Psykisk syk.. Er det egentlig mulig å bli frisk?

[Anonym bruker]

Depresjon, angst.. reaktiv aggresjon.. vært syk hele livet. Omsorgssvikt i barndommen som er årsaken, og sikkert litt arv. Mene e det egentlig mulig å bli frisk fra dette? Har egentlig ikke flere alternativer igjen, alt er prøvd.. men skal jeg fortsette slitet likevel? er det håp? Snart 29 år, har prøvd i 10 år å bli frisk. Har det egentlig bare jævlig og vil dø. Kan jo ikke leve sånn

 

Anonymous poster hash: ee3ea...9bb

[Gjest Antarctica]

Klart det går an å bli frisk.

Når du sier "har prøvd alt", hva mener du da?

[Anonym bruker]

Klart det går an å bli frisk.

Når du sier "har prøvd alt", hva mener du da?

 

 

Medisiner, forskjellige psykologer.. psykiater. vært innlagt.. legen min vet ikke lenger hva han skal gjøre og jeg begynner å miste håpet vet det fins alternative metoder i oslo feks men det hjelper jo ikke meg når jeg ikke bor der og ikke har mulighet til å være bort fra jobb/familie i månedsvis

 

Anonymous poster hash: ee3ea...9bb

[Gjest Antarctica]

 

Medisiner, forskjellige psykologer.. psykiater. vært innlagt.. legen min vet ikke lenger hva han skal gjøre og jeg begynner å miste håpet vet det fins alternative metoder i oslo feks men det hjelper jo ikke meg når jeg ikke bor der og ikke har mulighet til å være bort fra jobb/familie i månedsvis

 

Anonymous poster hash: ee3ea...9bb

Har du "mulighet" til å bli sykere da, og kanskje møte veggen?

Hvis du blir innlagt på et sånt sted, da blir du jo sykmeldt. Det må jobben din finne seg i. Og familien er vel også interessert i at du skal bli bedre? Helsa di er grunnlaget for alt annet.

[Anonym bruker]

Har du prøvd efexor? Det har virkelig reddet livet mitt.

 

Anonymous poster hash: 15f0b...f33

[Anonym bruker]

Hva er definisjonen på å bli frisk da??

Å ikke ha noen plager overhode?

Å kunne leve et fullverdig liv til tross for utfordringer?

Å lære å takle utfordringene på en ok måte?

Å innesperret at livet har noen begrensninger, men gjøre det beste ut av det?

Osv osv osv.

 

Ja, det er ofte fullt ulik å iallefall blir BEDRE av psykisk sykdom. Om du noen gang blir "frisk" avhenger av definisjonen du bruker.

Mangle lever med fysiske og psykiske plager hele livet, men har allikevel ett fullverdig liv med familie, fritid, jobb osv.

Hvis du tror at "frisk" innebærer et liv uten utfordringer, uten vanskeligheter, uten nedturer osv, så skjer nok det INGEN!!

 

Så lenge det finnes behandlingsmuligheter, så går det ikke an å si at man "ikke har mulighet til å være bort fra jobb/familie i månedsvis". En kreftpasien kan f.eks ikke si at han/hun ikke kan behandles bare fordi behandlingen kun finnes på Radiumhospitalet. En som er skadet etter en trafikkulykke, kan ikke sitte hjemme og si at man ikke får behandling bare fordi man ikke ønsker å reise til og oppholde seg på Sunnaas.

 

Vil du virkelig bli friskere, så tar du imot de behandlingsmulighetene som finnes. Både for din egen del og for familiens skyld. Dine barn ønsker seg sikkert en friskere mamma selv om det betyr at du må være borte fra de en stund.

 

Anonymous poster hash: 7bdd1...075

[Anonym bruker]

Her var det en logisk brist. Du ser det som en mulighet å ikke leve lenger hvis du ikke blir bedre, men du kan ikke reise til Osllo? Reis til Oslo!

 

Anonymous poster hash: ff9d5...688

[Anonym bruker]

JA ! Det er mulig.

 

Jeg har nesten 100 innleggelser, masse selvskading etc bak meg. Brukte 10-12 år fra jeg ble så sjuk at jeg begynte å få hjelp, til jeg ble frisk. Gikk 10 år hos samme psykiater med samtaler en dag i uka.

 

Og, er helt frisk, type diagnosefri og symptomfri.  

 

Klart har jeg kanskje en sårbarhet med meg, men jeg har faen meg en styrke med meg også etter alle årene med kamp.

 

Det kan føles som om du aldri vil få det bedre, og at døden er en befrielse. Bare husk på hvor endelig døden er, og at det er håp til å leve et liv som føles bra.
 

Anonymous poster hash: 908ff...baa

[Anonym bruker]

Ja, det tror jeg. Jeg var veldig plaget med angst i ca 3 år og fikk både medisiner og gikk til ulike psykologer. Hadde flere angstanfall for dagen på det verste, klarte ikke noe. Til slutt sa psykologen noe til meg som var vendepunktet for min del. Hun spurte meg om hva jeg forventet meg av behandlingen, og jeg svarte at jeg ville bli kvitt angsten. Da sa hun at angsten er en del av meg slik den er for alle mennesker i gitte situasjoner, man kan aldri bli angstfri, men man kan leve med dem. Dette tenkte jeg veldig mye på etterpå, og langsomt begynte jeg å snu min egen tankegang. Når jeg kjente at et anfall kom, så satt jeg meg bare ned og sa faktisk, "javel, du er der, jeg merker det, så bare gjør deg ferdig slik at jeg kan fortsette med det jeg vil!". Det er litt vanskelig å forklare, men da jeg aksepterte at angsten var der, og ikke motarbeidet den, så ble den mildere og mildere og anfallene stoppet til slutt helt å komme. Dette er 15 år siden nå, og jeg har aldri vært plaget med angst igjen, men kjenner jo selvsagt fortsatt på angst i noen situasjoner, akkurat slik psykologen sa den gangen.

 

Jeg aner ikke om dette var til noen hjelp, men jeg ble i hvert fall helt frisk til slutt. Det tok tid så klart, men for meg var nøkkelen aksept av tingenes tilstand. God bedring uansett!

Anonymous poster hash: dd047...323

[Anonym bruker]

http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=139382&a=2

 

Jeg håper at du ikke har det så ille som disse menneskene, men tror elementene i den behandlingen her er essensielle for mange. Kanskje kjenner du igjen ting du kan bruke?

Husk at til syvende og sist er det du som må hjelpe deg selv. Ingen andre kan gjøre deg frisk uten at du selv gjør innsatsen.

 

Anonymous poster hash: 438aa...671

[Anonym bruker]

Jeg ser jo det når jeg skriver at det ikke holder. Men jeg KAN faktisk ikke legges inn på Modum. Jeg er alene med datteren min jeg kan ikke sende henne til faren, som er helgepappa i flere måneder, og jeg kan IKKE ta henne ut av skolen for å ta henne med meg! Dere lå bare forstå det. Det er ikke mange som vet jeg er syk, jeg dikk nettopp ny jobb, blant mange kvalifiserte søkere fikk JEG jobben. Folk tror de kjenner meg og ser opp til meg for alt jeg har fått til men de aner ingenting om hvor mye jeg faktisk sliter! Det er faktisk umulig for meg å takka ja til Modum og sykmelde meg fra en NY jobb! I tillegg til st jeg er mamma da... altså jeg har ingen håp om å bli så bra at jeg aldri mer skal føle tristhet eller engstelse. For meg vil det å være frisk si at jeg ikke får opp til flere angstanfall til dagen, at jeg ikke havner i dissosiasjon ved den minste følelse av å miste kontroll over en situasjon. Jeg vil slippe å skjule hender og armer fordi jeg biter meg til blods. Jeg vil ikke engste meg for at datteren min kanskje opplever at jeg ligger på gulvet og skriker og hiver etter pusten midt i et angstanfall. Det har skjedd to ganger i hennes liv at jeg har sviktet pga angstanfall. Der jeg ikke kunne ta meg av mitt eget barn fordi jeg var lammet!! Jeg vil kunne ha faste måltider her hjemme. Ikke glemme å lage middag fordi jeg ikke spiser selv. Jeg vil ikke gå rett i forsvar for hver minste ting folk sier til meg fordi jeg tror alle vil meg vondt og tror de angriper meg. Mange er redd meg fordi de oppfatter meg som aggressiv, men for meg er det bare et forsvar fordi jeg tror de angriper meg. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre,. Når jeg sier jeg ikke orker tanken på å leve betyr det ikke at jeg er suicidal. Selv om jeg tror jeg hadde vært borte for lenge siden om det ikke var for datteren min. Men samtidig som jeg har så stort behov for hjelp er jeg livredd for at noen skal oppdage at jeg er syk. Derfor kan jeg ikke plutselig "forsvinne" fra jobb eller datteren min. Jeg er også student og vil føle meg svært mislykket om jeg ikke fullfører. Tenker at jeg har sagt fra på del nye jobben at jeg snart er ferdig med en master og da kan jeg ikke "svikte" med å plutselig sykmelde meg og ikke fullføre masteren en gang når de trengte meg pga min kompetanse..

 

Anonymous poster hash: ee3ea...9bb

[Anonym bruker]

Bare ikke gi opp, det kan bli bedre!

Anonymous poster hash: c917c...f37

[Anonym bruker]

Jeg ser jo det når jeg skriver at det ikke holder. Men jeg KAN faktisk ikke legges inn på Modum. Jeg er alene med datteren min jeg kan ikke sende henne til faren, som er helgepappa i flere måneder, og jeg kan IKKE ta henne ut av skolen for å ta henne med meg! Dere lå bare forstå det. Det er ikke mange som vet jeg er syk, jeg dikk nettopp ny jobb, blant mange kvalifiserte søkere fikk JEG jobben. Folk tror de kjenner meg og ser opp til meg for alt jeg har fått til men de aner ingenting om hvor mye jeg faktisk sliter! Det er faktisk umulig for meg å takka ja til Modum og sykmelde meg fra en NY jobb! I tillegg til st jeg er mamma da... altså jeg har ingen håp om å bli så bra at jeg aldri mer skal føle tristhet eller engstelse. For meg vil det å være frisk si at jeg ikke får opp til flere angstanfall til dagen, at jeg ikke havner i dissosiasjon ved den minste følelse av å miste kontroll over en situasjon. Jeg vil slippe å skjule hender og armer fordi jeg biter meg til blods. Jeg vil ikke engste meg for at datteren min kanskje opplever at jeg ligger på gulvet og skriker og hiver etter pusten midt i et angstanfall. Det har skjedd to ganger i hennes liv at jeg har sviktet pga angstanfall. Der jeg ikke kunne ta meg av mitt eget barn fordi jeg var lammet!! Jeg vil kunne ha faste måltider her hjemme. Ikke glemme å lage middag fordi jeg ikke spiser selv. Jeg vil ikke gå rett i forsvar for hver minste ting folk sier til meg fordi jeg tror alle vil meg vondt og tror de angriper meg. Mange er redd meg fordi de oppfatter meg som aggressiv, men for meg er det bare et forsvar fordi jeg tror de angriper meg. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre,. Når jeg sier jeg ikke orker tanken på å leve betyr det ikke at jeg er suicidal. Selv om jeg tror jeg hadde vært borte for lenge siden om det ikke var for datteren min. Men samtidig som jeg har så stort behov for hjelp er jeg livredd for at noen skal oppdage at jeg er syk. Derfor kan jeg ikke plutselig "forsvinne" fra jobb eller datteren min. Jeg er også student og vil føle meg svært mislykket om jeg ikke fullfører. Tenker at jeg har sagt fra på del nye jobben at jeg snart er ferdig med en master og da kan jeg ikke "svikte" med å plutselig sykmelde meg og ikke fullføre masteren en gang når de trengte meg pga min kompetanse..

 

Anonymous poster hash: ee3ea...9bb

Du har veldig mye på deg, men jeg forstår også hva du mener og hvordan du føler det med at du bare ikke kan svikte på noen områder.

 

Dette høres sikkert utrolig teit ut, men har du katt? Kan du ha det dersom du ikke har det? Katter som maler har en helt utrolig stor angstdempende effekt. Jeg kunne ikke ha katt da jeg selv var plaget med angst, men min bestemor hadde. Og om jeg fikk angstanfall der, kunne jeg ta katten på fanget og klappe den slik at den malte, og angsten nærmest bare rant bort. Det er visst forsket på dette også, har jeg lest i ettertid, at dyr, spesielt katter, kan ha en angstdempende virkning.

 

Ellers ville jeg helt klart gått for å prøve med aksept. Akseptere at ting er som de er og gjøre det beste ut av situasjonen. Legg inn reminder på mobilen om middag, lekser osv, så glemmer du det ikke. Bruk de hjelpemidlene du har rundt deg. Og god klem!

 

 

Anonymous poster hash: dd047...323

[Anonym bruker]

 

Du har veldig mye på deg, men jeg forstår også hva du mener og hvordan du føler det med at du bare ikke kan svikte på noen områder.

 

Dette høres sikkert utrolig teit ut, men har du katt? Kan du ha det dersom du ikke har det? Katter som maler har en helt utrolig stor angstdempende effekt. Jeg kunne ikke ha katt da jeg selv var plaget med angst, men min bestemor hadde. Og om jeg fikk angstanfall der, kunne jeg ta katten på fanget og klappe den slik at den malte, og angsten nærmest bare rant bort. Det er visst forsket på dette også, har jeg lest i ettertid, at dyr, spesielt katter, kan ha en angstdempende virkning.

 

Ellers ville jeg helt klart gått for å prøve med aksept. Akseptere at ting er som de er og gjøre det beste ut av situasjonen. Legg inn reminder på mobilen om middag, lekser osv, så glemmer du det ikke. Bruk de hjelpemidlene du har rundt deg. Og god klem!

 

 

Anonymous poster hash: dd047...323

Takk <3 vil ikke ha dyr, vil ikke forplikte meg til noe mer. Er et stort ansvar jeg ikke tror jeg kan ta på meg nå.

 

 

Anonymous poster hash: ee3ea...9bb

[Anonym bruker]

 

Bare ikke gi opp, det kan bli bedre!

 

Anonymous poster hash: c917c...f37

Takk <3

 

Anonymous poster hash: ee3ea...9bb

[Anonym bruker]

Du er mye sterkere enn du tror.

 

Ja, man kan bli frisk <3

 

Anonymous poster hash: ff9d5...688

[Anonym bruker]

Du er mye sterkere enn du tror.

 

Ja, man kan bli frisk <3

 

Anonymous poster hash: ff9d5...688

<3 virker bare så håpløst

 

Anonymous poster hash: ee3ea...9bb

[Anonym bruker]

Noen ganger må man rett og slett gjøre det som skal til for å prioritere egen helse. Du sier at du i noen situasjoner svikter din egen datter på grunn av angsten. Hva med å ta utgangspunkt i det, ikke hva jobben måte tenke? Tenk på hvor mye lettere livet blir for deg som mamma og for datteren din som din datter om du kan få det litt bedre?

 

Kanskje kan du få avlastning gjennom kommunen/støttekontakt for din datter slik at du får litt tid til deg selv?

 

Anonymous poster hash: df7e2...f4a

[Anonym bruker]

Jeg ser jo det når jeg skriver at det ikke holder. Men jeg KAN faktisk ikke legges inn på Modum. Jeg er alene med datteren min jeg kan ikke sende henne til faren, som er helgepappa i flere måneder, og jeg kan IKKE ta henne ut av skolen for å ta henne med meg! Dere lå bare forstå det. Det er ikke mange som vet jeg er syk, jeg dikk nettopp ny jobb, blant mange kvalifiserte søkere fikk JEG jobben. Folk tror de kjenner meg og ser opp til meg for alt jeg har fått til men de aner ingenting om hvor mye jeg faktisk sliter! Det er faktisk umulig for meg å takka ja til Modum og sykmelde meg fra en NY jobb! I tillegg til st jeg er mamma da... altså jeg har ingen håp om å bli så bra at jeg aldri mer skal føle tristhet eller engstelse. For meg vil det å være frisk si at jeg ikke får opp til flere angstanfall til dagen, at jeg ikke havner i dissosiasjon ved den minste følelse av å miste kontroll over en situasjon. Jeg vil slippe å skjule hender og armer fordi jeg biter meg til blods. Jeg vil ikke engste meg for at datteren min kanskje opplever at jeg ligger på gulvet og skriker og hiver etter pusten midt i et angstanfall. Det har skjedd to ganger i hennes liv at jeg har sviktet pga angstanfall. Der jeg ikke kunne ta meg av mitt eget barn fordi jeg var lammet!! Jeg vil kunne ha faste måltider her hjemme. Ikke glemme å lage middag fordi jeg ikke spiser selv. Jeg vil ikke gå rett i forsvar for hver minste ting folk sier til meg fordi jeg tror alle vil meg vondt og tror de angriper meg. Mange er redd meg fordi de oppfatter meg som aggressiv, men for meg er det bare et forsvar fordi jeg tror de angriper meg. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre,. Når jeg sier jeg ikke orker tanken på å leve betyr det ikke at jeg er suicidal. Selv om jeg tror jeg hadde vært borte for lenge siden om det ikke var for datteren min. Men samtidig som jeg har så stort behov for hjelp er jeg livredd for at noen skal oppdage at jeg er syk. Derfor kan jeg ikke plutselig "forsvinne" fra jobb eller datteren min. Jeg er også student og vil føle meg svært mislykket om jeg ikke fullfører. Tenker at jeg har sagt fra på del nye jobben at jeg snart er ferdig med en master og da kan jeg ikke "svikte" med å plutselig sykmelde meg og ikke fullføre masteren en gang når de trengte meg pga min kompetanse..

 

Anonymous poster hash: ee3ea...9bb

Selvsagt er det mulig! Du gjør jo ting vanskeligere enn de er... selvsagt forstår jeg at du ikke ønsker å gjøre det pga barnet ditt, jobben din etc. Men hva er alternativet? Bli så syk at du ikke kan ha datteren din boende hos deg? Bli så syk at du allikevel blir borte fra jobb i en lang lang periode? Du er ikke et overmenneske, du tåler kun så mye... sjekk mulighetene for å ta med datteren din til Modum? Der har de jo undervisning for de som er innlagt med barn? Sjekk om far kan besøke deg hyppig om han tar henne? Jeg forstår at det er skremmende, men det finnes hjelp! Du må bare ta det imot. Til syvende og sist så er det kun deg selv som kan hjelpe...

 

 

Anonymous poster hash: 846b7...31f

[Gjest Antarctica]

Jeg ser jo det når jeg skriver at det ikke holder. Men jeg KAN faktisk ikke legges inn på Modum. Jeg er alene med datteren min jeg kan ikke sende henne til faren, som er helgepappa i flere måneder, og jeg kan IKKE ta henne ut av skolen for å ta henne med meg! Dere lå bare forstå det. Det er ikke mange som vet jeg er syk, jeg dikk nettopp ny jobb, blant mange kvalifiserte søkere fikk JEG jobben. Folk tror de kjenner meg og ser opp til meg for alt jeg har fått til men de aner ingenting om hvor mye jeg faktisk sliter! Det er faktisk umulig for meg å takka ja til Modum og sykmelde meg fra en NY jobb! I tillegg til st jeg er mamma da... altså jeg har ingen håp om å bli så bra at jeg aldri mer skal føle tristhet eller engstelse. For meg vil det å være frisk si at jeg ikke får opp til flere angstanfall til dagen, at jeg ikke havner i dissosiasjon ved den minste følelse av å miste kontroll over en situasjon. Jeg vil slippe å skjule hender og armer fordi jeg biter meg til blods. Jeg vil ikke engste meg for at datteren min kanskje opplever at jeg ligger på gulvet og skriker og hiver etter pusten midt i et angstanfall. Det har skjedd to ganger i hennes liv at jeg har sviktet pga angstanfall. Der jeg ikke kunne ta meg av mitt eget barn fordi jeg var lammet!! Jeg vil kunne ha faste måltider her hjemme. Ikke glemme å lage middag fordi jeg ikke spiser selv. Jeg vil ikke gå rett i forsvar for hver minste ting folk sier til meg fordi jeg tror alle vil meg vondt og tror de angriper meg. Mange er redd meg fordi de oppfatter meg som aggressiv, men for meg er det bare et forsvar fordi jeg tror de angriper meg. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre,. Når jeg sier jeg ikke orker tanken på å leve betyr det ikke at jeg er suicidal. Selv om jeg tror jeg hadde vært borte for lenge siden om det ikke var for datteren min. Men samtidig som jeg har så stort behov for hjelp er jeg livredd for at noen skal oppdage at jeg er syk. Derfor kan jeg ikke plutselig "forsvinne" fra jobb eller datteren min. Jeg er også student og vil føle meg svært mislykket om jeg ikke fullfører. Tenker at jeg har sagt fra på del nye jobben at jeg snart er ferdig med en master og da kan jeg ikke "svikte" med å plutselig sykmelde meg og ikke fullføre masteren en gang når de trengte meg pga min kompetanse..

 

Anonymous poster hash: ee3ea...9bb

Barna legges inn sammen med familien på steder som Modum. Det heter jo "familiesanatorium". De går også på skole der. Kjenner en familie som ble innlagt alle 4 i mer enn 3 måneder.

 

Å være sykmeldt fra ny jobb, selv å måtte skifte jobb, er piece of piss sammenlignet med å ødelegge helsa permanent. Om folk beundrer deg eller ikke, er det virkelig viktigere enn at du dissosierer, selvskader og går i anfall?

 

 

Ikke let etter utflukter! Let etter løsninger.

Endret 9. oktober 2016 av Pashla