Føler meg dom en selvfølge

[Anonym bruker]

...og har gitt beskjed. Etter et hektisk år med småbarn (tvillinger), jobb, oppussing og i det hele tatt kjenner jeg at jeg er i ferd med å gå tom. Graviditeten var et sant mareritt, fødselen like så. Jeg ga beskjed om at jeg ikke orket så mye besøk i barsel på sykehuset, allikevel tillot samboeren min at svigerfamilien kom på besøk hver dag og ble lenge. Jeg ble så skuffet og følte meg så overkjørt. Har liksom aldri fått igjennom hvordan det hele har vært for MEG. Det er alltid VI er slitne (dette året har vært tøft for oss begge)

 

Jeg vil ha kudos og anerkjennelse for det jeg har vært igjennom. Istedenfor skal han på guttetur for å puste ut litt. Det er for all del han vel unt, men jeg kjenner på urettferdigheten. (jeg er i jobb og synes jeg ser ungene lite nok, så jeg vil ikke dra fra de)

 

Så da sitter jeg tilbake en langhelg med dobbelt opp. Misforstå meg rett, jeg elsker å være med ungene, men jeg har jobb jeg må ta med hjem i helgene og to stykk gjør at det er litt lite tid til kos og kvalitetstid...

 

Føler meg som en dust, jeg burde være fornøyd som tross alt har perfekte barn og en god partner. Men jeg er ikke fornøyd. Går denne følelsen over?

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

[Anonym bruker]

Ummm du er sjalu på hans guttetur, men vil ikke dra på tur selv? Du mener med andre ord at han bør være hjemme hele tiden? Det er urimelig. Han trenger nok også en pust. La ham dra på turen sin og kose seg, også kan du gjøre det samme en annen helg. Om du ikke vil dra, har du heller ingen rett til å klage.

 

Anonymous poster hash: 362ea...811

[Anonym bruker]

Ummm du er sjalu på hans guttetur, men vil ikke dra på tur selv? Du mener med andre ord at han bør være hjemme hele tiden? Det er urimelig. Han trenger nok også en pust. La ham dra på turen sin og kose seg, også kan du gjøre det samme en annen helg. Om du ikke vil dra, har du heller ingen rett til å klage.

 

Anonymous poster hash: 362ea...811

Han trenger også en pust? Også? Når pusta jeg? Han pusta mens jeg var gravid. Så han har pusta adskillig mer enn med de siste to årene. 9 måneder, faktisk. Ikke at han gjorde noe galt. Men selvsagt er helgene mine lettere når vi kan dele på jobben de to er. Da får vi alle mer tid til kos.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

[Anonym bruker]

Også, som i: dere er begge slitne, ikke bare du. Unn hverandre en liten pause fra hverdagen! Unn ham å dra på tur med kompiser selv om det betyr en vanskeligere helg for deg. Så kan han gjøre noe fint for deg en annen helg. Du er på jordet. Du har ikke enerett på å være sliten selv om det var du som bar og fødte barna.

 

Anonymous poster hash: 362ea...811

[Anonym bruker]

Også, som i: dere er begge slitne, ikke bare du. Unn hverandre en liten pause fra hverdagen! Unn ham å dra på tur med kompiser selv om det betyr en vanskeligere helg for deg. Så kan han gjøre noe fint for deg en annen helg. Du er på jordet. Du har ikke enerett på å være sliten selv om det var du som bar og fødte barna.

 

Anonymous poster hash: 362ea...811

Jah... Du sier noe. Og jeg unner han turen. Virkelig. Det er egentlig ikke den som er problemet. Problemet er hele greia. Hele svangerskapet, hele urettferdigheten. Og at det hele skal være så forbannet selvsagt.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

[Anonym bruker]

Du må være enda tydeligere. For eksempel besøk på barsel i lange tider? Nei, nå er jeg sliten. Hyggelig at dere kom. Vi ringer når dere kan komme på besøk når vi er vel installert hjemme.

Du kan da ikke skylde på din samboer for det.

 

Skjønner at du vil ha anerkjennelse, men det tror jeg du skal prøve å gi slipp på. Ikke bruk energi på å få han til å forstå hvordan du har det og føler det. Si heller hva du trenger og hva du vil. Konkret og rett fram funker best.

 

At din samboer ikke har noen problemer med å dra fra barna er jo ikke noe du kan holde mot han. Men du fortjener det LIKE MYE om ikke mer. Så hvorfor ikke gi slipp på den hønemor greia og ta deg en spahelg med en venninne? Spis god mat og sov ut skikkelig og få litt andre inputs?

Anonymous poster hash: 506c5...357

[Anonym bruker]

Jeg har vært akkurat der du er. Det BLIR bedre.

 

Litt av problemet for meg var at jeg balanserte mellom for liten tid med barnet og utmattelsen. Når barnet ble eldre kunne jeg gi mer slipp, og får derfor mer avlastning. Jeg har også tatt en «egoistisk» beslutning om å gå ned i stilling - du verden så deilig. Det bøter både på slitenheten og mangelen på tid sammen. Hvis det er noe konkret som vil hjelpe i hverdagen må du kommunisere det tydelig.

 

Og skaff deg den verdsettelsen du trenger, si til mannen akuratt hva du behøver å høre.

 

Anonymous poster hash: 48ad0...d70

[Anonym bruker]

 

Du må være enda tydeligere. For eksempel besøk på barsel i lange tider? Nei, nå er jeg sliten. Hyggelig at dere kom. Vi ringer når dere kan komme på besøk når vi er vel installert hjemme.

Du kan da ikke skylde på din samboer for det.

 

Skjønner at du vil ha anerkjennelse, men det tror jeg du skal prøve å gi slipp på. Ikke bruk energi på å få han til å forstå hvordan du har det og føler det. Si heller hva du trenger og hva du vil. Konkret og rett fram funker best.

 

At din samboer ikke har noen problemer med å dra fra barna er jo ikke noe du kan holde mot han. Men du fortjener det LIKE MYE om ikke mer. Så hvorfor ikke gi slipp på den hønemor greia og ta deg en spahelg med en venninne? Spis god mat og sov ut skikkelig og få litt andre inputs?

 

Anonymous poster hash: 506c5...357

Men jeg kan ikke si tydelig "jeg trenger å være sammen med barna mine og jeg trenger at du drøyer med å dra på tur til ungene sover natta igjennom?"

 

Den barselgreia har han fullt ansvar for. Hans familie. Jeg sa nei til han, de kom okke som, jeg lå naken og grein og sa jeg var sliten. Svigerfar og vår nevø på seks år var de eneste som skjønte at de burde dra. Det var helt vilt. Jeg var LANGT nede og da må man faktisk kunne stole på at ens utkårede tar vare på en. Nei, det var IKKE min jobb. Jeg var ikke kapabel. Jeg var på randen til fødselsdepresjon.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

[Anonym bruker]

Jeg har vært akkurat der du er. Det BLIR bedre.

 

Litt av problemet for meg var at jeg balanserte mellom for liten tid med barnet og utmattelsen. Når barnet ble eldre kunne jeg gi mer slipp, og får derfor mer avlastning. Jeg har også tatt en «egoistisk» beslutning om å gå ned i stilling - du verden så deilig. Det bøter både på slitenheten og mangelen på tid sammen. Hvis det er noe konkret som vil hjelpe i hverdagen må du kommunisere det tydelig.

 

Og skaff deg den verdsettelsen du trenger, si til mannen akuratt hva du behøver å høre.

 

Anonymous poster hash: 48ad0...d70

Ok takk. Det skal jeg gjøre.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

[Anonym bruker]

Han trenger også en pust? Også? Når pusta jeg? Han pusta mens jeg var gravid. Så han har pusta adskillig mer enn med de siste to årene. 9 måneder, faktisk. Ikke at han gjorde noe galt. Men selvsagt er helgene mine lettere når vi kan dele på jobben de to er. Da får vi alle mer tid til kos.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

Takk deg en jentetur! MED god samvittighet. Da får du kommet deg vekk litt.og kommer hjem med ny giv.

 

Anonymous poster hash: ed5c8...516

[Anonym bruker]

Takk deg en jentetur! MED god samvittighet. Da får du kommet deg vekk litt.og kommer hjem med ny giv.

 

Anonymous poster hash: ed5c8...516

Jeg ammer og ser ungene lite nok som det er.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

[Lektor Doppler med tillegg]

Du er litt urimelig. Han har også tvillinger og oppussingen. Er dere som de fleste andre styrer han med oppussing mens du styrer med hus og unger. Og du kan ikke forvente at hverken han eller svigers skal vite hva du tenker. Du må få i gang en dialog. Utspill som "Jeg gjør alt" er ikke dialog, det er klaging og tas ikke til etterretning.

[Anonym bruker]

Men jeg kan ikke si tydelig "jeg trenger å være sammen med barna mine og jeg trenger at du drøyer med å dra på tur til ungene sover natta igjennom?"

 

Den barselgreia har han fullt ansvar for. Hans familie. Jeg sa nei til han, de kom okke som, jeg lå naken og grein og sa jeg var sliten. Svigerfar og vår nevø på seks år var de eneste som skjønte at de burde dra. Det var helt vilt. Jeg var LANGT nede og da må man faktisk kunne stole på at ens utkårede tar vare på en. Nei, det var IKKE min jobb. Jeg var ikke kapabel. Jeg var på randen til fødselsdepresjon.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

Jeg synes mannen din høres ut som en skikkelig dust.

Og ja du kan jo gå gjennom resten av livet og håpe at han skal ivareta deg og dine behov og gi deg annerkjennelse, men utfra hva du skriver så tror jeg ikke det skjer.

 

Anonymous poster hash: 506c5...357

[Lektor Doppler med tillegg]

Jeg ammer og ser ungene lite nok som det er.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

De er ett år. De kan avvennes.

[Anonym bruker]

Du er litt urimelig. Han har også tvillinger og oppussingen. Er dere som de fleste andre styrer han med oppussing mens du styrer med hus og unger. Og du kan ikke forvente at hverken han eller svigers skal vite hva du tenker. Du må få i gang en dialog. Utspill som "Jeg gjør alt" er ikke dialog, det er klaging og tas ikke til etterretning.

Vi er ikke som folk flest og jeg har sagt fra i klartekst. Hvis vi begge er slitne med tvillinger, forfor skal da den ene få hvile ut på bekostning av den andre - som i tillegg har holdt det gående i 9 måneder ekstra? Som sagt så unner jeg han allikevel turen, men er det virkelig så dumt å føle på dette?? I don't get IT. Ser dere alle er enige så jeg skjønner jo at det må være noe med meg - men jeg får ikke tak i det. Han styrer hun og hjem, jeg jobber, når jeg kommer hjem tar jeg over ungene og han tar seg en hvil. Vi legger oss på hvert vårt rom med hver vår unge fordi de vekker hverandre (skal bli et eventyr når jeg blir alene med de). Jeg innser at han trenger hvilen på ettermiddagen - de er en stor jobb. Større en min, så det er ok. Men det går i ett til meg. Hver dag.

 

Jeg vil ikke på spa. Jeg vil at noen ser meg. Hva jeg gjør og hva jeg har gjort.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

[Anonym bruker]

De er ett år. De kan avvennes.

Annen diskusjon, ingen løsning.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

[Anonym bruker]

 

Jeg synes mannen din høres ut som en skikkelig dust.

Og ja du kan jo gå gjennom resten av livet og håpe at han skal ivareta deg og dine behov og gi deg annerkjennelse, men utfra hva du skriver så tror jeg ikke det skjer.

 

Anonymous poster hash: 506c5...357

Ja, han var virkelig ikke påkobla på den tiden tror jeg. Nyforelsket i de vakre små og latterlig stolt. Så det har jo en viss sjarm...

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

[Anonym bruker]

Vi er ikke som folk flest og jeg har sagt fra i klartekst. Hvis vi begge er slitne med tvillinger, forfor skal da den ene få hvile ut på bekostning av den andre - som i tillegg har holdt det gående i 9 måneder ekstra? Som sagt så unner jeg han allikevel turen, men er det virkelig så dumt å føle på dette?? I don't get IT. Ser dere alle er enige så jeg skjønner jo at det må være noe med meg - men jeg får ikke tak i det. Han styrer hun og hjem, jeg jobber, når jeg kommer hjem tar jeg over ungene og han tar seg en hvil. Vi legger oss på hvert vårt rom med hver vår unge fordi de vekker hverandre (skal bli et eventyr når jeg blir alene med de). Jeg innser at han trenger hvilen på ettermiddagen - de er en stor jobb. Større en min, så det er ok. Men det går i ett til meg. Hver dag.

 

Jeg vil ikke på spa. Jeg vil at noen ser meg. Hva jeg gjør og hva jeg har gjort.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

han kunne uansett ikke vært gravid de 9 månedene - så det må du legge bak deg.

 

du vil han/noen skal de deg. ser du ham, da? du unner ham turen, men samtidig vil du han skal være hjemme med deg fordi du har tatt det valget at du ikke kan ta en helg borte fra barna.

 

hadde ikke det beste vært om du løsrev deg litt fra elendigheten du sitter og tegner for deg selv og tok en helg et sted bare du og mannen? pleier forholdet og hverandre?

 

Anonymous poster hash: 6440a...dad

[Anonym bruker]

Jeg ammer og ser ungene lite nok som det er.

 

Anonymous poster hash: ef94c...e36

Da får du se en film og spis noe god mat.be over en venninne eller noe. Det er tøft nå, er oppi det selv, men det går seg til etterhvert. Vær sterk ! Nyt galskapen !

 

Anonymous poster hash: ed5c8...516

[Anonym bruker]

Vi er ikke som folk flest og jeg har sagt fra i klartekst. Hvis vi begge er slitne med tvillinger, forfor skal da den ene få hvile ut på bekostning av den andre - som i tillegg har holdt det gående i 9 måneder ekstra? Som sagt så unner jeg han allikevel turen, men er det virkelig så dumt å føle på dette?? I don't get IT. Ser dere alle er enige så jeg skjønner jo at det må være noe med meg - men jeg får ikke tak i det. Han styrer hun og hjem, jeg jobber, når jeg kommer hjem tar jeg over ungene og han tar seg en hvil. Vi legger oss på hvert vårt rom med hver vår unge fordi de vekker hverandre (skal bli et eventyr når jeg blir alene med de). Jeg innser at han trenger hvilen på ettermiddagen - de er en stor jobb. Større en min, så det er ok. Men det går i ett til meg. Hver dag.

Jeg vil ikke på spa. Jeg vil at noen ser meg. Hva jeg gjør og hva jeg har gjort.Anonymous poster hash: ef94c...e36

Du må slutte p si at du unner han turen! Du gjør jo ikke det - ikke egentlig. Du vil egentlig at han skal holde seg hjemme fordi du er sliten. Du anerkjenner overhode ikke at han er sliten og tenger en avkobling!

 

Du spør når du skal få puste, men når det kommer forlag om avkobling, jentetur osv så unnskylder du deg med at du ikke kan reise bort, at du må amme, at du prioriterer ungene fordi du ser dem så lite ellers osv osv.

Det virker som du vil fremstå som et offer. Jeg opplever deg egentlig som sutrete!

Hvis du ikke vil reise bort for avkobling, så er det helt og holdent ditt valg. Men da kan du ikke sutre og klage etterpå for at han før guttetur mens du blir tvunget til å sitte hjemme.

 

Du vil at noen skal se deg - men se hva da? Mene du at du skal settes på sokkel fordi du har gått gravid i 9 mnd? Desverre lan ikke menn gå gravid, sånn e det bare. Vi får æren av både fødsel og graviditet, det har både positive og mindre positive sider. Selvfølgelig er det slitsomt å gå gravid, men du trenger du ikke settes i Monter eller gis medaljer hver eneste dag? Eller??

 

Nei, du har ikke noen rett på å være mer sliten av hverdagen enn han - selv om du gikk gravid i 9 mnd.

 

 

Anonymous poster hash: 3f3e1...a84

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig! Litt ulik situasjon, men mannen her pendlet i 7 mnd etter vi flyttet til nytt sted. Jeg ble alene med en nyfødt og en 3 åring alle ukedager, han kom fredag kveld og ble til søndag kveld. Jeg var og er fortsatt utrolig sliten etter det kjøret, selv om mannen nå har jobbet hjemme noen mnd. Jeg takler ikke at han sier han er sliten, for han aner ikke hva sliten er!! Jeg vil også ha anerkjennelse for at jeg har gjort en stor jobb en periode og trenger hjelp til å komme meg ovenpå igjen. All forståelse til deg. Vanskelig å kommunisere dette til mannen når det høres så urimelig ut når man sier det høyt. Men inni meg er det akkurat det jeg tenker!

 

Anonymous poster hash: bbea5...744

[Anonym bruker]

Han kan jo ikke gå gravid, hvorfor bruker du det som argument?

Et år etter slitsomt barselbrsøk burde du komme over det. Og han burde ha beklaget for lenge siden, det hørtes ikke bra ut.

 

Det høres ut som at du faktisk bør reise på en tur, selvom du ikke vil. Alle trenger litt pusterom for seg selv, litt fred og å få sove. Planlegg en liten tur når du har avsluttet ammingen. Da får han også oppleve hvordan det er å være alene med ungene.

 

Det virker ikke som at du unner ham turen.

Men han har rett til å være sliten han også, du har ikke noe enerett på det selvom det var slitsomt å være gravid.

 

Anonymous poster hash: 8ef26...71a

[Himmel og hav]

Å være sliten er ikke en konkurranse. Selv om det høres ut på det du skriver som at du mener det er det, og at du burde vinne fordi du er mest sliten. Hva er du egentlig vil ha fra mannen din? Du sier at du vil bli sett og verdsatt, men hva innebærer det egentlig for deg? For det holder vel egentlig ikke at han sier "Tusen takk, kjære, for at du bar frem barna våre og alt du gjør hver dag." Hva endrer det? Skal han si det hver dag? Blir du mindre sliten av det? Prøv å vær litt mer konkret i hva du trenger, men vær også åpen for at han kan være så sliten at han ikke kan gi deg det. At du trenger noe betyr ikke at han er forpliktet til å gi deg det. Det kan høres ut som dere har havnet i småbarnsfella der dere begge er slitne og ingen av dere får hentet dere inn. Prøv å lage rutiner som gjør at dere begge får litt mer å gå på. F. eks at dere står opp hver deres morgen i helga og den andre får sove et par timer ekstra. Sett av et par timer to kvelder i uka sånn at dere har hver deres kveld dere kan gjøre noe for seg selv, enten det er å sove, lese en bok, besøke noen eller trene. Og du, slutt å si at du unner han turen, for i alt annet du sier skinner det gjennom at du ikke gjør det.

[Gjest Antarctica]

Du høres ut som om du er bitter? Menn burde få vite at de overtramp han gjør mot en kvinne i graviditet og barseltid, de biter seg fast i hukommelsen og vil aldri helt viskes ut! (Jeg husker fortsatt legen på fødeavdelinga som tok i babyen min på en litt feil måte - grrrrr!)

 

Så du trenger nok å få snakket igjennom dette med ham og kanskje med en nøytral tredjepart? Å føle seg krenket og oversett er IKKE styrkende for kjærligheten...

[Gjest Antarctica]

PS: les Maria Svelands "Bitterfitte". Hylende morsomt - og tankevekkende - om akkurat de samme emnene...