Råd? Har du en utadvendt kjæreste, og hvordan er det?

[Anonym bruker]

Kjæresten min er flott. Men, jeg merker stadig den store forskjellen mellom oss; jeg er sjenert og reservert ovenfor fremmede, mens han er SUPERutadvendt. Jeg blir veldig annerledes når jeg føler meg trygg på andre da, og er veldig utadvendt DA.

 

Går han inn i et rom med 20 mennesker, kommer han ut med 10 nye "venner", mens jeg er heldig hvis jeg klarer 1. Aldri egentlig følt at dette har vært et stort problem for meg tidligere altså, og det er ikke sånn at jeg sitter i et hjørne stille som en mus heller. 

 

Men jeg tenker mer og mer på dette, og jeg lurer på hvordan det kommer til å bli i lengden, og hvis vi flytter sammen. (vært sammen i 1 år). 

 

Jeg har veldig få nære venner, og flere bekjente. Han har utrolig mange nære venner, og blir invitert til det ene arrangementet etter det andre, med ulike venner av han. Jeg har faktisk aldri møtt noen som har et så stort nettverk som han. Det er vanlig for han å være i 3-4 julebord feks, fordi han har en vennegjeng der, en vennegjeng her, jobbgjengen osv. 

Så har han fotballgutta som møtes, golfgutta, skigutta, osv osv. Han har også flere gode barndomsvenninner etc som ofte spør han om råd, lufter tankene sine for han og slikt. Tror nok at en stor del av grunnen til alle disse vennene er at han har bare vært i svært korte forhold hele livet sitt, og at man som singel og barnløs er mye flinkere til å være sosial. Men er det bare jeg som synes dette er mye?

 

Han er jo heldig da, med så mange venner. Og han er en veldig lett person å prate med, hjelper alltid til når noen rundt trenger det (litt dumsnill), og er veldig flink til å skape tillit, både hos kvinner og menn. Han er utadvendt, sier meningene sine, og det virker som han er seg selv uansett hvem han er sammen med. Samtidig kjenner jeg på en liten grom følelse som hvisker meg litt i øret at han mangler dybde...Hvis dere skjønner. 

Han sier jo selv at han er seg selv hundre prosent hele tiden, også sammen med meg, så "hvem" er han egentlig da? I mine tidligere forhold, har jeg vært vant til at man sammen med kjæresten slipper gardene litt ned, og prater litt dypere om ting, betror hverandre osv. Og slik er jeg også; det er bare sammen med kjæresten og veldig gode venninner at jeg er meg selv 100 prosent og slipper "maska"...Rotete forklart, men håper dere skjønner..

 

Når jeg tenker meg om, så har han aldri fortalt meg noe som er særlig dypt og personlig, og aldri fortalt meg noe som jeg ikke må si videre heller. Og dette sårer meg egentlig litt.. Det han har fortalt er vanlige barndomsminner, eventer han har vært med på osv. 

 

"Hvem" er han da... Æsj, dette kom liksom styrtende ned på meg helt plutselig...

Anonymous poster hash: 3b670...d16

[Gjest Antarctica]

Kanskje han er en flott og populær fyr som mange liker, fordi han tar kontakt, er vennlig og morsom, viser interesse for folk og tar dem på alvor?

 

Kanskje du er fast i noen fordommer om at stillest vann har dypest grunn, og mener dermed at dine vennskap er dypere og viktigere?

 

Kanskje dere bare er ulike, og begge har noe å lære av hverandre?

[Anonym bruker]

HI

Ja, jeg har mye å lære av han. Og han av meg..

Jeg har tidligere tenkt at stillest vann har dypest grunn..Men ristet det av meg for noen år siden. Det jeg stusser over er at jeg ikke klarer å skille min kjæreste fra "privat" til "sosial". Altså, han er samme person sammen med andre, som han er bak husets 4 vegger..Kanskje det ikke er noe galt i det. Men når det samtidig har gått 1 år uten at han har fortalt meg noe mer personlig enn festen han var på da han var 20 år, så føler jeg at det mangler noe..

Samtidig slår jeg meg selv i hode, fordi jeg ikke ønsker å måle forholdet etter hvor mye personlig man har fortalt..

Anonymous poster hash: 3b670...d16

[Gjest Antarctica]

 

HI

 

Ja, jeg har mye å lære av han. Og han av meg..

Jeg har tidligere tenkt at stillest vann har dypest grunn..Men ristet det av meg for noen år siden. Det jeg stusser over er at jeg ikke klarer å skille min kjæreste fra "privat" til "sosial". Altså, han er samme person sammen med andre, som han er bak husets 4 vegger..Kanskje det ikke er noe galt i det. Men når det samtidig har gått 1 år uten at han har fortalt meg noe mer personlig enn festen han var på da han var 20 år, så føler jeg at det mangler noe..

Samtidig slår jeg meg selv i hode, fordi jeg ikke ønsker å måle forholdet etter hvor mye personlig man har fortalt..

 

Anonymous poster hash: 3b670...d16

Kan jo hende dere har ulike forventninger til hva et forhold skal inneholde.

 

Les også denne: http://politiken.dk/debat/debatindlaeg/ECE3402325/de-fleste-maend-mistede-deres-foelsomhed-som-dreng/

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg mener ikke at mine vennskap er dypere enn hans. Det er forholdet vårt, mellom meg og han, jeg er redd for at er litt...shallow. Samtidig overanalyserer jeg nok litt, fordi han er snart 40 år, men har ikke hatt noen lange forhold..Da tenker jo dumme meg av og til at det er fordi han har problemer med å knytte seg til en kjæreste, og dele en slik intimitet. At han har hatt sex med ca 300 personer hjelper heller ikke på.

 

Jeg er feks på besøk hos venner, og har kjæresten med. Da er jeg "sosial". Når jeg kommer hjem med kjæresten, er jeg "privat", uten at jeg hele tiden trenger å dele mine dype tanker..Men likevel, annerledes enn ute blant folk. Det betyr ikke at jeg blir en helt annen person, men jeg inntrer liksom en helt annen rolle...Det er jo naturlig det?

Anonymous poster hash: 3b670...d16

[Gjest Antarctica]

 

HI

 

Jeg mener ikke at mine vennskap er dypere enn hans. Det er forholdet vårt, mellom meg og han, jeg er redd for at er litt...shallow. Samtidig overanalyserer jeg nok litt, fordi han er snart 40 år, men har ikke hatt noen lange forhold..Da tenker jo dumme meg av og til at det er fordi han har problemer med å knytte seg til en kjæreste, og dele en slik intimitet. At han har hatt sex med ca 300 personer hjelper heller ikke på.

 

Jeg er feks på besøk hos venner, og har kjæresten med. Da er jeg "sosial". Når jeg kommer hjem med kjæresten, er jeg "privat", uten at jeg hele tiden trenger å dele mine dype tanker..Men likevel, annerledes enn ute blant folk. Det betyr ikke at jeg blir en helt annen person, men jeg inntrer liksom en helt annen rolle...Det er jo naturlig det?

 

Anonymous poster hash: 3b670...d16

Det er naturlig for DEG.

Ikke fall for fristelsen til å tro at din natur er lik noen andres...

[Magia]

Jeg kan på en måte forstå deg (hvis jeg har forstått deg rett ). Man vil jo gjerne at man deler noe spesielt med den man er sammen med, noe som ikke er det samme alle andre "får". For meg innebærer det at man kan snakke om andre ting, dele erfaringer, tanker og følelser som man ikke nødvendigvis deler med alle andre. Det er en stor del av det jeg regner som intimiteten i et forhold, i tillegg til sex og kos selvfølgelig.

 

Det kan være mange grunner til at noen bare har hatt korte forhold. For din kjæreste vil jeg tro at det henger sammen med hans sosiale natur. En fyr som er hyggelig, morsom og åpen vil tiltrekke seg mange potensielle kjærester. Når man kan velge og vrake på den måten er det ikke sikkert at man går etter de riktige tingene når man velger. En annen grunn kan jo være den du nevner, at han ikke slipper noen innpå seg så tett at det blir en virkelig intimitet å bygge noe varig på. Hvis han aldri har hatt den form for intimitet er det ikke sikkert han vet hvordan han slipper noen inn heller.

 

Har du snakka med han om disse tankene? Jeg har tro på kommunikasjon. Hva mener han selv er grunnen til de korte forholdene? Hvilke tanker har han om hvordan et forhold bør være? Hva er limet i forholdet deres?

 

En som selv understreker at han er 100% seg selv er jeg forresten skeptisk til. Hvis man er så mye "seg selv" hele tiden, hvorfor dette behovet for å si det?

[Anonym bruker]

Jeg kan på en måte forstå deg (hvis jeg har forstått deg rett ). Man vil jo gjerne at man deler noe spesielt med den man er sammen med, noe som ikke er det samme alle andre "får". For meg innebærer det at man kan snakke om andre ting, dele erfaringer, tanker og følelser som man ikke nødvendigvis deler med alle andre. Det er en stor del av det jeg regner som intimiteten i et forhold, i tillegg til sex og kos selvfølgelig.

 

Det kan være mange grunner til at noen bare har hatt korte forhold. For din kjæreste vil jeg tro at det henger sammen med hans sosiale natur. En fyr som er hyggelig, morsom og åpen vil tiltrekke seg mange potensielle kjærester. Når man kan velge og vrake på den måten er det ikke sikkert at man går etter de riktige tingene når man velger. En annen grunn kan jo være den du nevner, at han ikke slipper noen innpå seg så tett at det blir en virkelig intimitet å bygge noe varig på. Hvis han aldri har hatt den form for intimitet er det ikke sikkert han vet hvordan han slipper noen inn heller.

 

Har du snakka med han om disse tankene? Jeg har tro på kommunikasjon. Hva mener han selv er grunnen til de korte forholdene? Hvilke tanker har han om hvordan et forhold bør være? Hva er limet i forholdet deres?

 

En som selv understreker at han er 100% seg selv er jeg forresten skeptisk til. Hvis man er så mye "seg selv" hele tiden, hvorfor dette behovet for å si det?

 

Takk for svar

 

Jeg har faktisk spurt han om grunnen til de korte forholdene, ingen har vart mer enn ca 1 år. 

Et par av grunnene er at damene hadde vært utro, også har vi henne som han bare ikke tente mer på og fant interessant, og de damene som dumpet han..

 

Ja, jeg synes også det er merkelig at han sier selv (ofte) "jeg er bare meg selv jeg". I starten av forholdet vårt, spesielt, var han veldig på å si at han var så snill, ja faktisk altfor snill. Denne snillismen hans hadde visst mange damer utnyttet han for, i følge han. 

 

I starten da jeg ble kjent med han, var han veeeldig på med dette å være snill. Han gjorde ALT for at jeg skulle like han, virket det ut som. Egentlig ting jeg stusset over og betraktet som unormale, men jeg la det fra meg da jeg tenkte at "OK, han er bare skikkelig snill og utadvendt." 

Første gang jeg hadde han med hjem, etter en fuktig bytur, så insisterte han på at han skulle lufte hunden min en iskald vinternatt, slik at jeg skulle slippe. Jeg satt i sofaen og så ut stuevinduet mens han luftet bikkja, og der ute sto han å så opp på meg, liksom for å følge med at jeg så at han sto der....

 

Jeg fortalte en god kompis av meg om denne mannen da jeg ble kjent med han. Nyforelsket som jeg var, og helt AMAZED over å plutselig finne denne snille og gode mannen, fortalte jeg om mange episoder til kompisen min: da han luftet hunden første gang han ble med hjem, tok oppvasken min 3. gang han ble med hjem, kommer med blomster til meg etter noen uker, etc. 

Jeg husker enda hva kompisen min sa den gang: "Jeg skjønner at du synes han er en flott fyr, og jeg kjenner jo ikke han så kan egentlig ikke si noe på det..Men..Vær forsiktig da, jeg tror han kan bety trøbbel i lengden."

Jeg skulle spørre kompisen min hva han mente med det, men akkurat da ble vi avbrutt av noen, og fikk ikke pratet ferdig. I ettertid har han nektet å utdype hva han mente med dette, men bare sagt "Pass godt på deg selv.." 

Ble irritert på han for å svartmalte forholdet mitt slik, og har hatt lite kontakt med han den siste tiden.

Men, det ligger litt i bakhodet altså...

 

Og når det kommer til dette med dype samtaler og en privat sfære med kjæresten: det virker som han er helt overfladisk til meg og hva angår meg, han kommer sjelden med spørsmål annet enn hvordan dagen min har vært. Jeg sa til han en gang at broren min døde i bilulykke for noen år siden, og hans svar var "Åh". Selv om jeg tydelig satt der og viste at jeg ønsket å prate om det. Samme da jeg fortalte at faren min hadde skilt seg fra min mor, og flyttet til andre siden av landet, og at jeg derfor har hatt lite kontakt med han. Da spurte han "Sikker på at du ikke har flere søsken da", mens han LO.

 

Og for å få det ut av verden; han er en følsom type. Gråter lett, og har ingen problemer med å prate ut eller å diskutere. Han hater å legge seg uten at en konflikt er ordnet opp i, og er ikke en mann som må spille "tøff":

Derfor skjønner jeg bare ikke...!

 

Anonymous poster hash: 3b670...d16

[Gjest Antarctica]

Hva liker du med ham, da?

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg liker jo nettopp dette at han er (unormalt?) snill. At han får meg til å føle meg elsket. At han får meg til å le. At han gjerne tar rundt meg og kysser meg midt i fruktdisken på Kiwi. 

 

Men kanskje det henger sammen med dårlige erfaringer fra tidligere..Har hatt kjærester som har vært mindre snill mot meg, ikke likt å vise kjærtegn offentlig, slet med depresjoner etc. Også kommer han her da, og er alt det jeg vil ha..Men jeg får ikke bort den lille magefølelsen

Anonymous poster hash: 3b670...d16

[Anonym bruker]

Hi

 

Det jeg ikke liker ved han, er at han er flink til å spille på samvittigheten til andre.. 

Han vil feks at jeg skal feire romjul og nyttår med hans familie og venner. Jeg har dog barn, og vil mest bare være hjemme hos mine foreldre. Julen har alltid vært hellig for meg. 

"Jeg hadde blitt så glad hvis du kan komme..Det hadde betydd for meg. Kjipt hvis du ikke ønsker å komme...Blir lei meg."

 

 

Anonymous poster hash: 3b670...d16

[Anonym bruker]

Interessant lesning. Det viktigste er jo å prøve å forstå hverandre og gi rom for hverandres ulikheter.

 

Selv faller jeg for menn som er helt motsatt Mannen min er veldig introvert, og ikke noen følsom type. Han har veldig lite sosialt behov, og er aldri med "gutta". Han var veldig populær på skolen og tidlig 20-årene, men da bodde han for seg selv og var singel, og hadde sånnsett mer overskudd til sosiale aktiviteter. Men det gikk aldri på bekostning av skole, jobb osv. Og han har aldri vært glad i å reise, teambuilding osv.

 

Da han ble sammen med meg var han så glad for å slippe å dra ut på byen og generelt andre sosiale sammenhenger. Han får nok sammen med meg og i lunsje på jobben med kolleger. Og familien sin synes han det er mer enn nok å ha kontakt med en gang i mnd

 

Han får helt mark om sosiale ting varer for lenge. En time kanskje to av sosialisering er greit og han er veldig utadvendt, hyggelig og grei i de sammenhengene. Folk som treffer han opplever han som utadvendt og trivelig. De skjønner ikke at han har behov for MYE alenetid. Og at jeg drar på ting uten han fordi han ikke har lyst til å være med. Sånne ting tapper han skikkelig. Nødvendig onde Men folk skjønner jo ikke det for han gjør sitt for å skape god stemning

 

Jeg synes det er supert at han er sånn, men andre synes jo det er rart og kunne ikke tenke seg å være sammen med en sånn mann. Men han er jo alltid der for meg. Han forsvinner aldri på hytteturer, byturer. Han er veldig privat så det meste med han er det bare jeg som vet.

 

I forholdet vårt er det jeg som er den mest utadvendte selv om jeg absolutt ikke er sånn som mannen din. Jeg er veldig pratsom og deler også en del med folk, men har stort behov for alenetid og foretrekker sosialisering med mannen min eller en god venninne av gangen..

 

Jeg tror det er lettere om man ikke er ALT for ulike på de tingene der. Både mannen min og jeg synes en genial helg er en helg der vi er hjemme. Går turer i området, lager god mat, ser gullrekka på TV. Kanskje én avtale i løpet av helgen (om det er opp til meg, men han står gjerne over). Hadde vi vært veldig ulike det hadde det nok vært vanskelig.

 

Anonymous poster hash: b76d2...8c2

[Magia]

Takk for svar  Jeg har faktisk spurt han om grunnen til de korte forholdene, ingen har vart mer enn ca 1 år. Et par av grunnene er at damene hadde vært utro, også har vi henne som han bare ikke tente mer på og fant interessant, og de damene som dumpet han.. Ja, jeg synes også det er merkelig at han sier selv (ofte) "jeg er bare meg selv jeg". I starten av forholdet vårt, spesielt, var han veldig på å si at han var så snill, ja faktisk altfor snill. Denne snillismen hans hadde visst mange damer utnyttet han for, i følge han.  I starten da jeg ble kjent med han, var han veeeldig på med dette å være snill. Han gjorde ALT for at jeg skulle like han, virket det ut som. Egentlig ting jeg stusset over og betraktet som unormale, men jeg la det fra meg da jeg tenkte at "OK, han er bare skikkelig snill og utadvendt." Første gang jeg hadde han med hjem, etter en fuktig bytur, så insisterte han på at han skulle lufte hunden min en iskald vinternatt, slik at jeg skulle slippe. Jeg satt i sofaen og så ut stuevinduet mens han luftet bikkja, og der ute sto han å så opp på meg, liksom for å følge med at jeg så at han sto der.... Jeg fortalte en god kompis av meg om denne mannen da jeg ble kjent med han. Nyforelsket som jeg var, og helt AMAZED over å plutselig finne denne snille og gode mannen, fortalte jeg om mange episoder til kompisen min: da han luftet hunden første gang han ble med hjem, tok oppvasken min 3. gang han ble med hjem, kommer med blomster til meg etter noen uker, etc. Jeg husker enda hva kompisen min sa den gang: "Jeg skjønner at du synes han er en flott fyr, og jeg kjenner jo ikke han så kan egentlig ikke si noe på det..Men..Vær forsiktig da, jeg tror han kan bety trøbbel i lengden."Jeg skulle spørre kompisen min hva han mente med det, men akkurat da ble vi avbrutt av noen, og fikk ikke pratet ferdig. I ettertid har han nektet å utdype hva han mente med dette, men bare sagt "Pass godt på deg selv.." Ble irritert på han for å svartmalte forholdet mitt slik, og har hatt lite kontakt med han den siste tiden.Men, det ligger litt i bakhodet altså... Og når det kommer til dette med dype samtaler og en privat sfære med kjæresten: det virker som han er helt overfladisk til meg og hva angår meg, han kommer sjelden med spørsmål annet enn hvordan dagen min har vært. Jeg sa til han en gang at broren min døde i bilulykke for noen år siden, og hans svar var "Åh". Selv om jeg tydelig satt der og viste at jeg ønsket å prate om det. Samme da jeg fortalte at faren min hadde skilt seg fra min mor, og flyttet til andre siden av landet, og at jeg derfor har hatt lite kontakt med han. Da spurte han "Sikker på at du ikke har flere søsken da", mens han LO. Og for å få det ut av verden; han er en følsom type. Gråter lett, og har ingen problemer med å prate ut eller å diskutere. Han hater å legge seg uten at en konflikt er ordnet opp i, og er ikke en mann som må spille "tøff":Derfor skjønner jeg bare ikke...! Anonymous poster hash: 3b670...d16

Det er vondt når man begynner å analysere for mye. Det høres ikke ut som noe faretruende greier for meg det her. Beskrivelsene dine minner meg om kjæresten min faktisk, som er en herlig god mann med sine feil og mangler og tidligere feilskjær. Det er klart at noe av oppførselen er litt rar - men rart er ikke nødvendigvis dårlig eller urovekkende.

 

Hvis jeg skulle samla opp alle samtaler der kjæresten min hadde vært dum, hver tendens til rare egenskaper osv som du gjør nå når du analyserer hele fyren og forholdet, så hadde jeg også skrevet et langt innlegg tror jeg. Det samme ville sikkert han gjort om meg. Til syvende og sist syns jeg det koker ned til om han får deg til å føle deg bra, om du er glad i (/elsker) han og motsatt, om det er så mye bra ved han og ved forholdet deres at dere kan finne ut av uenigheter og ting som ikke fungerer om dere skal være sammen.

 

Man skal så klart ta løpende vurderinger på hvor bra man har det, og man skal lytte til magefølelsen sin om man har erfaringer med at den ofte har rett, men på meg virker det som at du overanalyserer litt her. Det er vondt for både deg og han.

[Iiiiik]

Det er naturlig for DEG.

Ikke fall for fristelsen til å tro at din natur er lik noen andres...

 

Nei, men kan lure på om en natur (hva nå det måtte være) som er veldig forskjellig fra ens egen, er den naturen man vil dele resten av livet sitt med. 

 

Jeg har behov for at min relasjon til kjæresten min har en annen dybde og kvalitet enn den han har med "alle andre". 

[Anonym bruker]

All forskning på parforhold sier at like barn leker best. Og at motsetninger tiltrekker, Før de støter folk vekk fra hverandre.

 

Det er særlig ytterpunktene for introvert og ekstrovert som går dårlig i lengden.

 

Men dette er jo gruppenivå. Dere kan jo fungere fint sammen

 

Anonymous poster hash: 94e4b...cf6

[Anonym bruker]

HI

Han er også veldig "på" med å si at han aaaldri har vært utro, aaaaldri kunne vært det eller gjort det mot noen, aaldri lyver. Osv. 

Noen ganger tenker jeg at det er mye møkk i han, siden han må helliggjøre seg slik. Men, så er han ikke fremmed fra å innrømme feil og mangler, og vet selv at han ikke er perfekt..

 

Jeg skrev nettopp et innlegg her om kjæresten som løy om en filleting, og jeg reagerte. Det er mannen min det. Kanskje jeg har gått i "fella" med å overanalysere, eller kanskje han rett og slett har en bakside.

 

ugg...

Anonymous poster hash: 3b670...d16

[Gjest Antarctica]

Nei, men kan lure på om en natur (hva nå det måtte være) som er veldig forskjellig fra ens egen, er den naturen man vil dele resten av livet sitt med.

 

Jeg har behov for at min relasjon til kjæresten min har en annen dybde og kvalitet enn den han har med "alle andre".

Helt enig, men å antyde at det er mest naturlig å ha en hjemme-personlighet og en ute-personlighet, bærer preg av at man generaliserer ut i fra hvem en selv er. Jeg har heller ikke en ute-personlighet og en annen hjemme, men jeg har mange ulike roller. Som bekles av samme person.

[Anonym bruker]

Han er narsissistisk og gjør alt for å kaste et bra lys på seg selv.

Snill i begynnelsen, vil nok vise mørkere sider etter hvert.

Han klarer ikke opprette en dypere relasjon enn det dere har, da han har nok med å bruke energi på å fremstå som bra og snill.

Det er dette du reagerer på, selv om du ikke helt klarer å sette fingeren på hva det er.

Og hvorfor har han ligget med så mange? Vet at man ikke kan endre fortida, men det sier en del om personligheten uansett... det er jo drøyt mange.

Jeg har vært sammen med en makan mann. Jeg måtte dra da jeg fant ut at han prioriterte pengebruken sin helt annerledes enn jeg ønsket av en familiefar.

 

 

Anonymous poster hash: fce72...c96

[Anonym bruker]

HI

Det er også jeg som skrev det innlegget om at kjæresten lyver over en filleting, facebook-venn med eksen osv..

 

Kanskje jeg burde se litt på meg selv nå og hva jeg holder på; jeg overanalyserer jo..? 

 

Samtidig så synes jeg ikke at jeg direkte leter etter feiler ved han, disse episodene jeg lurer på er jo ting som tillit og ærlighet, som er grunnleggende for meg hvertfall..

 

Jeg har vært i to langvarige forhold, på 5 og 4 år, tidligere. I starten var det gull og grønne skoger, men allerede etter 2-3 måneder så dukket de første røde flaggene opp.

Spesielt hos den siste eksen; han forhelliget seg selv. Han var så ordentlig, så god, så genuin, så flink i sine egne øyne. Jeg lot meg selv være for lenge i det forholdet, før jeg gikk gjennom et rimelig stygt og tøft år sammen med han på slutten, og jeg flyttet ut. Jeg sa da til meg selv at jeg ikke kunne skjønne hvorfor jeg bare hadde oversett alle varsellamper, bare avfeid ting jeg synes var merkelige som "det er vel bare slik han er" osv. Denne mannen som selv sa at han aaaldri hadde slik moral at han kunne være utro, slem osv, ja han både mishandlet meg verbalt, kastet meg vegg i mellom og flørtet med andre damer i fleng. 

Selv da jeg flyttet ut, kunne han ikke se/innrømme at han ikke var den gode, snille mannen. 

 

Derfor er jeg skeptisk, forsiktig, analyserende..

 

Når det gjelder min nåværende kjæreste, så har jeg hatt én skremmende opplevelse med han: helt i starten av forholdet hadde vi en mindre krangel. Jeg hadde/har den stygge uvane med å stenge meg inne og bli helt stille når det blir høylytte konflikter. En stor del av det gir jeg faktisk eksen min skylden for, da jeg etter mange år med han lærte at det var lurt å være stille når volumet økte. 

Jeg og kjæresten min kranglet altså, og jeg sa at jeg måtte ut av huset litt og gikk mot ytterdøra. Da kommer han og tar tak i meg, og BÆRER meg tilbake til sofaen. Sjokker, ydmyket og redd (selv om jeg vet at han ikke ville meg noe vondt) satt jeg der i sofaen, plassert av kjæresten min! Alle dårlige minner fra eksen dukket opp, og resolutt reiste jeg meg opp og slo til han midt i ansiktet samtidig som jeg ropte at han fikk se til å komme seg ut.

 

Vi pratet om dette i ettertid, og han beklaget seg. Han har ikke gjort det siden, og det er den eneste heftige krangelen vi har hatt.

 

Men hva hvis jeg så litt av "han" der, altså slik han egentlig er? Og når jeg legger sammen alle disse episoden jeg har (over)analysert, så får jeg frem et dårlig bilde av han...

Samtidig er han en utrolig flott og sjarmerende mann.

 

Hjelpes, kanskje det er jeg som er gærn her

Anonymous poster hash: 3b670...d16

[Gjest Antarctica]

Du er nok litt relasjonsskadet...

[Anonym bruker]

Stol på magefølelsen din ! Det er en grunn til at du føler noe du bare ikke kan sette fingeren på.

 

Anonymous poster hash: 802f0...79e

[Anonym bruker]

HI

Jeg hadde søsteren min på besøk ei helg, og vi spilte et kortspill sammen med kjæresten min. Samme helg som søsteren min kom på besøk, kom også kjæresten hjem etter en to ukers jobbreise.

 

Jeg vinner mens vi sitter der og spiller, og jeg jubler ut mens jeg synger på en latterlig sang. Slik er jeg; tøysete, uhøytidelig, og kjæresten ser meg selvsagt OFTE slik (om ikke hele tiden haha). 

Da jeg da gjør dette, sier han helt plutselig: "Slutt å oppfør deg slik, det går ikke an å forandre seg så mye på to uker. Altså siden sist jeg var her!"

 

Jeg ble rett og slett flau over meg selv jeg...

Anonymous poster hash: 3b670...d16

[Anonym bruker]

HI

Det tuter og går haha...

 

En venninne av meg påpekte etter at hun hadde vært sammen med meg og kjæresten min en kveld, at han virker kontrollerende ut. Hun sa det veldig forsiktig, som om hun var redd for at jeg skulle bli sur...

Uansett, hun fortalte at hun la merke til spesielt en ting; Jeg satt der og pratet om noe (husker ikke spesifikt hva), og jeg sa til vennene mine at "jeg fikk flere meldinger", og da utbrøt kjæresten min "FLERE meldinger?!!! Du sa EI melding til meg, javel!??"

Og dette var over en helt triviell ting, og dette hadde da de reagert på..

 

Når jeg tenker meg om så er det slik at hvis jeg er uheldig å forteller en historie til kjæresten min litt feil, altså unnlater noen detaljer, eller sier at det skjedde på en mandag, så blir jeg tatt for det neste gang jeg forteller den. Altså hvis jeg sier at "Det var slik det var ja, nå husker jeg. Og det skjedde på tirsdag." Han blir ikke sint eller sur, men jeg føler meg veldig stilt opp etter veggen, hvis dere skjønner hva jeg mener...

 

Han har også spurt om hvordan det var når vi møttes; om jeg datet andre, lå med andre osv. Vi møttes rett etter jeg ble singel, og jeg rakk ikke å møte så mange. Dette sa jeg til han også. Noen måneder senere så pratet vi om dette igjen, og jeg sa at jeg hadde brukt Tinder-appen bare på kjedsomhet siden jeg har barn og sitter inne hver kveld, og da sa jeg a jeg hadde vel rundt 10 matcher der, som jeg pratet av og til med. Da kom etterforskeren hans frem, og han sa at jeg ikke hadde nevnt dette tidligere da han spurte, da hadde jeg sagt at jeg kun hadde møtt han. Noe jeg da hadde, for jeg skrev jo bare med andre. Følte meg ut som en løgner...

Og han spør veldig detaljert, og det er jo ikke alt jeg husker! Som når jeg skrev med han og han, også sitter han der å regner ut når jeg møtte han selv, og om jeg evt skrev med andre når jeg hadde blitt kjent med han. Fryktelig ubehagelig.

Samtidig har jo jeg selv spurt om han datet andre etter vi ble kjent, og jeg prøver jo selv å lage meg en liten tidslinje, men jeg stiller jo ikke han til veggs...

 

Rotete forklart, men jeg føler at jeg må passe på hva jeg sier, og at jeg sier alt nøyaktig hvordan det er, for hvis ikke blir jeg "tatt", og det er en utrolig ekkel følelse..

 

Jeg har sagt i fra til han at jeg synes det er ubehagelig, og da pleier han å si unnskyld, og at han bare er nysgjerrig og ikke mener noe vondt med det..

 

Samtidig kan han virke veldig streng og kontrollerende ovenfor folk som ikke kjenner han, men er bare en slik personlighet han har. Han kan oppleves som veldig autoritær, og han sier selv at han synes det er trist at andre oppfatter han slik, og at han ikke er det...Alle mine venner har opplevd han som kontrollerende i starten, og det synes jeg at jeg burde ta til meg..Men jeg føler jo selv at jeg kjenner personen bak dette bilde, og at jeg ikke er hans tråddukke.

 

Hva tenker dere?

Anonymous poster hash: 3b670...d16

[Twintipp og himmelblå]

Er du sikker på at du ikke er hjelpevergen hans?

Han høres ut som en bukett av usikkerhet, kognitiv svekkelse og med lite dypde i det emosjonelle, plukket av en kjæreste

som også er usikker med uløste konflikter og kaos i følelseslivet. Det lukter svidd lang vei!

[Anonym bruker]

Jeg syns det rett og slett høres ut som om dere er en dårlig match.

 

Anonymous poster hash: e81e6...250