Noen her med unnvikende personlighetsforstyrrelse?

[Anonym bruker]

Kan du fortelle meg litt om deg selv og dine symptomer? Hvordan du fikk diagnosen?

Hvordan er ditt sosiale liv? Hvilken jobb har du (om du klarer å jobbe)?

 

Jeg har diagnosene ADD og bipolar type 2. Men har ikke klart å slått meg til ro med det. Jeg sliter virkelig sosialt. Jeg klarer ikke forholde meg til folk. Dette har ført til at jeg ikke har klart å fullføre videregående skole eller hatt en ordentlig jobb. Har lest en del om unnvikende personlighetsforstyrrelse nå og kjenner meg så utrolig godt igjen.

 

 

Anonymous poster hash: 5e074...11e

[Anonym bruker]

Jeg har diagnosen. Jeg er gift og har to barn. Jeg prøver nå å ta grunnskoleeksamen. Sliter utrolig både med det sosiale og med "prestasjuonsangst" på skolen så bare håper jeg greier det. Jeg har ingen venner eller sosialt liv utenom skole.

Fikk diagnosen etter jeg ble innlagt fordi jeg var deprimert og suicidal. Hadde en tøff oppvekst og flytta rundt etter barnevernet tok oss ut av hjemme. Diagnosen er vist en traume av dette...

 

Anonymous poster hash: 78595...823

[Anonym bruker]

Jeg har diagnosen. Jeg er gift og har to barn. Jeg prøver nå å ta grunnskoleeksamen. Sliter utrolig både med det sosiale og med "prestasjuonsangst" på skolen så bare håper jeg greier det. Jeg har ingen venner eller sosialt liv utenom skole.

Fikk diagnosen etter jeg ble innlagt fordi jeg var deprimert og suicidal. Hadde en tøff oppvekst og flytta rundt etter barnevernet tok oss ut av hjemme. Diagnosen er vist en traume av dette...

 

Anonymous poster hash: 78595...823

Takk for svar! Har du vært i arbeid? Får du noe hjelp av NAV? Ble du innlagt før eller etter du ble mor? Føler du at barna lider av at du ikke klarer å være sosial? Det vises godt på min eldste at jeg ikke har gjort jobben min med å lære de sosiale kodene

 

Anonymous poster hash: 5e074...11e

[Anonym bruker]

Jeg har det. Og er nå på utredning for ADD. Fra før er jeg tidvis plaget med depresjon og angst. Går på AAP da jeg ikke fungerer i vanlig jobb, og har ikke noe skolegang å skryte av. Jeg har imidlertid starta mitt eget firma som ser ut til å funke bra. Da kan jeg selv styre når jeg vil treffe folk/ha hjemmekontor. Jeg sliter med å ha nære relasjoner, trives best alene. Men er jo ensom....

Har samboer og barn, men kjenner tidvis at jeg sliter med å forholde meg til samboer også. Må jobbe knallhardt for å ha et "normalt" liv iallefall.

Anonymous poster hash: 3a35a...47e

[Anonym bruker]

Unnvikende personlighetsforstyrrelse er noe som gjerne utvikles i ungdommen eller voksen alder, og er som oftest direkte relatert til vonde erfaringer som har akkumulert, flere av disse må være av nyere dato. Men dette er en form for generalisert angstlidelse/ beskyttelsesmekanisme i møte med det som oppfattes som en litt for brutal verden, og de som har dette er gjerne mer enn nok sosialt kompetente.

Anonymous poster hash: 5061e...319

[Anonym bruker]

Takk for svar! Har du vært i arbeid? Får du noe hjelp av NAV? Ble du innlagt før eller etter du ble mor? Føler du at barna lider av at du ikke klarer å være sosial? Det vises godt på min eldste at jeg ikke har gjort jobben min med å lære de sosiale kodeneAnonymous poster hash: 5e074...11e

Jeg var alenemor for eldre når jeg ble lagt inn. Jeg har alltid greid å være mor, men utover det fungerer jeg dårlig sosialt. Nå har jeg jo møtt en fantastisk mann som også føgler opp barna så er heldigvis ikke alene om det. Barnevernet var i bilde første årene og jeg fikk bare bra tilbakemeldinger fra de. Hade avøastningshjem perioden jeg var innlagt og en stund etterpå. Jeg har vert i jobb i perioder. Nå er jeg på aap, men håper å få en utdannelse og fast jobb etter hvert. Jeg merker foresten nå at sønnen min synes han ikke kan ha så mye besøk hjem som han ønsker, jeg holder litt igjen der. Må skjerpe meg!

 

Anonymous poster hash: 78595...823

[Anonym bruker]

Jeg var alenemor for eldre når jeg ble lagt inn. Jeg har alltid greid å være mor, men utover det fungerer jeg dårlig sosialt. Nå har jeg jo møtt en fantastisk mann som også føgler opp barna så er heldigvis ikke alene om det. Barnevernet var i bilde første årene og jeg fikk bare bra tilbakemeldinger fra de. Hade avøastningshjem perioden jeg var innlagt og en stund etterpå. Jeg har vert i jobb i perioder. Nå er jeg på aap, men håper å få en utdannelse og fast jobb etter hvert. Jeg merker foresten nå at sønnen min synes han ikke kan ha så mye besøk hjem som han ønsker, jeg holder litt igjen der. Må skjerpe meg!

 

Anonymous poster hash: 78595...823

Greid å være mor? Les innlegget ditt da, du setter jo begrensninger for barna dine.

 

Anonymous poster hash: 0aa6f...d6a

[Anonym bruker]

Greid å være mor? Les innlegget ditt da, du setter jo begrensninger for barna dine.Anonymous poster hash: 0aa6f...d6a

Du mente det med at han ønsker mer besøk hjem? Ja det har vert noe som virkelig har ødelagt han. For dette gjelder hittil dette skoleåret! Tok godt vare på han når jeg var alene med han. Var i åpen barnehage når han var baby, fulgte opp barnehage og han har alltid hatt masse venner. Hjemmet vårt var åpent og vi tok mot hjelp når han var baby/ første årene fordel jeg ville ha hjelp siden jeg viste min vanskelige oppvekst kunne svekke meg som mor. Jeg har aldri hatt problem med å være mamma, det et når jeg skal bare være meg jeg sliter. Både barnevernet og psykologen min har ment jeg var en god mor.

 

Anonymous poster hash: 78595...823

[Anonym bruker]

Greid å være mor? Les innlegget ditt da, du setter jo begrensninger for barna dine.

 

Anonymous poster hash: 0aa6f...d6a

 

 

Her fortolker du henne helt annerledes enn du hadde gjort uten resten av infoen som aktiverte dine fordommer.

Jeg kjenner da mange som har alt på plass av det hun nevner, men hverdagen er tross alt hektisk for de fleste, og det er ikke alltid det passer med besøk selv om barna selv ønsker det.

 

 

Anonymous poster hash: 5061e...319

[Anonym bruker]

Jeg har diagnosen. Jeg er gift og har to barn. Jeg prøver nå å ta grunnskoleeksamen. Sliter utrolig både med det sosiale og med "prestasjuonsangst" på skolen så bare håper jeg greier det. Jeg har ingen venner eller sosialt liv utenom skole.

Fikk diagnosen etter jeg ble innlagt fordi jeg var deprimert og suicidal. Hadde en tøff oppvekst og flytta rundt etter barnevernet tok oss ut av hjemme. Diagnosen er vist en traume av dette...

 

Anonymous poster hash: 78595...823

Jeg har også samme diagnose, og er uføretrygdet pga det. Etter utallige utprøvinger på aap via Nav ( 8 år med nederlag, arbeidspraksis, påbegynt utdanning,etc), måtte jeg til slutt gi opp mitt mål om å jobbe ihvertfall 50%.

 

Jeg har ikke vært innlagt etter jeg fikk barn, og som mor klarer jeg å ha en identitet, men som "privatperson" er jeg kun et tomt skall med puls. Jeg har hatt god oppfølging fra hjemmetjenesten psykisk helse, og heldigvis stiller BF mye opp hvis jeg ikke klarer (foreldremøter etc. 

For min egen del har jeg inget sosialt liv, og det er egenvalgt. Det eneste jeg vil, er å bare være hjemme i fred. Mens sønnen min er på skolen ligger jeg hjemme og hviler, og samler krefter til å gi han en normal tilværelse m aktiviteter, vennebesøk etc. 

Jeg har aldri hatt et langvarig forhold ( er 44 nå), aldri vært gift eller samboer. Langvarige seksuelle forhold uten forpliktelser er det som har fungert best. Jeg føler meg sjelden ensom, selv om jeg vet at livet mitt høres trist ut for mange,,,

 

Anonymous poster hash: 84b95...0ad

[Anonym bruker]

Jeg har (hatt) samme diagnose for en tid tilbake. Jeg var sykemeldt lenge, nesten et år, men brukte tiden på å gå i terapi og fikk helt strålende hjelp. Jeg har jobbet siden. Kjenner fortsatt på det, men jeg har strategier for å holde meg flytende. For eksempel har jeg gode kollegaer som jeg bevisst bruker for å ansvarliggjøre meg selv mtp. å jobbe meg igjennom og rydde i arbeidsoppgaver jeg synes er vanskelige. Og da mener jeg vanskelige fordi jeg kan møte (sosial, ikke faglig) motstand, og som derfor føles ugjennomtrengelige for meg. Jeg er overhodet ikke redd for faglig motstand, heldigvis, men er ekstremt sensitiv for sosial misbilligelse. Det gjør meg helt paralysert. Forøvrig har det hjulpet meg å bli eldre, og å lære meg å bare holde pusten og gjøre det som må gjøres. Det funker ikke alltid, og jeg er på ingen måte perfekt eller utlært. Men vi har alle vårt!

Anonymous poster hash: 3c5dd...cf2