Noen som jobber med demente personer?

[Anonym bruker]

Min far har fremskreden altzheimers og i dag har han stått ute i 2-3 plussgrader i kun en tynn genser og nektet å komme inn.

 

Personalet gjorde sitt beste da jeg helt tilfeldig kom forbi og fikk han inn i bilen etter 15-20 min med lokking og luring. Da var han så kald at han skalv, men han ser ikke sammenhengen mellom å fryse og komme inn i en varm bil. De hadde stått ute en god stund før jeg kom.

 

Hvordan løser dere det med pasienter som går helt i lås? Jeg har han jo med meg alene og har ikke opplevd å ikke klare å snu han før, så jeg søker informasjon om hva jeg bør og ikke bør gjøre i slike situasjoner.

 

Anonymous poster hash: 95c1f...9ad

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet med demente på sykehjem og i spesialhelsetjenesten. Mam skl være ytterst forsiktig når man tilnærmer seg noen som er "låst" slik du beskriver her. Jeg prøver alltid å få de på "min side", ala "huff, så kaldt det er, jeg tror jeg går inn å varmer meg, blir du med?". Realitetsorientering er ikke alltid like vellykket, da skyver du dem gjerne bare lenger unna.

Noen ganger må man bare la de være. Men i tilfellet du beskriver kan man jo ikke bare la han stå ut å fryse, så da må man jo rett og slett foreta en føring. Det trenger absolutt ikke være så ille som det høres ut, om man gjør det riktig.

 

Anonymous poster hash: 66c3f...0c4

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet med demente på sykehjem og i spesialhelsetjenesten. Mam skl være ytterst forsiktig når man tilnærmer seg noen som er "låst" slik du beskriver her. Jeg prøver alltid å få de på "min side", ala "huff, så kaldt det er, jeg tror jeg går inn å varmer meg, blir du med?". Realitetsorientering er ikke alltid like vellykket, da skyver du dem gjerne bare lenger unna.

Noen ganger må man bare la de være. Men i tilfellet du beskriver kan man jo ikke bare la han stå ut å fryse, så da må man jo rett og slett foreta en føring. Det trenger absolutt ikke være så ille som det høres ut, om man gjør det riktig.

 

Anonymous poster hash: 66c3f...0c4

Han er egentlig veldig omsorgsfull og da ikke engang det å si at vi var kalde og om han kunne følge oss inn virket ble vi litt tom for ideer. Vi var blide og positive hele tiden, bortsett fra da han ville gå inn i et fremmed hus. Da sa jeg med streng stemme at det kan vi ikke.

 

Hva legger du i å ta en føring? Han er en stor mann og man klarer ikke ta han 'med makt'.

 

Takk for svar forresten godt å lufte tankene med noen som vet. Stakkars pappaen min 💔

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 95c1f...9ad

[Anonym bruker]

Ja, jeg jobber med personer under 70 år som har demens, unge demente! Selv så har jeg ikke opplevd akkurat den situasjonen du nevner men det handler jo mye om å vinne tilliten til pasienten, få øyekontakt og snakke tydelig og direkte, en må være tålmodig og bruke tid. I enkelte tilfeller så må pasientene skjermes og det må gis tilleggsmedisiner, men da er det ofte snakk om angst og uro hos pasienten og ingen andre tiltak nytter!

Men hvorfor kledde ikke personalet på han mer klær, eller hentet en jakke å ta på han?

 

Anonymous poster hash: 044ef...f9a

[Anonym bruker]

Jeg har ingen formell utdannelse men har jobbet ekstra på aldershjem. Lukket avdeling for demente.

Min erfaring er å trykke på knapper de responderte på og ikke mase på de. Må da kjenne pasienten selvsagt.

Jeg hadde en mannlig pasient som danset mye swing i sin ungdom. Hvis han låste seg satt jeg på musikk og bød han opp til dans, så danset vi litt og han hadde glemt situasjonen han var i.

En annen hadde vært rørlegger, jeg henvendte meg høflig og spurte om han var rørlegger Hansen, kunne du tenke deg å se på en kran som drypper.

En annen var veldig flink å strikke, da tullet jeg til strikketøyet og spurte om hun kunne se hva jeg hadde gjort feil.

9 av 10 ganger så kom de seg ut av den låste situasjonen de var i.

Hvis de er helt uten språk så blir det vanskeligere selvsagt.

 

Anonymous poster hash: 2902d...2f1

[Anonym bruker]

Ja, jeg jobber med personer under 70 år som har demens, unge demente! Selv så har jeg ikke opplevd akkurat den situasjonen du nevner men det handler jo mye om å vinne tilliten til pasienten, få øyekontakt og snakke tydelig og direkte, en må være tålmodig og bruke tid. I enkelte tilfeller så må pasientene skjermes og det må gis tilleggsmedisiner, men da er det ofte snakk om angst og uro hos pasienten og ingen andre tiltak nytter!

Men hvorfor kledde ikke personalet på han mer klær, eller hentet en jakke å ta på han?

 

Anonymous poster hash: 044ef...f9a

De hentet klær etterhvert, men han var kommet et stykke fra hjemmet og da jeg kom var hun veldig i villrede siden hun ikke ville gå fra han for å hente klær. Han kommer langt på 5 min hvis han får det for seg.

 

Jeg har ingenting å utsette på behandlingen han fikk. De er bare to på jobb så den andre kunne jo ikke gå fra.

 

Det gikk jo med tålmodighet til slutt, men jeg må innrømme at jeg såg mørkt på det en stund der jeg sto i tynn genser og barbeint i flipp flopp 😬jeg skulle bare en kjapp tur på jobb da jeg traff på dem.

 

Jeg er full av beundring for dere som jobber med dette! Det er bare en vanlig dag på jobb, liksom.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 95c1f...9ad

[Anonym bruker]

Han er egentlig veldig omsorgsfull og da ikke engang det å si at vi var kalde og om han kunne følge oss inn virket ble vi litt tom for ideer. Vi var blide og positive hele tiden, bortsett fra da han ville gå inn i et fremmed hus. Da sa jeg med streng stemme at det kan vi ikke.

 

Hva legger du i å ta en føring? Han er en stor mann og man klarer ikke ta han 'med makt'.

 

Takk for svar forresten godt å lufte tankene med noen som vet. Stakkars pappaen min 💔

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 95c1f...9ad

 

Føring kan gjøres ved at vi går sammen to stk, en på hver side av pasienten, og leder han den veien vi skal gå. Som regel trenger man ikke bruke makt, og det skal man som regel heller ikke. Når man blir ledet med fast hånd på den måten blir man gjerne med. Det går stort smertefritt for seg, med mindre pasienten er aggresiv.

 

 

Anonymous poster hash: 66c3f...0c4

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet på avdeling for demenspasienter. Det er mange ting du kan gjøre. Om du kjenner pasienten er det en god ide som en tidligere poster nevner å dra opp ting de har likt. Distraksjon hjelper ofte.

 

Vi hadde en vandrer som jeg kunne møte når jeg ikke var på jobb, da gikk jeg bort til han og spurte om vi kunne slå følge, for det var så trist å gå alene.

 

Ellers så er det å prøve å virke så lite påvirket av situasjonen som mulig. Demente er oftest som barn, de merker så utrolig fort om det blir stresset stemning. Tålmodighet og det å beholde roen som om ingenting i hele veien er galt er viktig. Prat som normalt og forsøk å føre pasienten bestemt, men uten tvang, med deg. Lettest om man er to (som tidligere poster nevnte).

 

Anonymous poster hash: a8d71...4f4

[Anonym bruker]

Føring kan gjøres ved at vi går sammen to stk, en på hver side av pasienten, og leder han den veien vi skal gå. Som regel trenger man ikke bruke makt, og det skal man som regel heller ikke. Når man blir ledet med fast hånd på den måten blir man gjerne med. Det går stort smertefritt for seg, med mindre pasienten er aggresiv.

 

 

Anonymous poster hash: 66c3f...0c4

Og forresten, sender deg en klem! Det må være vanskelig å se at en man er glad i mister seg selv på den måten.

 

Anonymous poster hash: 66c3f...0c4

[Anonym bruker]

Huff, jeg må nesten le litt her. Han er skrekkelig lur, faktisk, så han gjennomskuet alle forsøkene vi gjorde. Jeg tror vi var innom det meste som blir foreslått her, men uten hell.

 

Da vi tok han mellom oss og spurte om han ikke kunne følge oss inn (siden vi var så kalde) så sa han 'bare gå dere' og førte oss fremover mens han snudde for å gå motsatt vei.

 

Det gikk bra til slutt da, og om han ikke hadde vært så kald hadde situasjonen ikke vært så ille da det var ganske god stemning hele tiden.

 

Men da ser jeg hva som bør gjøres og så er det bare å smøre seg med tålmodighet.

 

Og nå,sitter jeg her og lurer på om de syns jeg blandet meg i deres jobb? Men jeg kunne jo ikke kjøre forbi pappaen min?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 95c1f...9ad

[Anonym bruker]

Og forresten, sender deg en klem! Det må være vanskelig å se at en man er glad i mister seg selv på den måten. Anonymous poster hash: 66c3f...0c4

Takk for det. Det er en forferdelig sykdom!

 

Anonymous poster hash: 95c1f...9ad

[Anonym bruker]

De hentet klær etterhvert, men han var kommet et stykke fra hjemmet og da jeg kom var hun veldig i villrede siden hun ikke ville gå fra han for å hente klær. Han kommer langt på 5 min hvis han får det for seg.

Jeg har ingenting å utsette på behandlingen han fikk. De er bare to på jobb så den andre kunne jo ikke gå fra.

Det gikk jo med tålmodighet til slutt, men jeg må innrømme at jeg såg mørkt på det en stund der jeg sto i tynn genser og barbeint i flipp flopp jeg skulle bare en kjapp tur på jobb da jeg traff på dem.

Jeg er full av beundring for dere som jobber med dette! Det er bare en vanlig dag på jobb, liksom.

HiAnonymous poster hash: 95c1f...9ad

takk for det, sitter uendelig pris på slike ord, det er dessverre ikke alle pårørende som har samme innstilling! Jeg er veldig glad i jobben min og pasientene jeg har å gjøre med, selv med de utfordringene man møter. Det er nok ikke så enkelt å gå fra ham hvis pleieren var alene, derfor er det alltid viktig å ta med seg en telefon når man går ut, for med demente kan uforutsette ting dukke opp hele tiden, gjerne akutte ting hvor man trenger assistanse, men det er jo klart at man kan glemme den også... det var no godt at du fikk hjulpet far fin til slutt, som oftest får man de med på "laget" hvis man kalle det sånn, men som nevnt så trenger man en god dose tålmodighet

 

Anonymous poster hash: 044ef...f9a