enn de fleste gjør, og det skremte meg veldig. Så mye at da jeg så smått begynte å utvikle brystanlegg som 10-åring så var jeg livredd fordi jeg var overbevist om at jeg kom til å dø av brystkreft (det var jo "kuler", og kuler var kreft, hadde jeg fått med meg, og min erfaring til da i livet var at kreft døde man av). Så kanskje jeg har et råd til deg likevel - snakk med barna om det. Mine foreldre snakket aldri om døden og tanker rundt døden, heller ikke om sykdom.

Senere begynte jeg å få forvarsel om at/når noen skulle dø, og det var også skremmende i begynnelsen. I dag har jeg et avslappet forhold til døden. Så selv om jeg var veldig skremt av døden som liten, så trenger man ikke bli det som voksen. Men jeg har også hatt et par nær-døden-opplevelser selv som gjorde at jeg sluttet å være redd.

 

Jeg tror det er viktig å akspetere døden som en del av livet. Ingen går gjennom livet uten å forholde seg til døden og de følelsene det bringer med seg. Men viktigst tror jeg er å være åpne med barna og ikke være redd for å snakke om det.

 

Men jeg har ingen erfaring med egne barn enda om dette, så jeg har ikke erfaring med å stå i det slik du må gjøre nå.

Anonymous poster hash: 3aeab...f3e

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Jeg kan nok bli bedre til å snakke med dem om døden. Det er et godt råd tror jeg. Vil gjerne ha enda mer tanker om hva man kan si...

HI

 

Anonymous poster hash: d9a7f...b7c

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Jeg kan nok bli bedre til å snakke med dem om døden. Det er et godt råd tror jeg. Vil gjerne ha enda mer tanker om hva man kan si...

HI

 

Anonymous poster hash: d9a7f...b7c

 

Om du ikke får særlig flere svar i kveld, dytt tråden opp igjen i morgen ettermiddag - vil tro det er flere som er interessert i å diskutere dette mtp. hva man kan si.

 

Det er jo mye som spiller inn, de med en sterk personlig religiøs tro vil ha sin vri på det, de som er ateister vil ha en annen vri, så har man alle andre som befinner seg et sted mellom ytterpunktene.

 

Jeg tror også det er viktig å tilpasse hva man sier. Litt på samme måte som man svarer barn på det de spør om, men ikke nødvendigvis sier så mye mer hvis de ikke har behov for å vite mer der og da.

Jeg har tenkt litt mer siden jeg svarte deg over. Om barnet var stort nok så tror jeg at jeg ville vært ærlig med tanke på at ingen egentlig vet hva som skje, at noen tror en ting, andre tror andre ting. Og så ville jeg ha fortalt hva jeg tror, men også det at selv om døden kan være veldig trist for de som lever videre, så er ikke døden noe man trenger å være redd for, altså ikke redd for å dø. Noen barn kan jo bli veldig redd for at foreldrene skal dø, men da tror jeg at jeg hadde snakket litt om sykdom, at de fleste blir friske etter sykdom og at de fleste lever til de blir gamle.

 

Innlegget ditt fikk meg til å tenke Men hva som er riktig, det vet jeg ikke. Hva som er riktig vil kanskje også variere fra familie til familie. Noen barn får jo også mye tanker om døden fordi de selv mister noen eller noen de kjenner mister noen.

 

Anonymous poster hash: 3aeab...f3e

[Gjest Antarctica]

Tusen takk for svar. Jeg kan nok bli bedre til å snakke med dem om døden. Det er et godt råd tror jeg. Vil gjerne ha enda mer tanker om hva man kan si...

HI

 

Anonymous poster hash: d9a7f...b7c

Jeg tror litteraturen er et fint sted å begynne. Astrid Lindgren har mange fine fortellinger om det å dø. Sunnaneng, Herr Liljenkvast, Brødrene Løvehjerte m fl.

[Anonym bruker]

Ærlighet er iallefall viktig. Min datter har vokst opp med læring om død. Faren min er død, og det er noe vi har snakket mye om. Hun har fått fakta fra dag en, og detaljene kommer med litt etter litt etterhvert som hun vokser til. Døden kan man ikke unngå, familie, venner, bekjente, kjæledyr etc.. Døden er rundt oss og det er like greit å snakke om det tidlig, barn aksepterer ting mye bedre dess yngre de er. Det er nå iallefall min erfaring.

Anonymous poster hash: b6c69...511

[Gjest Antarctica]

 

Ærlighet er iallefall viktig. Min datter har vokst opp med læring om død. Faren min er død, og det er noe vi har snakket mye om. Hun har fått fakta fra dag en, og detaljene kommer med litt etter litt etterhvert som hun vokser til. Døden kan man ikke unngå, familie, venner, bekjente, kjæledyr etc.. Døden er rundt oss og det er like greit å snakke om det tidlig, barn aksepterer ting mye bedre dess yngre de er. Det er nå iallefall min erfaring.

 

Anonymous poster hash: b6c69...511

Helt enig. Og det er viktig å ikke begynne å dikte opp forskjønnende forklaringer.

[Anonym bruker]

Mine har mistet en bestemor, ?var i begravelsen.

Forklarte barna at man lever kun 1 gang, og at det er viktig å ta vare på livet sitt.

Det vet at man råtner opp etter man er død, gravsteiner er til for å minnes den døde. Vi bor på gård, så det vet dyr dør. Fått undersøke døde spurver. Gravd med, gravd opp igjen senere.

Mine liker saklige, enkle forklaringer . 4 år, 6 år og 9 år.

Når man er død, så er man ikke mere. Føler ikke mer. Ingen glede og ingen frykt.

 

 

Anonymous poster hash: 2a975...571

[Anonym bruker]

Tenker alle barn "mye" på døden i perioder? Nå når lillesøster ikke er så liten lenger ser jeg at hun begynner å få mange av de samme tankene som storebror har/hadde. Det er feks de samme bøkene som de blir veldig lei seg av og etterhvert ikke vil lese... Syns det er så vanskelig i forhold til hvordan man skal "trøste". Jeg syns det er viktig å være ærlig når de lurer på noe, men det er jo så trist. Hva sier dere andre?

 

Anonymous poster hash: d9a7f...b7c

Vi snakker helt åpent og ærlig om dette med barna. De vet at når en blir veldig syk eller skadet så kan kroppen slutte å virke og så dør man. Da er man borte, og blir begravd i bakken. Der spiser markene opp kroppen (dette syntes mine gutter var stas, de ville se markene...) og så vokser det blomster/gress/trær på graven som får næring av den oppspiste kroppen. Dvs nytt liv oppstår fra det gamle på en måte. Grunnen til alle detaljene er fordi de spør og spør og jeg må komme med svar. Ikke fordi jeg forteller det riktig så detaljert.

 

Så har vi snakket om at det er greit å savne de som er døde, være trist og lei seg. Men at det blir bedre etterhvert og lettere å tenke på alt det fine heller enn det triste.

 

Vi har også snakket om at noen tror på himmelen, eller et annet sted som de havner på etter de er døde. At noen synes dette gir trøst og er en fin tanke. Så ene min gutt vil nå tro han kommer til et sted fult av godteri når han dør;)

 

Vi har gått på kirkegåder og sett på graver, snakket om det der og vi har hatt begravelse for vår egen pus når hun ble påkjørt.

 

Begge her vet at når mamma og pappa blir gamle så dør vi, og nå synes de ikke lenger det er skremmende, det er slik det er. Vi har vel aldri fokusert mye på at hvem som helst når som helst kan bli syk eller utsatt for ulykke og dø. Men de vet jo at den kan skje såklart. Akkurat DET kan jo skremme hvem som helst...

 

I en viss alder, så syntes de det var litt vanskelig med triste scener i filmer, men etter å ha snakket om det så ble det bedre. Nå kan ene sitte å gråte av filmer, men uten å være redd/bekymret, bare rørt og trist "der og da".

 

Døden er vanskelig, men tror det er kjempeviktig å bare være helt åpen og ærlig og svare på alt. Bøker og filmer er fine hjelpemidler. 

 

Anonymous poster hash: 39fc2...97e