Når man aldri blir bra? Depresjon

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg har depressive perioder og nå er jeg igjen inne i en slik, det går nedover, jeg merker det jo men klarer ikke stoppe det, jeg blir irritabel, trist, sliten, trøtt, veldig stresset, spiser dårlig, overspiser, trener ikke, alt føles uoverkommelig og meningsløst. Jeg har gått til psykolog flere ganger opp gjennom årene og vært sykemeldt for depresjon flere ganger (før jeg fikk barn). Etter jeg fikk barn går det generelt bedre, de hjelper meg nok til å ha noe annet å fokusere på og å finne mening, er der ingenting annet tenker jeg at de ikke fortjener å miste mammaen sin, selv om jeg har mange tanker om at de fleste vil få det bedre uten meg og at jeg er en belastning, særlig for samboeren min, skjønner ikke at han holder ut å være sammen med meg, det må være så slitsomt.

 

Jeg har perioder der jeg har det fint, helt fint faktisk, trener, spiser sunt, trives på jobb, koser meg med ungene og samboer, er glad. Men det kommer alltid tilbake, mismotet, negativiteten, jeg kjenner når det kommer men klarer ikke stoppe det. Jeg er så lei, vurdere å kontakte lege IGJEN, men tenker samtidig hva er vitsen? Dette gir seg aldri! Jeg er fortsatt i jobb nå men har vært hjemme i to dager nå fordi det tar overhånd, tankene, blir kvalm, svimmel, føler meg ikke bra. På morgenen blir jeg utrolig stresset fordi det føles uoverkommelig å få levert ungene i bhg med alt det krever av morgenstell osv med unger som er i en alder da det ikke går av seg selv, har lyst å gråte mange ganger, men holder det inne til de er levert. Jeg er så sliten og føler ikke jeg har noen å snakke med, føler meg til bry for alle, vil bare sove og sove hele tiden.

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

[Gjest Antarctica]

Tar du medisiner?

[Anonym bruker]

Nei jeg har vært skeptisk til det så har alltid blitt behandlet med samtaleterapi, noe som forsåvidt hjelper mer el mindre der og da, men kan jo ikke gå i terapi resten av livet? Har alltid avsluttet fordi jeg har følt meg bedre, det kan vare lenge også de gode periodene, men så kommer det tilbake, har jo mine overlevelsesteknikker som f.eks trening vet jeg hjelper meg mye, men nå klarer jeg ikke

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

[Gjest Antarctica]

Nei jeg har vært skeptisk til det så har alltid blitt behandlet med samtaleterapi, noe som forsåvidt hjelper mer el mindre der og da, men kan jo ikke gå i terapi resten av livet? Har alltid avsluttet fordi jeg har følt meg bedre, det kan vare lenge også de gode periodene, men så kommer det tilbake, har jo mine overlevelsesteknikker som f.eks trening vet jeg hjelper meg mye, men nå klarer jeg ikke

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

Kanskje du skal gi medisinene en sjanse. Dersom du er slik du forteller her, at "grunntonen" i livet ditt er deprimert og samtaler ikke bringer deg videre på en varig måte, da kan det godt være noen serotonin-nivåer som er feil justert. Og depresjon avler depresjon...

[Anonym bruker]

Kontakt lege du, og ikke vær redd for å prøve medisiner. Fungerer det ikke slutter du jo, men velig mange har fått et helt nytt lys med medisiner. Det er verdt å gi det en sjanse

 

Anonymous poster hash: a55bf...722

[Anonym bruker]

Ja jeg bør vel kontakte lege, klarer som regel å hente meg selv opp igjen og da tenker jeg at jeg er glad jeg ikke kontaktet lege og at det antagelig ikke er alvorlig nok når jeg faktisk klarer meg. Har også tenkt det med medisiner at jeg ikke er dårlig nok og at andre ting som trening osv hjelper og da bør jeg holde meg til det, men kanskje jeg tenker feil..redd for bivirkninger og å bli avhengig, all erfaring jeg har med det er minner fra da jeg var lita og mamma gikk på så mye (hun slet også med depresjoner, angst osv) og at pappa var så i mot dette og mente det forandret henne og at hun ikke ble skikkelig bedre før hun sluttet, mulig det er feil men minner sitter veldig i meg. Kan ikke spørre/snakke med mamma om det heller da hun ikke lever lenger.

 

Huff alt føles bare så slitsomt, til og med å bestille time til lege, og hvis det blir terapi igjen så husker jeg hvor slitsomt det er bare å komme seg dit og å gå gjennom alt igjen, ikke minst tidkrevende da vi er i tidsklemma allerede..unnskyldninger sikkert, alt føles bare så slitsomt.

 

Takk for at dere orker å svare meg.

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

[Marriet]

Har du oversikt over når disse depressive periodene sniker seg på? Hvor i landet bor du?

 

Det kan være mye mer enn det som er årsaken altså, men ofte er det noe som trigger depresjon. Jeg bruker å få en mild form for depresjon i det mørketiden begynner å avta i februar. (Bor i Finnmark) den kan henge i til rundt mai. Det er ikke alvorlig og går som regel kun utover meg selv. Jeg blir tiltaksløs, trøtt og tidvis nedstemt. Er en god skuespiller da så kjemper meg igjennom og gråter modige tårer på vaskerommet eller på natta. Krangler litt ekstra med kjæresten og har litt kortere lunte med barna, men jeg føler selv jeg har kontroll.

 

Det er lurt å prøve å finne ut hva som trigger frem depresjonen. Er ikke sikkert du får gjort noe med det likevel, men du kan være forberedt.

[Anonym bruker]

Ja jeg vet det kommer når det blir mye stress, altså jeg har mye å gjøre både hjemme og på jobb eller det kommer uforutsette krav eller belastninger. I småbarnstiden nå så er det slik ofte at jeg føler ting er uoverkommelig, eller når jeg faller av treningen. Bor i en storby. Merker det kan komme litt avhengig av årstidene også som nå, men mer fordi det blir mer jobb/stress med påkledning, skraping av bil osv. Kan være like deprimert på sommer som vinter. Men ser med gru på mørket og kulden som kommer.

 

Det trigges altså av mye å gjøre, men føler jeg ikke har så mye jeg kan endre på, har ikke råd til å gå mer ned i stilling, gjør lite husarbeid allerede, legger meg tidlig..

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

[Anonym bruker]

Nei jeg har vært skeptisk til det så har alltid blitt behandlet med samtaleterapi, noe som forsåvidt hjelper mer el mindre der og da, men kan jo ikke gå i terapi resten av livet? Har alltid avsluttet fordi jeg har følt meg bedre, det kan vare lenge også de gode periodene, men så kommer det tilbake, har jo mine overlevelsesteknikker som f.eks trening vet jeg hjelper meg mye, men nå klarer jeg ikke

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

Hvis samtaleterapi hjelper, så må du fortsette med det. Kanskje du må gå i terapi i perioder hele livet, noen må jo gå på medisiner hele livet, om det er fysisk eller psykisk.

 

 

Anonymous poster hash: 9f228...7ad

[Anonym bruker]

Ja det er sant, ikke tenkt på det sånn, bare at når jeg går til samtaler har jeg også opp og nedperioder og i opp-periodene føler jeg at jeg opptar plassen til noen som sikkert trenger det mer, og i nedperiodene får jeg i blant veldig angst over alt terapeuten vet om meg, for ikke å snakke om alt som er nedskrevet, lange lange rapporter..da frister det i blant å bare holde alt inni hodet. Men kanskje det kan være en idé å prøve medisiner..får bestille legetime, kanskje neste uke.

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

[Gjest Antarctica]

Ja jeg bør vel kontakte lege, klarer som regel å hente meg selv opp igjen og da tenker jeg at jeg er glad jeg ikke kontaktet lege og at det antagelig ikke er alvorlig nok når jeg faktisk klarer meg. Har også tenkt det med medisiner at jeg ikke er dårlig nok og at andre ting som trening osv hjelper og da bør jeg holde meg til det, men kanskje jeg tenker feil..redd for bivirkninger og å bli avhengig, all erfaring jeg har med det er minner fra da jeg var lita og mamma gikk på så mye (hun slet også med depresjoner, angst osv) og at pappa var så i mot dette og mente det forandret henne og at hun ikke ble skikkelig bedre før hun sluttet, mulig det er feil men minner sitter veldig i meg. Kan ikke spørre/snakke med mamma om det heller da hun ikke lever lenger.

 

Huff alt føles bare så slitsomt, til og med å bestille time til lege, og hvis det blir terapi igjen så husker jeg hvor slitsomt det er bare å komme seg dit og å gå gjennom alt igjen, ikke minst tidkrevende da vi er i tidsklemma allerede..unnskyldninger sikkert, alt føles bare så slitsomt.

 

Takk for at dere orker å svare meg.

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

Medisiner nå og medisiner den gang er to forskjellige verdener! Sannsynligvis fikk din mor "beroligende" medisiner. Det er ikke hva man i dag bruker mot depresjoner.

[Admin]

Sjekk ut om kommunen din har mestring i depresjonskurs, jeg går på det nå, og flere av deltakerne har godt utbytte av det.

[Anonym bruker]

Skal lese litt om medisiner, takk for svar.

 

Kurs er det sammen med andre? Det klarer jeg ikke, klarer knapt å fortelle folk nær meg at jeg sliter, pluss sosial angst..

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

[Admin]

Det er med andre ja, da er det litt vanskelig. Men du må prate med en psykatrisk sykepleier før du evt får plass da, så da kan hun evt hjelpe deg videre om det ikke er aktuelt. Jeg er den eneste på kurset mitt som har fortalt andre om depresjonen min, og greier meg fint på kurset. Men jeg går ikke på kino, i byen eller annet med mindre jeg er på jobb.

 

Men så er jeg også den eneste av de som ikke har utbytte av kurset føler jeg, og som kom inn på kurset på nåde fordi jeg egentlig var for ille

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver.. bortsett fra at jeg vet hva min trigger er..

 

Men følelsen av å aldri bli bra gjør alt så håpløst... spesielt når man har tider der alt er bra, og så kommer depresjonen og angsten og slår deg ned igjen som en knyttneve.

 

Min trigger er eksen og faren til ungene. En jeg MÅ ha kontakt med i mange år fremover..

 

Føler meg kvalt og fastlåst og har ingen mulighet til å komme unna at han på en eller annen måte er i mitt liv. Han får meg til og med til å angre på å ha satt barna til verden.. tenker ofte at uten dem hadde jeg sluppet å sett ham eller hatt noe mer med ham å gjøre...

 

Elsker dem likevel over alt på jord.. men klarer ikke å føle at de er verdt all smerten han har påført meg og fortsetter å påføre meg.. grusom tanke å ha...

 

Du skal ikke tenke at medisiner er et onde. Jeg går selv på medisiner, og de tar bort toppene og bunnene og gjør at jeg ikke blir helt suicidal..

 

Det er mulig å leve et godt liv med medisiner.. give it a go.. kan jo faktisk bare slutte om du ikke føler det hjelper..

 

Lykke til kjære deg <3

 

Anonymous poster hash: a2216...01f

[Anonym bruker]

Opplever du mye bivirkninger med medisinene? Synes det høres så skummelt ut at det påvirker hjernen liksom, men mulig det ikke er så skummelt som jeg tror, legene er jo så flinke i dag så medisiner har vel også utviklet seg..

 

Akkurat det du skriver at det kommer som en knyttneve og slår deg ned er slik jeg føler også, føler meg så maktesløs, sint og lei meg for at denne dritten aldri kan gi seg.

 

Samboer spør om det går bra med meg, det gjør jo ikke det, og jeg sier det, men klarer ikke prate om det, stopper seg helt enda det er tusen tanker i hodet. Bekymrer meg også for jobben, tenker for om i mot om jeg skal være hjemme en dag til eller ikke, bare vært i jobben i et år og dette er første gang jeg er borte fra jobb, men jeg liker det ikke, livredd det skal ta over igjen vurderer om jeg skal ta en dag til og ringe lege i morgen, men usikker, uff vil det bare skal gå over av seg selv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

[Anonym bruker]

Sånn er livet til noen av oss, dessverre. Har det akkurat sånn som du. Det går i bølger mellom å fungere kjempefint på alle plan i livet, til å ikke funke på noen. For meg hjelp det veldig å kutte ned på forventningene på hva som livet skal inneholde.

Jeg jobber når jeg klarer å jobbe. Jeg drar ut når jeg klarer å dra ut. Jeg er supermamma når jeg greier å være supermamma. Når jeg ikke greier det mer, ja, da lar jeg meg ikke greie det på en stund. Man må leve litt for de periodene man har det bra også. For de vil, som depresjonen, også komme igjen og igjen. 

 

Har du et nettverk rundt deg som vet hvordan du har det ( samboer, foreldre ++) så len deg på de av og til. Og vis takknemmelighet.

Du har en "nisse med på lasset" og jeg fant iallefall ut at det var bedre å slutte fred med den istedet for å kjempe mot den hver eneste gang.

Anonymous poster hash: 94ded...ae2

[Anonym bruker]

Det er vel kanskje det med jobb som er vanskelig der, jeg kan jo ikke bare velge å jobbe i perioder. Og må jo fungere som mamma i både gode og dårlige perioder, men heldigvis kan jeg lene meg litt på samboer der. Har ellers lite nettverk rundt meg..Samboer vet jo hvordan jeg har det og all ære til ham som holder ut. Ellers er vi ganske alene med hverdagen og ingen som kan hjelpe til så det er liksom ikke så mye valg, må stå i det og det er tyngre for hver gang det kommer tilbake. Lett at jeg tenker; hva er vitsen. Blir mer og mer likegyldig til alt rundt meg.

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

[Anonym bruker]

Opplever du mye bivirkninger med medisinene? Synes det høres så skummelt ut at det påvirker hjernen liksom, men mulig det ikke er så skummelt som jeg tror, legene er jo så flinke i dag så medisiner har vel også utviklet seg..

 

Akkurat det du skriver at det kommer som en knyttneve og slår deg ned er slik jeg føler også, føler meg så maktesløs, sint og lei meg for at denne dritten aldri kan gi seg.

 

Samboer spør om det går bra med meg, det gjør jo ikke det, og jeg sier det, men klarer ikke prate om det, stopper seg helt enda det er tusen tanker i hodet. Bekymrer meg også for jobben, tenker for om i mot om jeg skal være hjemme en dag til eller ikke, bare vært i jobben i et år og dette er første gang jeg er borte fra jobb, men jeg liker det ikke, livredd det skal ta over igjen vurderer om jeg skal ta en dag til og ringe lege i morgen, men usikker, uff vil det bare skal gå over av seg selv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

Bivirkninger jeg har opplevd er kvalme/uggenhet i starten og litt lavere sexlyst.. Ellers ingenting:)

 

Anonymous poster hash: a2216...01f

[Gjest Antarctica]

Opplever du mye bivirkninger med medisinene? Synes det høres så skummelt ut at det påvirker hjernen liksom, men mulig det ikke er så skummelt som jeg tror, legene er jo så flinke i dag så medisiner har vel også utviklet seg..

 

Akkurat det du skriver at det kommer som en knyttneve og slår deg ned er slik jeg føler også, føler meg så maktesløs, sint og lei meg for at denne dritten aldri kan gi seg.

 

Samboer spør om det går bra med meg, det gjør jo ikke det, og jeg sier det, men klarer ikke prate om det, stopper seg helt enda det er tusen tanker i hodet. Bekymrer meg også for jobben, tenker for om i mot om jeg skal være hjemme en dag til eller ikke, bare vært i jobben i et år og dette er første gang jeg er borte fra jobb, men jeg liker det ikke, livredd det skal ta over igjen vurderer om jeg skal ta en dag til og ringe lege i morgen, men usikker, uff vil det bare skal gå over av seg selv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

Alt har bivirkninger, men i ditt tilfelle vil jo det være av minimal betydning? Du har da mye verre bivirkninger av å IKKE ta dem...

Les også denne:

 

http://land.se/halsa/ny-forskning-gnall-kan-skada-din-hjarna/

[Anonym bruker]

Jeg er ganske sånn. Utredes nå på DPS, vi leter etter noe som kan konkludere med adhd eller bipolar 2. Jeg er over 40, og sliten av å slite store deler av livet. Forøvrig reagerer jeg sterkt negativt på anitdepressiva. Har store søvnproblemer og har fått lett dose av antipsykotika for søvn, men det er sjanseløst, jeg kan ikke ta det, får sterk hangover og fungerer overhodet ikke.

 

Leter videre innen personlighetsforstyrrelse om de to nevnte diagnosene ikke kan konkluderes.

 

Anonymous poster hash: 72753...d5e

[Anonym bruker]

Jeg anbefaler deg en ordentlig utredning hos lege, om du ikke har gjort det. Det er mye som kan påvirke livskvalitet (depressive følelser). Kan du være lav på d-vitamin, b12 eller ferritin?

Jeg har vært gjennom en reise selv, men jeg opplevde meg ikke som depressiv. Jeg følte at det var noe annet som ga meg tunge perioder. I mitt tilfelle ble det oppdaget etter 6 år. Jeg hadde da prøvd antidepressiva uten hell, noe som også var et helvete å slutte med. Nedtrapping av antidepressiva ga meg store fysiske bivirkninger som nummenhet i kroppsdeler og "utenfor meg selv"-opplevelser.

Det viste seg at jeg hadde lavt stoffskifte, samt kronisk betennelse i skjoldkjertelen. Dette påvirker mange deler av kroppen. Etter oppstart av stoffskiftemedisiner har jeg blitt meg selv igjen. Og jeg er så glad for at dette ble oppdaget, selv om jeg skulle ønske at jeg ikke hadde brukt 6 år på å finne ut av det. Min erfaring er at man må stå på i helsesystemet for å finne ut hva som feiler en. Og det er ikke lett når man er sliten og langt nede. Men prøv for all del å kjemp for å finne ut hva som faktisk er galt. Utelukk vitamin og mineralmangel først, så sjekker du hormoner (spesielt TSH som ikke bør være over 4, ft4 og ft3).

Anonymous poster hash: 96588...277

[Anonym bruker]

Takk for flere svar. Har jo vært hos lege en del ganger opp gjennom, alle tester er fine men mangler d-vitamin (noe jeg må huske å ta igjen, lenge siden nå).

 

Sitter klar for å dra til jobb nå, i dag er jeg bare sint, heldigvis kunne samboer levere ungene, jeg har kort lunte, sint fordi alt er så tungt, sint fordi jeg må på jobb, sint fordi jeg ikke bare kan være normal.

 

Vil helst bare sove. Har så motstridende følelser ang medisin at jeg klarer ikke bestemme meg for legetime, vil bare at det hele skal gå over, hjemme følelser og tanker innerst inne som vanlig and fake it till you make it. Nå skal jeg dra på jobb og late som jeg har det bra!

 

Ja jeg vet, dette ikke er noen løsning, ja jeg vet jeg plikter å ta tak for familiens skyld. Snart.

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

[Gjest Antarctica]

Takk for flere svar. Har jo vært hos lege en del ganger opp gjennom, alle tester er fine men mangler d-vitamin (noe jeg må huske å ta igjen, lenge siden nå).

 

Sitter klar for å dra til jobb nå, i dag er jeg bare sint, heldigvis kunne samboer levere ungene, jeg har kort lunte, sint fordi alt er så tungt, sint fordi jeg må på jobb, sint fordi jeg ikke bare kan være normal.

 

Vil helst bare sove. Har så motstridende følelser ang medisin at jeg klarer ikke bestemme meg for legetime, vil bare at det hele skal gå over, hjemme følelser og tanker innerst inne som vanlig and fake it till you make it. Nå skal jeg dra på jobb og late som jeg har det bra!

 

Ja jeg vet, dette ikke er noen løsning, ja jeg vet jeg plikter å ta tak for familiens skyld. Snart.

 

Anonymous poster hash: 47996...f6e

Kanskje litt for noen andres skyld også...?

[Anonym bruker]

Om du starter igjen i samtaleterapi kan det være lurt å fortsette også en stund inn i god periode. Det kan du kanskje få deg litt grunnlag, mestringsstrategier og plan for å takle det når det går på ned igjen.

 

Ingen kommer til å gi deg en klapp på skuldra og en diplom for å ikke å tatt medisiner, om du og lege/psykiater kommer fram til at du kan ha god effekt av dette. Dagens medisiner er mye mildere enn for en generasjon siden, og for min del ville jeg tenkt at det var verdt å prøve. 

 

Ta vare på deg sjøl nå, luk vekk de tingene som stjeler energien din, og ikke føl hverken skam eller skyldfølelse for å oppsøke og å ta imot hjelp. 

Anonymous poster hash: 0df01...920