Huff, så vanskelig det er... (ang å velge brudd)

[Anonym bruker]

Har skrevet om dette før, og skal ikke kjede dere med samme historien. Vi er veldig forskjellige, har ulike interesser. Men vi gjør et nytt (og siste!) forsøk. Jeg prøver nå å møte han på flere områder, blant annet har det intime livet vårt vært mer og mindre fraværende over en lengre periode. Det har nå tatt seg opp, men nå sist tok jeg meg i å tenke på andre underveis. Det gir meg ikke mye, så det er mest for hans del. Jeg kommer aldri i mål, og har aldri greid det heller. Greier ikke slippe meg løs (jeg er veldig misfornøyd med kroppen min).

 

Men når jeg tenker sånn, det overrasket meg litt, da føler jeg at jeg har tråkket over en grense som ikke var OK men har lovt å prøve igjen, men nå blir jeg så usikker på om det i det hele tatt er noe poeng

 

andres erfaringer? Kan evt forsøke å linke det forrige innlegget mitt her, dersom det er noen som "ønsker" å lese det...

 

Noen råd? Tanker? Er nokså fortvilet og lei meg. Han er ikke klar for brudd.

Anonymous poster hash: c301a...213

[Gjest Antarctica]

Bør du i det hele tatt være i et intimt forhold med noen, hvis hele sexlivet ditt er "å ofre seg" for ham?

Dette er veldig, veldig fjernt fra min verden. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal kunne svare på noe sånt.

[Anonym bruker]

Mulig at dere trenger å gå i parterapi - ikke for at dere kanskje skal bli et par, men kanskje for at dere trenger begge hjelp til å få til et brudd? Dette trenger du jo aldeles ikke å si til mannen, men tenk litt på det. Kanskje mannen innerst inne er også enig i at et brudd er det riktige. Han må da merke at du ofrer deg for barnas skyld og ikke hans?

Anonymous poster hash: 993c0...8fb

[Anonym bruker]

Hadde jeg hatt bedre selvtillit når jeg var yngre, hadde vi kanskje ikke vært sammen så lenge og fått barn sammen. Men det er nå sånn det er blitt. Nei, jeg føler jeg går på kompromiss med meg selv, og tenker også at han fortjener noen som kan gi han mer enn det jeg greier... Jeg kjenner litt på at følelsene mine er helt borte. Jeg er ikke forelsket eller betatt av noen andre, det er ikke det heller...

Anonymous poster hash: c301a...213

[Anonym bruker]

Det er noe som heter at du ikke kan forandre andre, du kan bare forandre deg selv.

 

Når det gjelder sexlivet, er det hos deg problemet ligger? Hadde det blitt bedre hvis du hadde vært avslappet, vist frem hele din deilige kropp og fortalt han at du liker at han slikker deg på klitoris? Bare et eksempel, altså. Intimitet mellom mann og kvinne kan aldri oppstå hvis ikke begge parter er i balanse. Da blir det slik at du holder litt igjen og da kan det intime møtet mellom dere heller ikke bli så nært og godt som det kunne blitt.

 

Jeg har god erfaring med å kle meg helt naken, sprike med beina og la mannen se på meg og ta på meg. Det kan være skremmende, men det er også veldig befriende. Det er jo egentlig bare meg selv og min frykt for min stygge kropp jeg kjemper mot.

 

Anonymous poster hash: b52f5...eee

[Anonym bruker]

Det er det jeg sier til han også, jeg kan ikke og ønsker ikke å forandre ham. Han må få være den han er og det samme gjelder meg.

 

Det er hos meg problemet ligger når det gjelder sexlivet. Jeg prøver, og det står ikke på han for å si det sånn. Men jeg får det ikke til.

Anonymous poster hash: c301a...213