Dere som har brutt med foreldre eller søsken...

[Anonym bruker]

Hvor ofte tenker dere på det? Hvordan går dere videre med livene deres? I hvor stor grad påvirker det hverdagen deres?

 

Anonymous poster hash: e8d3e...cb6

[tante grusom master of law]

Jeg brøt med faren min da jeg var 15. Jeg har det utrolig fint uten kontakt med ham. Jeg er glad jeg slipper å forholde meg til ham. En lettelse.

[Anonym bruker]

Både min lillebror og jeg har brutt med vår eldste bror. Det har ingenting med arveoppgjør å gjøre, for begge våre foreldre lever enda Det ligger i grunn bare at vi har vokst virkelig fra hverandre. Både han og kona hans har andre levesett og verdier enn oss, verdier som er hinsides.

 

Anonymous poster hash: 8560c...71a

[Anonym bruker]

Både min lillebror og jeg har brutt med vår eldste bror. Det har ingenting med arveoppgjør å gjøre, for begge våre foreldre lever enda Det ligger i grunn bare at vi har vokst virkelig fra hverandre. Både han og kona hans har andre levesett og verdier enn oss, verdier som er hinsides.

 

Anonymous poster hash: 8560c...71a

For min del tenker jeg ikke på det i det hele tatt. Syns det er deilig å slippe og ha dem i vårt liv. Tror heller det er tyngre for våre foreldre som ser splitt i søskenforhold som de burde få leve foruten.

 

Anonymous poster hash: 8560c...71a

[Anonym bruker]

Brøt kontakten med faren min da jeg var 20. Tenker på det innimellom. Jeg savner å ha en pappa, men jeg savner ikke ham. Går greit med meg. Sliter en del psykisk, men det er ikke fordi jeg brøt kontakten med ham. Det er nok heller fordi jeg ikke brøt den tidligere, tror jeg.

Anonymous poster hash: 6d76d...f6b

[Anonym bruker]

Jeg og mine brødre har brutt all kontakt med søsteren vår. Hun er ei manipulativ, egosentrisk og grådig hurpe. I mange år satte hun oss opp i mor hverandre, løy og snakket dritt om den som ikke var tilstede til den hun var med. Vi ( søsknene) har konkludert hver for oss at hun ikke er verdt å ha i livene våre, da hun skaper mer drama og kvalme enn kos. Det er ikke et stort tap å ikke ha henne i familien lenger. Hun er rett å slett ikke verdt alt trøblete. Derimot så savner jeg kontakten med nevøene mine, men prisen er rett å slett for høy.

 

Anonymous poster hash: ffaa7...cd3

[Magia]

Jeg har brutt med min mor. Jeg tenker nok på det bortimot hver dag, men ikke som i at jeg savner henne. Jeg har det mye bedre uten giften hennes. Jeg savner veldig en mamma, da. Det vil nok alltid være sårt for meg at jeg ikke har en mamma. To år siden jeg brøt nå.

[Anonym bruker]

Brøt med min far da jeg ble gravid med første barn. Han har vært narkoman hele mitt liv, og har hele veien ringt ruset, bedt meg om å gjøre både dumme og kriminelle ting osv. 

 

Dette er ikke noe jeg ønsket å videreføre til mine barn. Kaoset rundt han, altså. 

 

Savner han ikke, men hender jeg tenker på han og lurer på om han er død eller ikke for eksempel...

Anonymous poster hash: 5acd1...52c

[Anonym bruker]

I begynnelsen så tenkte jeg på det nesten hver dag. Nå er det sjeldnere. Er 9 år siden, føles på en måte som om vedkommende er død, men jeg vet jo at det ikke er slik. 

Sorgen er mildere, men kommer i bølger enda. spesielt når jeg har bursdag og ikke får hilsen , rundt juletider....

Påvirker ikke hverdagen min lengre nå.  Men var "krise" da det skjedde. vi var veldig nære. 

Anonymous poster hash: b95fa...259

[Anonym bruker]

Jeg brøt kontakten med faren min for 1 1/2 år siden. Hatt noen mareritt om han i etterkant, også dukker han opp i tankene mine av og til. Klarer ikke å huske så mye positivt ved han så blir mye vonde minner bare. Livet har vært så mye bedre uten han. Jeg møter av og til på han på gata. Da smiler han med sitt psykopatiske glis og sier hei og går rett videre.

 

Det vanskeligste har vært at min eldste sønn på 4 fortsatt husker bestefar. Jeg venter på den dagen han skal glemme han, men han husker godt.

 

Anonymous poster hash: a670f...afd