Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #1 Skrevet 7. oktober 2016 Vi har 2 barn, en gutt og en jente som jeg fikk da jeg var 23 og 25år. Mannen er kjempe glad for at vi fikk barn tidlig for da er vi ferdig med småbarnstiden og når vi er 40 vil barna våre være 15 og 17år. Men er barnetiden noe man vil ha som mål å få overstått? Er ikke det en del av gleden med å ha barn? Selvsagt synes jeg også at det er herlig å kunne sitte på stranda uten å løpe etter småbarn og bysse på babyen. De er 6 og 8år nå, så det er jo veldig fint når de er så selvstendige. Men jeg er så redd for å angre, når vi sitter der med våre 2 ungdommer og kunne hatt en eller to til å være stolte av. Jeg har hatt lyst på tredjemann siden minsten var 3år, men mannen ville ikke. Jeg har vel egentlig gjort alt for å få ham til å ombestemme seg, men han vil ikke. Nå ser jeg jo fordelene han snakker om også, vi har det liksom perfekt nå, 2 barn, en av hvert kjønn, det passer fint på ferie og så videre. Men det babyønsket mitt slipper ikke taket. Jeg elsker å gå gravid, babytiden og alt som hører til. Mannen ser på babytiden som stress og alt som hører til. Han er faktisk åpen for å adoptere et barn på over 4år, noe jeg ikke vil. Jeg er 31år nå. Jeg føler vi alt er sent ut med en tredjemann om mannen plutselig skulle ombestemt seg. Er dere fornøyde med valget dere har tatt i forhold til antall barn? Angrer dere? Anonymous poster hash: 6c22e...d12
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #2 Skrevet 7. oktober 2016 Vel, vi har 5 da. Veldig fornøyd. Yngste er 6, eldste 19. Veldig deilig nå som de begynner å bli såpass store. Føler meg helt ferdig med små barn. Var i nesten samme situasjon som deg da jeg fikk tredje mann, så skjønner ønsket ditt. Men, så lenge mannen din ikke vil ha flere, så må du nesten nøye deg med to. Anonymous poster hash: 70beb...ac9
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #3 Skrevet 7. oktober 2016 Alle er forskjellige. Vanskelig å gi råd. Jeg er gravid for fjerde gang nå så. Kunne aldri vært for uten Anonymous poster hash: 73c58...ddd
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #4 Skrevet 7. oktober 2016 Vil ikke være foruten noen av barna våre. Har to som er myndige og 1 på 9 år. Men det hadde vært enklere på mange vis å stoppet på 2, særlig nå som det går mot brudd. Anonymous poster hash: 56a13...6be
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #5 Skrevet 7. oktober 2016 Venter nummer tre. Fyller 38 like etter termin. De eldste blir da 12 og 9. Håper det blir fint. Har alltid ønsket meg tre. Mannen er ikke overengasjert. Men jeg er heller ikke sånn overgravid type. Tar det hele med stor ro. Tenker jo innimellom "hva har jeg gjort?" Jeg håper det stemmer at man ikke angrer på de barna man har fått, bare dem man ikke har fått. Det er uaktuelt å få to tette nå, så minste får vokse opp som et slags enebarn. Anonymous poster hash: 2b393...531
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #6 Skrevet 7. oktober 2016 Jeg er over 40 og har 3 barn. Fikk minste når jeg var 42. Da var de andre barna 19 og 14. Jeg var også veldig usikker på om jeg ville ha en til, men da jeg fylte 42 bestemte vi oss for å få nummer 3. Du har jo god tid på å bestemme deg, da. Anonymous poster hash: 32123...613
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #7 Skrevet 7. oktober 2016 Vi fikk tre barn, og første vil flytte ut før jeg er førti. Jeg føler vi fikk sistemann litt med nød og neppe. Det har føltes veldig tungt og mye jobb. Jeg vet helt sikkert at jeg ikke skal ha fler, og gleder meg til barna blir litt større. Det er liksom sånne små ting: at barna kan stå opp selv om mårran, være aleine hjemme og at jeg kan få litt mer tid til andre ting jeg ønsker:) uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til:) Anonymous poster hash: 9d9f9...0fd
Nyttårs barn Skrevet 7. oktober 2016 #8 Skrevet 7. oktober 2016 Det er jo ingen her inne som vil si at de angrer på de barna de fikk.. Men jeg forstår godt hvordan du tenker. Jeg er 45 og ser på Facebook at noen av mine jevnaldrende er helt ferdig med hjemmeboende barn og bruker tiden på hund, golf og båt. Da tenker jeg at det må være litt tomt på et vis, samtidig som de jo fikk barn mye før meg. Jeg har hatt en lang ungdomstid uten barn, andre har en lang periode som voksne mens de har "store" barn med den frihet det gir. Men i min omgangskrets er det mange som har fått barn sent, typ i 30 og opp til rundt 40, så jeg personlig ville synes at det var rart å ikke ha barn å vie tiden min til nå.
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #9 Skrevet 7. oktober 2016 Venter nummer tre. Fyller 38 like etter termin. De eldste blir da 12 og 9. Håper det blir fint. Har alltid ønsket meg tre. Mannen er ikke overengasjert. Men jeg er heller ikke sånn overgravid type. Tar det hele med stor ro. Tenker jo innimellom "hva har jeg gjort?" Jeg håper det stemmer at man ikke angrer på de barna man har fått, bare dem man ikke har fått. Det er uaktuelt å få to tette nå, så minste får vokse opp som et slags enebarn. Anonymous poster hash: 2b393...531 Jeg tenker også innimellom "hva er det jeg har gjort?!" 😂 Tredjemann kommer om en måned, storesøsken er 8 og snart 6. Dette er definitivt sistemann, jeg er 36. Jeg ønsket dette siste barnet, mannen min kunne nok lett vært fornøyd med de to vi allerede har. Håper også det stemmer at man ikke angrer på de barna man ikke får, ikke de barna man får... Jeg har alltid ønsket meg tre barn, og følte det manglet et. Anonymous poster hash: 41166...69f
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #10 Skrevet 7. oktober 2016 Jeg tenker også innimellom "hva er det jeg har gjort?!" 😂 Tredjemann kommer om en måned, storesøsken er 8 og snart 6. Dette er definitivt sistemann, jeg er 36. Jeg ønsket dette siste barnet, mannen min kunne nok lett vært fornøyd med de to vi allerede har. Håper også det stemmer at man ikke angrer på de barna man ikke får, ikke de barna man får... Jeg har alltid ønsket meg tre barn, og følte det manglet et. Anonymous poster hash: 41166...69f Det ble helt feil, at man angrer på de barna man ikke får, ikke de barna man får! 😂 Anonymous poster hash: 41166...69f
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #11 Skrevet 7. oktober 2016 Vi har 2 barn, en gutt og en jente som jeg fikk da jeg var 23 og 25år. Mannen er kjempe glad for at vi fikk barn tidlig for da er vi ferdig med småbarnstiden og når vi er 40 vil barna våre være 15 og 17år. Men er barnetiden noe man vil ha som mål å få overstått? Er ikke det en del av gleden med å ha barn? Selvsagt synes jeg også at det er herlig å kunne sitte på stranda uten å løpe etter småbarn og bysse på babyen. De er 6 og 8år nå, så det er jo veldig fint når de er så selvstendige. Men jeg er så redd for å angre, når vi sitter der med våre 2 ungdommer og kunne hatt en eller to til å være stolte av. Jeg har hatt lyst på tredjemann siden minsten var 3år, men mannen ville ikke. Jeg har vel egentlig gjort alt for å få ham til å ombestemme seg, men han vil ikke. Nå ser jeg jo fordelene han snakker om også, vi har det liksom perfekt nå, 2 barn, en av hvert kjønn, det passer fint på ferie og så videre. Men det babyønsket mitt slipper ikke taket. Jeg elsker å gå gravid, babytiden og alt som hører til. Mannen ser på babytiden som stress og alt som hører til. Han er faktisk åpen for å adoptere et barn på over 4år, noe jeg ikke vil. Jeg er 31år nå. Jeg føler vi alt er sent ut med en tredjemann om mannen plutselig skulle ombestemt seg. Er dere fornøyde med valget dere har tatt i forhold til antall barn? Angrer dere? Anonymous poster hash: 6c22e...d12 Jeg har to barn på 4 og 7 og er 40 selv. Ønsket meg tre og tenkte på det etter siste barnet. Jeg er veldig fornøyd nå. Vi hadde ikke hatt overskudd til en til. Jeg syns som mannen din at babytiden er stess og slitsom. Mannen min hadde aldri lyst på en tredje. Hvorfor ikke bruke kreftene dine på et barn som trenger det? Skjønner det med graviditet og babytid, men du aner jo ikke hvordan det blir. Og å satse forholdet ved å trumfe gjennom en til? Anonymous poster hash: 9637b...3b8
Nyttårs barn Skrevet 7. oktober 2016 #12 Skrevet 7. oktober 2016 Ja når jeg leser innlegget ditt ordentlig HI så ser jeg dere vurderer adopsjon/fosterbarn. Kanskje det er midt i blinken for dere, det er i hvert fall mange barn som trenger et godt hjem.
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #13 Skrevet 7. oktober 2016 40 er ikke så gammelt. Hvordan ville du følt det om dine var store og på vei ut av huset nå? Følelsen vil ikke være annerledes når du blir 40, fordi du føler deg ikke eldre da.... jeg har to som nettopp har flytta ut, og to små under fem år. Og jeg er 42. Tenker iblant på hvor kjedelig det ville vært uten barna. Og jeg ønsket meg egentlig ikke barn i det hele tatt.... 😂 Anonymous poster hash: 80106...a04
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #14 Skrevet 7. oktober 2016 Det tenkte jeg også. Vi har barn som er 5 og 6 år. Vi har derfor fått tredjemann for ei uke siden. Jeg vil ikke angre på å ikke ha fått barn. Anonymous poster hash: 96773...ddf
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #15 Skrevet 7. oktober 2016 Kan bare svare for meg selv nå. Fikk sistemann da jeg var 39 år og hadde da store barn i tenårene. To har flyttet ut og ser flere av min venner også har barn som har flyttet ut. Maken til sutring på de. Plutselig alene, vet ikke hva de skal finne på, noen skiller seg fra mannen siden de ikke har noe som binder dem sammen lengre, og listen er lang. Selv så har jeg to igjen her i heimen og koser meg meg minsten på 4 år. Savner ikke å fly på byen, dra på drikkefester som mange også gjør når ungene er store eller er fraflyttet. Hygger meg hjemme med et glass vin i stedet Ja, jeg må passe på minstemann når vi er sydover eller ferdes ves sjøen. Men hva gjør det? Har ikke behov for å finne meg selv, da jeg fant meg selv for mange år siden. Har reist med unger i alle anledninger, og har aldri sett dette som et problem. Hvorfor vente til en er 60+ med å dra hit og dit? Har reist siden den eldste var baby og legger til rette for hyggelige turer , selv med barn. Anonymous poster hash: 106fd...9c4
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #16 Skrevet 7. oktober 2016 Er 42 og har en liten på noen få uker, og 2 voksne. Babyen var IKKE planlagt og jeg hadde omtrent panikk i begynnelsen av svangerskapet. Gruet meg til å starte på nytt, miste frihet osv. Vel, det ER SLITSOMT! Elsker lillingen over alt på jord, men det er ikke til å stille under en stol at man faktisk har rykket tilbake til start. De nettene han ikke sover og de urolige dagene( har vært noen slike) da tenker jeg at jeg angrer ja! Det varer ikke lenge og det er mye kos, men jeg skulle gitt en arm og et ben for et par netter med sammenhengende søvn og noe av livet jeg hadde før tilbake igjen. Anonymous poster hash: c8140...133
Gjest Antarctica Skrevet 7. oktober 2016 #17 Skrevet 7. oktober 2016 Jeg har 3 og skulle gjerne hatt fire. Men å få barn er ikke et soloprosjekt. Dere må jo være to om det. (For øvrig tror jeg mannen din er MEGET naiv hvis han tror man kan adoptere en fireåring og slippe lettere unna... De kommer ikke ferdigoppdratt fra barnehjemmet, eller fra en velfungerende familie som bare har ombestemt seg. Så store barn ender ofte med både tilknytnings- og språkproblemer, og kan komme til å koste foreldrene MYE mer anstrengelse enn babytid og småbarnstid.)
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #18 Skrevet 7. oktober 2016 Jeg har tre barn :-) gutten min er 10 år, jenta mi er 8 år og minstesnuppa er 6 mnd. Helt fantastisk å få baby igjen med så store søsken! Jeg er kun 33 år, så jeg tror nok vi går for nr 4 om noen år også <3 Anonymous poster hash: ea01d...5ce
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #19 Skrevet 7. oktober 2016 Jeg er som mannen din, jeg føler meg ferdig. Mine barn er 7 og 10 år. Jeg har en kjæreste som vil ha flere, men tanken på å starte på nytt er vanskelig. Jeg synes det er godt å endelig kunne dra på de reisene jeg har lyst til (barna er med). Jeg synes det er deilig å slippe å stå opp klokken halv seks på morgenen. Jeg liker best større barn og hvis min samboer kunne trykket ut et barn på fire år, så hadde jeg blitt med. Jeg er ikke klar for bleier, gråt, barnehage, svært lite søvn og uselvstendige barn. Jeg har det bra nå, og jeg er svært lite villig til å risikere det. I verstefall så setter du forholdet ditt på prøve. Er du villig til å risikere forholdet ditt til mannen din, som du er glad i, mot et menneske som ikke eksisterer? Anonymous poster hash: 39490...ccf
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #20 Skrevet 7. oktober 2016 Jeg er 42, og yngste barnet mitt er 7 år. Vi hadde også de samtalene og tankene du har, men litt tidligere. Her var nemlig begge enig om at vi ikke ønsket noen atpåkladd. Ikke fordi man nødvendigvis må bli ferdig med babytiden, men fordi livet går i faser og det er greit at barna er i omtrent samme fase. Så vi snakket mye frem og tilbake og landet egentlig på at om vi kom til å angre på noe noen gang, så kom det til å bli at vi ikke fikk flere barn... Så vi fikk 4 stykker. Nå er yngste 7 og eldste 15 år, og vi er ferdig med legoland og leos lekeland, nå er neste fase igang. Nå kan vi f.eks reise i slalåmbakken og slike ting, litt eldre aktiviteter, ferier, filmer, brettspill osv. Jeg koser meg med det, og synes det var helt greit å få sistemann da jeg var 35 år. Jeg hadde nok angret om vi endte på bare 2 barn, jeg har tre søsken selv og mannen har to, en søskenflokk på to barn er litt liten... Veldig fornøyd med vår flokk på fire Men alle må jo velge for seg. Nabofamilien her har en på ungdomsskolen og en på videregående, og en atpåkladd på 5 år. De storkoser seg med det, og den lille prinsessen er hele familien solstråle (og begynner bære litt preg av at hun er sjefen i huset og dirigerer fire (nesten) voksne omsorgspersoner rundt). Hun kjeder seg litt da, og er misunnelig på de som ha en søster å leke med, hennes søsken er jo så mye eldre... Det er nok positive og negative ting med alle løsninger, dere må rett og slett finne ut hva som blir mest positivt for akkurat dere. Anonymous poster hash: e29d2...ff9
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #21 Skrevet 7. oktober 2016 Jeg har 3 og skulle gjerne hatt fire. Men å få barn er ikke et soloprosjekt. Dere må jo være to om det. (For øvrig tror jeg mannen din er MEGET naiv hvis han tror man kan adoptere en fireåring og slippe lettere unna... De kommer ikke ferdigoppdratt fra barnehjemmet, eller fra en velfungerende familie som bare har ombestemt seg. Så store barn ender ofte med både tilknytnings- og språkproblemer, og kan komme til å koste foreldrene MYE mer anstrengelse enn babytid og småbarnstid.) Helt enig. Enten det er snakk om adopsjon eller fosterbarn - å velge det for å slippe unna babytiden er veldig lite veloverveid. Anonymous poster hash: 41166...69f
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #22 Skrevet 7. oktober 2016 Jeg har to barn på 9 og 11. Etter minste ønsket jeg veldig en til og holdt på å få en til også, men aborterte. Av forskjellige årsaker ble det ikke noe mer prøving da og jo mer tiden drøyde jo mer fjern ble tanken på å få flere. Når barna begynte på skolen kjente jeg at det å strekke til over alt med jobb, hus, lekser og sosialt var mer enn nok. Det er for meg helt uaktuelt å få flere barn nå. Jeg er 37. Jeg har slått meg til ro med det og gleder meg over de to jeg har som jeg kan vie all min oppmerksomhet. Anonymous poster hash: ed1b8...9c5
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #23 Skrevet 7. oktober 2016 Jeg har tre store som går på ungdomsskolen/vgs, og kjente etter tredjemann at jeg ikke var ferdig, selv om det ble skutt med faren til de tre. Etter noen år ned prøving og feiling på mannefronten, traff jeg heldigvis en mann som jeg kunne slå meg til ro med, og han hadde til og med lyst på et fellesbarn. Vi fikk et barn da jeg var i midten av 30-årene, og jeg så det en annen nevner her, at hun kom til å bli et slags "enebarn". Jeg klarte å overbevise mannen om at hun trengte et søsken å vokse opp med, og det har blitt en helt perfekt løsning her. De to små er glad i sine eldre søsken, men de blir litt mer som "onkler/tanter", mens de små er kjempesammensveisede søsken og lekekamerater. Som sagt har jeg hele veien ønsket flere enn de tre første, og fant ikke helt ro før det skjedde. Tror jeg hadde vært på en sorg om det ikke ble flere. Nå er jeg veldig fornøyd og ferdig med barn, merker at jeg har nådd mitt tak for hvor mange jeg klarer å ta meg av på en god måte. Selvfølgelig skal man ikke presse mannen på en ufin måte, samtidig tenker jeg at det er viktig å ta slike følelser på alvor, de sitter dypt. Man har bare ett liv, å fælt å gå og føle på en sorg i forbindelse med slike ting. Tenker også at en partner burde ta følelsene på alvor når de er så viktige for deg, min mann ville aldri funnet på å nekte meg et barn når jeg fikk frem hvor viktig det var for meg. Anonymous poster hash: 99cc9...776
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #24 Skrevet 7. oktober 2016 Min eldste fikk jeg når jeg var 32 år, og minstemann på 3 år kom når jeg var godt over 39. Mannen er like gammel. Vi har ikke angret et sekund Jeg er alene med barna hele uken fordi han jobber borte, men ting flyter veldig bra i hverdagen. Jeg jobber turnus. Det var tøft til å begynne med, men det er det vel uansett alder man er i Lykke til med valget Anonymous poster hash: 5ee6e...944
Anonym bruker Skrevet 7. oktober 2016 #25 Skrevet 7. oktober 2016 Vi har to på 6 og 8 år, og en liten atpåskatt på ett. Hun er hele familiens lille solstråle og siden overgangen fra 2 til 3 barn gikk såpass lett, er vi nå godt i gang med planlegging av en kanskje fjerdemann Anonymous poster hash: 65a60...202
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå