Angående det å være barnløse

[Anonym bruker]

Inspirert av en annen tråd begynte jeg å tenke over mine barnløse venner.

 

Jeg har to par som er frivillig barnløse, et par som ikke kan få og en singel venninne.

 

Felles for de er at de er utrolig selvopptatte. Det er snakk om søvn, middagshvil, vondter og hvor travelt de har det. Det ene paret fikk en valp i sommer og var aldeles utslitt av nattevåk og tisseuhell. Det var et samt helvete, faktisk.

 

Bare et av parene har hobbyer som krever litt tid og innsats, ellers jobber de vanlige 7-15 jobber og har få interesser utover det. De reiser lite og bruker helgene stort sett hjemme eller på hytta.

 

Jeg tenker personlig at om jeg ikke hadde hatt barn hadde jeg levd livet på en annen måte, ihvertfall ikke levd det helt vanlige A4 livet, bare uten barn.

 

Er min erfaring og betraktning vanlig eller er de barnløse som dere kjenner annerledes?

 

Anonymous poster hash: 24cfe...0ce

[Tulisa]

Jeg kjenner mange både med og uten barn som lever livene sine ulikt fra meg og hva jeg ville valgt. Sånn er det bare, uten at man er bedre eller dårligere enn hverandre.

[Anonym bruker]

Inspirert av en annen tråd begynte jeg å tenke over mine barnløse venner.

 

Jeg har to par som er frivillig barnløse, et par som ikke kan få og en singel venninne.

 

Felles for de er at de er utrolig selvopptatte. Det er snakk om søvn, middagshvil, vondter og hvor travelt de har det. Det ene paret fikk en valp i sommer og var aldeles utslitt av nattevåk og tisseuhell. Det var et samt helvete, faktisk.

 

Bare et av parene har hobbyer som krever litt tid og innsats, ellers jobber de vanlige 7-15 jobber og har få interesser utover det. De reiser lite og bruker helgene stort sett hjemme eller på hytta.

 

Jeg tenker personlig at om jeg ikke hadde hatt barn hadde jeg levd livet på en annen måte, ihvertfall ikke levd det helt vanlige A4 livet, bare uten barn.

 

Er min erfaring og betraktning vanlig eller er de barnløse som dere kjenner annerledes?

 

Anonymous poster hash: 24cfe...0ce

Er du sikker på det? Du tror det nå, men de fleste har flest hverdager... Jeg tror du tenker det fordi du har barn, og tenker på alt du ikke kan gjøre som du kunne før. De tankene hadde du ikke hatt hvis du aldri hadde barn...

 

Anonymous poster hash: 93248...160

[Mrs druestein]

Jeg skjønner ikke spørsmålet ditt..

Du mener de er selvopptatte fordi de prater om livene sine? At de deler at de er slitne, har vondt i ryggen osv? Prater ikke de med barn om akkurat det samme? Bare at de også snakker om sine barn?

 

Og jeg tror ikke du skal fnyse av hvor mye jobb det kan være med valp, jeg var utslitt etter valpeperioden på hannhunden min. Det var opp mange timer om nettene og en valp som fant på sprell hele døgnet. Flere jeg kjenner sier det var mer slitsomt med valp enn mdd baby.

[Anonym bruker]

Jeg har barn, men orker ikke tanken på å oppdra en valp, så jeg har full forståelse for akkurat den biten. Og nattevåk ER jo slitsomt, enten det er pga hund eller barn.

 

Jeg kjenner ikke så mange barnløse, men de jeg kjenner (et par som er ufrivillig barnløse og ei som er singel) har krevende hobbyer som de bruker mye tid og krefter på. (Mer enn jeg bruker på mine barn, og jeg har ingen hobbyer. ) Hun som er singel trenger mye alenetid og blir fort sliten av folk, men det er også derfor hun har valgt å leve alene.

Anonymous poster hash: 903e4...868

[Gjest Darwinia:-)]

Har et vennepar som er barnløse, men litt usikker på om det er frivillig eller ikke. De bruker "den ekstra fritiden" på reiser, festing og dyrevern.

 

Har også en frivillig singel og barnløs venninne som bruker tiden sin på å jobbe mye i perioder for så å avspasere slik at hun kan reise.

 

En annen singel og barnløs venninne (ufrivillig) bruker mye tid på å dyrke flere hobbyer.

[Gjest Antarctica]

Noen mennesker er kjedelige og selvopptatte enten de har barn eller ikke. Andre er eventyrlystne og festlige både med og uten barn.

 

Jeg vet hvem jeg foretrekker.

[Anonym bruker]

Er de selvopptatt pga de snakker om seg selv og sitt liv ? Folk som snakker om samme tema du nevner, bare med barn som grunnen, er ikke mindre selvopptatt som du kaller det vel?

 

Har du hatt valp? Det ER slitsomt!

 

Anonymous poster hash: 101bc...8d7

[Anonym bruker]

Så de som ikke har barn, har egentlig ikke lov til å snakke om seg og sitt altså?

Anonymous poster hash: 7d6ab...fdf

[Anonym bruker]

Min bror og samboeren hans har valgt frivillig å ikke få barn pga alle elendigheter som de ser i verden. Det er deres eget valg, og jeg respekterer fullt og helt på det. Og jeg kan jo ikke si at noen av dem er selvopptatte eller egoister. Tvert i mot så ville de ha vært utrolig flotte foreldre De forguder onkel- og tantungene, og passer titt og ofte ungene. Mine unger elsker å være i lag med dem, og kan godt finne på å tilbringe hele helga i lag, og sover der.

Når det er sagt så er jeg utrolig glad i min storebror. Han er bare verdens beste

 

Anonymous poster hash: 04522...40b

[Anonym bruker]

Jeg kjenner tre par som er ufrivillig barnløse, og samtlige av dem er langt mer reflekterte og oppegående enn hønsene som får barn i tide og utide fordi de tror de må/ikke har noe annet å ta seg til.

 

Og så finnes det selvsagt mange mennesker som både er foreldre og reflekterte.

Anonymous poster hash: 6a699...e06

[Anonym bruker]

 

Så de som ikke har barn, har egentlig ikke lov til å snakke om seg og sitt altså?

 

Anonymous poster hash: 7d6ab...fdf

Skriver jeg det NOE sted? Men når det er hovedsakelig det de snakker om, da fremstår de selvopptatte.

 

De som har barn snakker også ofte om seg og sitt, men da er det ofte med hovedvekt på barna. Man har liksom ikke tid til å kjenne etter hvor uk utrolig sliten man er en vanlig tirsdags ettermiddag

 

Den ene venninnen min passer aldri tanteungene fordi det er for slitsomt. De er 6 og 8 år nå og ikke akkurat babyer som krever konstant tilsyn.

 

Hver lever som de ønsker, men jeg tror fremdeles det fakta at man ikke har noen å ta seg av ofte gjør en person selvsentrert. Ikke slem, ikke dum, ikke lat, men svært opptatt av seg og sitt.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 24cfe...0ce

[Anonym bruker]

Skriver jeg det NOE sted? Men når det er hovedsakelig det de snakker om, da fremstår de selvopptatte.

 

De som har barn snakker også ofte om seg og sitt, men da er det ofte med hovedvekt på barna. Man har liksom ikke tid til å kjenne etter hvor uk utrolig sliten man er en vanlig tirsdags ettermiddag

 

Den ene venninnen min passer aldri tanteungene fordi det er for slitsomt. De er 6 og 8 år nå og ikke akkurat babyer som krever konstant tilsyn.

 

Hver lever som de ønsker, men jeg tror fremdeles det fakta at man ikke har noen å ta seg av ofte gjør en person selvsentrert. Ikke slem, ikke dum, ikke lat, men svært opptatt av seg og sitt.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 24cfe...0ce

Hvorfor er det bedre at folk snakker om barna sine? Tror du at det er så interessant å høre på for alle og enhver

 

Anonymous poster hash: 7d6ab...fdf

[Anonym bruker]

Hver lever som de ønsker, men jeg tror fremdeles det fakta at man ikke har noen å ta seg av ofte gjør en person selvsentrert. Ikke slem, ikke dum, ikke lat, men svært opptatt av seg og sitt.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 24cfe...0ce

Man er da selvsentrert så det rekker om man snakker om barna sine hele tiden. Og i tillegg dørgende kjedelig.

 

Anonymous poster hash: 6a699...e06

[Anonym bruker]

 

Man er da selvsentrert så det rekker om man snakker om barna sine hele tiden. Og i tillegg dørgende kjedelig.

 

Anonymous poster hash: 6a699...e06

Jeg syns ikke det er kjedelig å høre om andres barn, mens å høre om hvor slitne andre er til stadighet er lite spennende. Men så er man jo heldigvis forskjellige.

 

Anonymous poster hash: 24cfe...0ce

[soleia]

Når du snakkar om ungane dine, så opplevest det av andre som at du er oppteken av deg og ditt det og.  Eg syntes det av og til kunne bli litt mykje i den tida eg ikkje hadde barn sjølv.

Det er stort sett kvardagar for dei som ikkje har barn og.  Eg brukte meir tid med vener, gjorde litt frivillig arbeid, gjorde meir handarbeid, las fleire bøker, fekk betre tid til trening, såg litt meir på såpeseriar osv, men eg hadde gode år som barnlaus, utan at dei var fyllte med fart og spenning til ei kvar tid.

[Berta_78]

Min betraktning er at ganske mange som har fått barn plutselig eier retten til alle følelser. Jaså du er sliten? Jeg har ikke sovet siden 2012, jeg! Forelsket, sier du? Du aner ikke hva kjærlighet er før du sitter der med den lille bylten i armene. He he du har dårlig tid på å komme deg fra jobb til trening? Prøv å hente to unger og bak to brett boller på veien, du! Osv osv.

Jeg lurer litt på om du er en av disse...

[Anonym bruker]

Min betraktning er at ganske mange som har fått barn plutselig eier retten til alle følelser. Jaså du er sliten? Jeg har ikke sovet siden 2012, jeg! Forelsket, sier du? Du aner ikke hva kjærlighet er før du sitter der med den lille bylten i armene. He he du har dårlig tid på å komme deg fra jobb til trening? Prøv å hente to unger og bak to brett boller på veien, du! Osv osv.

Jeg lurer litt på om du er en av disse...

Hehe, ja det kan du jo lure på. Jeg har to barn med 5 års mellomrom så jeg har aldri kjent på tidsklemma, aldri vært utslitt pga søvnmangel og aldri levd gjennom barna mine.

 

Er det virkelig ingen andre som har observert det samme som meg? Da er nok mine bekjente en sjelden sort av barnløse. Heldigvis.

 

Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 24cfe...0ce

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke spørsmålet ditt..

Du mener de er selvopptatte fordi de prater om livene sine? At de deler at de er slitne, har vondt i ryggen osv? Prater ikke de med barn om akkurat det samme? Bare at de også snakker om sine barn?

 

Og jeg tror ikke du skal fnyse av hvor mye jobb det kan være med valp, jeg var utslitt etter valpeperioden på hannhunden min. Det var opp mange timer om nettene og en valp som fant på sprell hele døgnet. Flere jeg kjenner sier det var mer slitsomt med valp enn mdd baby.

Enig med deg.

 

Jeg var også mer utslitt av valpeperioden enn med babyperioden. Det er jo luksus å bare stå opp og skifte bleie og gi mat innendørs. Vi fikk valp på vinteren, måtte ut på tisseoppdrag flere ganger i løpet av natten. Vi bodde i blokk også så måtte ned trapper og på med masse klær.

 

Nå har jeg en baby på 3 måneder. Kan tasse rundt i morgenkåpa midt på natta for å stelle babyen og gi henne melk. Ikke i nærheten så slitsomt som det var med valpen 🙊🙈 så ikke døm vennene dine!

 

Anonymous poster hash: ee14b...199

[Berta_78]

Hehe, ja det kan du jo lure på. Jeg har to barn med 5 års mellomrom så jeg har aldri kjent på tidsklemma, aldri vært utslitt pga søvnmangel og aldri levd gjennom barna mine.

 

Er det virkelig ingen andre som har observert det samme som meg? Da er nok mine bekjente en sjelden sort av barnløse. Heldigvis.

 

Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 24cfe...0ce

Ja det er kanskje mer det at jeg ikke kjenner barnløse av den typen du beskriver, mens jeg kjenner en del foreldre av typen jeg beskriver... :-)

Mine få barnløse venner har gode jobber de bruker mye tid på, reiser mye, fester mye, har masse naturopplevelser og er flinke til å treffe venner absolutt hele tiden, har jeg inntrykk av. De har sikkert dager på sofaen også, altså. Men de hører jeg lite om ;-)

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg ut fra mine erfaringer, kjenner ikke såå mange barnløse men et vennepar som ikke ønsker barn og noen single venninner, særlig de single er utrolig selvopptatte på grensen til irriterende. Ja jeg kan også snakke om meg og mitt men jeg har også interesse for andre folk og andre ting, disse jeg kjenner er veldig opptatt av seg selv i alle settinger og å hevde dette. Det er veldig ofte "synd på dem", og ja det er selvfølgelig lov for alle å være sliten, alle har forskjellig grenser på dette osv, men det er lov å ha LITT sosiale antenner, du trenger ikke klage på at du er så sliten fordi du la deg kl 01 til en småbarnsmor som du vet er oppe ti ganger hver natt, spar det til noen andre liksom.... Likevel alle er ikke slik, tror det er mye med personlighet, men man blir jo veldig vant til å tenke på andre når man får barn? Ha omsorg for noen andre enn deg selv, sette andre først, ikke tid til å tenke så mye på seg selv som man kanskje gjorde før? Tror jeg.

 

Anonymous poster hash: 6da72...e7b

[Anonym bruker]

Jeg ser på det å konstant skravle om ungene sine som å være selvopptatt.

Jeg husker også at jeg hadde det travelt før jeg fikk barn. Jeg var også sliten.

 

 

 

Anonymous poster hash: a0ca4...41d

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hva du spør om. Selvopptatthet blir ikke borte om man får barn.

Mener du de er selvopptatt fordi de ikke har barn? Eller at de er for selvopptatt til å få barn.

Og jeg har heller tre runder med barsel fremfor å oppdra en valp.

 

Til sist, har ikke barnløse lov å være sliten fordi de tross alt har fri etter jobb?

Det må være noe av det mest idiotiske jeg har hørt.

 

Ta diagnosen utbrent da. Hvorfor er det så mange forholdsvis unge uten barn som blir det? De har da ingen grunn til å bli sliten!

 

Anonymous poster hash: f2ab0...da0

[Anonym bruker]

Personlig tenker jeg tilbake på før jeg fikk barn og gremmes da jeg klagde over at jeg var så sliiiiten, jeg ante virkelig ikke hva jeg snakket om, men det er fordi jeg er utrolig mye mer sliten nå og da hadde jeg jo kun meg selv å tenke på, kunne sove etter jobb, ta middagslur liksom alltid sove hele natta osv. Men føler også at jeg har mer kapasitet nå, akkurat som at man orker mer når man har mer å gjøre? Tror det er veldig sunt på en måte. Kjenner flere som har blitt bedre i forhold til depressive plager etter de ble mor, fordi de holdes i gang i hverdagen på en annen måte.

 

Understreker at dette er meg personlig og at jeg skjønner folk er ulike, at alle kan være slitne og at det med sykdom blir utenfor dette. Men selv kunne jeg slått meg selv i hodet da jeg klagde sånn uten grunn, jeg hadde det bedre enn jeg ante..

 

Anonymous poster hash: 6da72...e7b

[LennyPenny]

Nå er jeg en av de barnløse, faktisk den eneste i venninnegjengen. 

 

Når vi treffes er det mye snakk om barn, vondter pga svangerskap/fødsel og barns vondter. Jeg lytter, og prøver å bidra, men jeg blir jo barne den som skal mene noe uten å ha erfaring. Jeg ønsker å snakke om Syria, holdning til transpersoner, Nord Korea og hva de driver med, holdninger i befolkningen, politikk, religion, diskutere ulike teorier men det henger de ikke med på. De har ikke lest den boken, sett den debatten, lest kronikken, ikke er de oppdatert på fag, ikke viser de at de brenner for jobben slik de gjorde før. Mine venner er opptatt av barn, og det er greit, de er der i livet sitt. De har ikke mulighet til å snakke om det jeg ønsker å snakke om, så da må jeg senke nivået på mine tema, og ha det like selvsentrert som de har. Det blir enkle, gjerne praktisk ting som hus og hjem, middag, vondter osv. Det er dørgende kjedelig, men etter 5 år i denne situasjonen ser jeg at det blir sånn, ikke pga meg, men pga at livet blir ganske innskrenket i perioder med små barn i hus. Det er greit for meg. Jeg prøver å tilpasse meg. Håper ikke de ser på meg som kjedelig og selvopptatt fordi jeg snakker om gørr kjedelige ting. Hver gang jeg tar opp noe f. eks fra nyhetsbildet har de ikke peiling. 

 

Den ene gangen en barnløs venninne som bor utenbys kommer og henger med oss er det endelig noen andre som snakker om annet en det praktiske i hverdagen. 

 

Det er gørr kjedelig å måtte ha fokus på barn, jobb, oppussing og oppdatering av hverandres liv. Det er jo bare det praktiske rundt oss. Jeg vil snakke om og reflektere rundt ideer, teorier, problemstillinger, men det tar mange år før de med barn blir klare for det.