Da vil jeg heller dø jeg også

[Anonym bruker]

Jeg hadde mareritt i natt om at barnet mitt døde. Våknet og var gjennomsvett. Jeg vet nå med sikkerhet at hadde der skjedd, så hadde jeg tatt livet mitt. Jeg kan ikke leve, mens barnet mitt er død. Fatter ikke hvordan det skulle gått. Uff, grusomt!

 

Anonymous poster hash: 9bbb6...bb2

[skinnfilla]

Regner med du har et barn?

Hva med oss andre da, som har flere?

Jeg hadde vært nødt til å leve videre for mine andre barn!

De trenger Mamman sin , sorgen er absolutt like tung, men man må videre .

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ett par som har mistet 2 barn. De har 1 barn igjen som de faktisk må leve for. Og de sier det selv at de ikke har noe valg. Du hadde klart deg om du hadde måtte...

 

Anonymous poster hash: fab99...a9a

[Anonym bruker]

Hadde mitt eneste barn dødd hadde jeg uten tvil tatt livet mitt. Hadde jeg hatt flere barn så må man jo bare overleve, på et eller annet vis. Helt forferdelig tanke.

Anonymous poster hash: d14aa...35c

[Anonym bruker]

Regner med du har et barn?

Hva med oss andre da, som har flere?

Jeg hadde vært nødt til å leve videre for mine andre barn!

De trenger Mamman sin , sorgen er absolutt like tung, men man må videre .

(du mente vel "ett barn", ikke "et barn" - gir ulik betydning).

Enig i denne. har man flere enn ett barn kan man ikke dø uansett hvilke grusomme ting man utsettes for, også om det er det grusomste som kan skje et menneske, nemlig å miste barnet sitt.

Det gjenlevende barnet (barna) trenger moren sin.

 

Anonymous poster hash: b93c1...598

[Anonym bruker]

Det er nettopp i sånne krisesituasjoner du finner ut hvor sterk man er. Men jeg også tenker jo det. HVORDAN SKAL JEG KUNNE LEVE UTEN ET AV BARNA MINE?

 

 

Anonymous poster hash: 31e8d...094

[Anonym bruker]

Sånne tråder gjør i hvert fall én ting tydelig: at også mødre BØR og SKAL leve for noe mer enn bare morsrollen. Hvis alt i livet ditt avhenger av om barnet ditt lever og har det bra, ja, da har du selv sluttet å være et individ og har gått over til å bli kun en funksjon. Mamma-funksjonen.

 

Hypotetisk sett: hvis du også er enebarn, da dreper du jo også din mor når du begår selvmord. For hvordan skal hun leve videre uten deg...?

 

Syns virkelig mødre at det er ålreit å pålegge sitt eget barn HELE ansvaret for en annen persons liv? En voksens liv?

 

Anonymous poster hash: 8a7d4...26a

[Hjertefru]

Skjønner ikke poenget med sånne tråder. Av og til kan en tanke med fordel forbli i hodet på den som tenker den.

[Anonym bruker]

En sånn tråd igjen?? Ikke lenge siden det var noen som skrev noe lignende... er vi virkelig nødt til å ta opp dette igjen?

 

(Ps: Du hadde klart å overleve hvis du hadde mistet barnet ditt. Jeg har vært gjennom det og er fortsatt gjennom det hver eneste dag men jeg lever fortsatt. Er det greit nå? Synes dette temaet er ferdig snakka)

 

Anonymous poster hash: c1093...6bb

[MJ<3]

Klart det er forferdelig trist og grusomt å miste et barn. Det er noe alle ville synes. 

 

Jeg ville ikke drept meg selv om det hadde skjedd. Jeg mener at alt har en grunn, selv om den ikke er åpenbar, og jeg ville forsøkt å fokusere på de gode minnene og hva barnet har klart å utrette og oppnå i den tiden det var her. 

 

Ville også fokusert på den berikelsen barnet ga mitt eget liv, og andre som den berørte. 

Så ville jeg nok forsøkt å gå videre, med en evig sorg i hjertet som etterhvert ville bli mer mild og ville gjort meg til en del av den jeg ble.

[Anonym bruker]

Fellestrekket for disse trådene er jo

1) at de startes av en som ikke har prøvd det, men bare går og lager seg katastrofetanker, og

2) at noen føler veldig trang til å vektlegge hvor unik og særlig sterk nettopp DERES morskjærlighet er, fordi de selv aldri ville ønske å leve uten barna sine. Det er en fordekt form for kritikk av alle som ikke ser selvmord som en utvei - for det er jo klart, sørger du ikke likedan, så har du heller ikke samme kjærlighet...

 

Enkelte burde i alle fall slutte å lese dameromaner.

 

Anonymous poster hash: 8a7d4...26a

[Mostly Harmless]

Det du ønsker å formidle er kanskje at du elsker barnet ditt uendelig høyt og ikke kan forestille deg livet uten det.

 

Det du også formidler, muligens utilsiktet, er at foreldre som har mistet et barn og ikke tar livet av seg, er mindre glad i sitt barn enn du i ditt. Da fremstår du som litt enkel og nokså ufin.

 

Å leve med å ha mistet et barn krever enormt mye mot. Ingen trenger sten til den byrden.

[Anonym bruker]

Å ta livet sitt påvirker mange. Din mor feks, vil da miste både sitt barnebarn og datter.

 

Er du gift må mannen din miste barn og kone. Eller skal han også drepe seg selv?

 

Dette er logikken til familiedrapsmenn...

 

Anonymous poster hash: b5c31...d21

[Anonym bruker]

Mest sannsynlig hadde du klart å komme deg videre...

Jeg har opplevd å miste min førstefødte, mange lurte på hvorfor jeg ikke knakk sammen og ga opp, men jeg valgte livet og da må man prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg får ikke min datter tilbake, men jeg ville ikke vært henne foruten på noen måte, så lever på minnene med henne. hun er en sentral del av vårt liv på vår måte. Nå i dag er hun storesøster til to brødre. <3

Anonymous poster hash: 85f4d...cf0