Hvorfor i alle dager har jeg gjort dette?

[Anonym bruker]

Plutselig sitter jeg her og er blitt stemor. Jeg liker det ikke, trives ikke. Har bare lyst å grine. Kan ikke si det til noen.

Jeg visste ikke hvordan det skulle bli.

Jeg prøver å være glad i stebarna mine, men får det ikke til.

Er det noe jeg kan gjøre?

Jeg kan ikke gå fra faren.

 

Anonymous poster hash: 47fa6...7e7

[Anonym bruker]

Hvorfor kan du ikke gå fra faren.?

 

Anonymous poster hash: 835ac...ee8

[Anonym bruker]

Fake til you make it. Kanskje blir du glad i de når dere blir godt kjent.

Anonymous poster hash: 90f87...183

[Anonym bruker]

Hvorfor kan du ikke gå fra faren??

 

 

 

Anonymous poster hash: d8f52...340

[Anonym bruker]

Da er vi to.. Men prøver å gjøre det beste ut av det de ukene barna er her.

 

Anonymous poster hash: 82b46...c4e

[Anonym bruker]

Selvfølgelig må du gå. Først og fremst for barnas skyld, men også for din egen. Slik kan dere ikke ha det.

 

Anonymous poster hash: e413f...ff1

[Anonym bruker]

Det er så komplisert 😢😭😣

Hi

 

Anonymous poster hash: 47fa6...7e7

[Anonym bruker]

Hvorfor kan du ikke gå fra far?

Et alternativ er å gjøre det så ukoselig for barna å være hos dere, at de kun er hos mor. Jeg har vært stemor i 9 år, og har gått fra å ikke ha noe i mot barna til nå å ikke kunne fordra de. De er sjeldent på besøk. Heldigvis

 

Anonymous poster hash: 75d97...353

[Anonym bruker]

Hvorfor kan du ikke gå fra far?

Et alternativ er å gjøre det så ukoselig for barna å være hos dere, at de kun er hos mor. Jeg har vært stemor i 9 år, og har gått fra å ikke ha noe i mot barna til nå å ikke kunne fordra de. De er sjeldent på besøk. Heldigvis

 

Anonymous poster hash: 75d97...353

Tenk å ødelegge forholdet mellom uskyldige barn og deres far slik. Det er usigelig trist😔

 

Anonymous poster hash: e413f...ff1

[Anonym bruker]

Når du blir sammen med en mann med barn fra før velger du hele pakka. Takler du ikke barna dropper du mannen!

For din egen del, for barnas del og for mannens del.

Om du vil beholde mannen så skaffer du deg/dere hjelp slik at du kan lære deg å leve godt med stebarna. Da kan det være lurt med noen timer terapi på egen hånd først før du tar med mannen i terapi for å finne ut hvordan dere kan løse ev. problemer sammen.

 

Hva er det som er så komplisert med det?

Anonymous poster hash: 074f3...186

[Anonym bruker]

Hvorfor kan du ikke gå fra far?

Et alternativ er å gjøre det så ukoselig for barna å være hos dere, at de kun er hos mor. Jeg har vært stemor i 9 år, og har gått fra å ikke ha noe i mot barna til nå å ikke kunne fordra de. De er sjeldent på besøk. Heldigvis

 

Anonymous poster hash: 75d97...353

 

O' du lille menneske...

 

Anonymous poster hash: 074f3...186

[Anonym bruker]

Hvor ofte er barna hos dere da? Kan det være mulig for deg å reise bort de helgene de kommer? Er er de der 50%, altså i ukedagene også?

 

Anonymous poster hash: 3ede6...e55

[gutt♥02.04.07♥jente♥18.11.10♥]

Tenker at du må ha vist at han hadde barn da du ble sammen med han å da må du faktisk bare jobbe med deg selv.. Barna følger faren vettu!👍🏼

[Superdolly]

Du har valgt en mann som har barn fra før. Barna hans kommer til å være der så lenge han lever, og det må du bare håndtere. Kan du ikke håndtere det, så må du bare gå fra ham.

[Anonym bruker]

Hvorfor kan du ikke gå fra far?

Et alternativ er å gjøre det så ukoselig for barna å være hos dere, at de kun er hos mor. Jeg har vært stemor i 9 år, og har gått fra å ikke ha noe i mot barna til nå å ikke kunne fordra de. De er sjeldent på besøk. Heldigvis

 

Anonymous poster hash: 75d97...353

 

Du må være et veldig kaldt og kynisk menneske   Stakkars barn! Jeg håper du tuller!!

 

Anonymous poster hash: f2f23...542

[Anonym bruker]

Hvorfor kan du ikke gå fra far?

Et alternativ er å gjøre det så ukoselig for barna å være hos dere, at de kun er hos mor. Jeg har vært stemor i 9 år, og har gått fra å ikke ha noe i mot barna til nå å ikke kunne fordra de. De er sjeldent på besøk. Heldigvis

 

Anonymous poster hash: 75d97...353

Fy søren, for et ondskapsfull trasig menneske du er

 

Anonymous poster hash: 96721...554

[*Miss Marple*]

På hvilken måte får du det til at det er deg det er synd på?

[Anonym bruker]

På hvilken måte får du det til at det er deg det er synd på?

Sa jeg at det er synd i meg?

Hi

 

Anonymous poster hash: 47fa6...7e7

[Anonym bruker]

Hva med å være særboere, da? Så kan du holde deg unna de helgene/ukene far har samvær?

 

Jeg er ikke stemor selv, men er skilt fra barnefar og møtte ny mann en stund etter. Gjorde det klinkende klart at samboerskap ikke var et alternativ for meg, vært sammen i fire år nå og trives godt med ordningen vi har. Vi sover sammen de helgene og ferier barna er hos faren sin, ellers besøker han meg etter barna er i seng. De har selvfølgelig møtt hverandre, men jeg er ikke interessert i å ha "ny" far til barna mine, så her har vi valgt å dele det opp sånn. Da er jeg 100% kjæreste når jeg er med ham, og 100% mamma når jeg er med barna mine.

 

Man MÅ ikke bo sammen selv om man er kjærester, spesielt dumt å ha den tankegangen når man ikke takler situasjonen.

 

Anonymous poster hash: e660a...b1c

[Anonym bruker]

Jeg reagerte likt på å bli stemor, trodde det skulle bli kjempe koselig. Men jeg takla det rett og slett ikke, så etter 6 mnd måtte jeg bare innse at det ikke gikk og gjorde det slutt.

 

Anonymous poster hash: a160f...ef3

[Anonym bruker]

Hvor lenge har dere vært sammen og bodd sammen da? Og hva mener du med at du ikke blir glad i dem? Hvordan definerer du "glad i"? Gruer du deg til å møte dem? 

 

Jeg har samboer med barn og jeg har egne barn. For oss har det absolutt vært riktig å flytte sammen. Det betyr ikke at vi alle alltid gleder oss til å være sammen. Iblant er barna mine glade for at det bare er oss tre hjemme. Iblant gleder jeg meg ikke til stebarna kommer. Og iblant gleder jeg meg veldig. Iblant vil jeg reise bort, bare med mine barn. Iblant vil jeg reise bort med oss alle sammen. Det er mange kameler å svelge, mye oppofrelse, men også mye glede. 

 

Hva eksakt synes du ikke fungerer? 

Anonymous poster hash: 9ee2c...7e5

[Anonym bruker]

Jeg reagerte likt på å bli stemor, trodde det skulle bli kjempe koselig. Men jeg takla det rett og slett ikke, så etter 6 mnd måtte jeg bare innse at det ikke gikk og gjorde det slutt.

 

Anonymous poster hash: a160f...ef3

 

Kanskje utgangspunktet er litt feil hvis man ikke tenker over hva som kan bli vanskelig og utfordrende først, men tror det skal "bli kjempekoselig". 

 

Anonymous poster hash: 9ee2c...7e5

[Anonym bruker]

Jeg reagerte likt på å bli stemor, trodde det skulle bli kjempe koselig. Men jeg takla det rett og slett ikke, så etter 6 mnd måtte jeg bare innse at det ikke gikk og gjorde det slutt.

 

Anonymous poster hash: a160f...ef3

 

Kanskje utgangspunktet er litt feil hvis man ikke tenker over hva som kan bli vanskelig og utfordrende først, men tror det skal "bli kjempekoselig". 

 

Anonymous poster hash: 9ee2c...7e5

[Anonym bruker]

Vet du hva HI, jeg skjønner så godt hva du mener. Jeg har og har hatt det noe på samme måte. Jeg var selvsagt klar over at han hadde barn og hva det innebærer jeg kom jo selv inn i forholdet med barn. Det virket ikke så verst før vi bodde sammen, men med tid og stunder kom det frem. Og jeg hatet meg selv så inderlig for at jeg ikke likte barna hans. Det er BARN for faen! Jeg elsker jo barn! Allikevel så gruet jeg meg til samvær. De har femti/femti i tillegg så det er mye samvær. Samværet forkludrer dynamikken i familienm det er så mye lettere å kun forholde seg til oss som bor her fast. Disse barna bare kommer og går med alt det innebærer. Utad spilte jeg et dødsdømt spill ovenfor samboern. Jeg var liksom superwoman. Skulle finne på noe gøy med alle barna hele tiden for å kompensere for det faktum at jeg faktisk ikke var moren deres samtidig som faren ikke er sånn superengasjert. Han er en super pappa altså, omsorgsfull og kjærlig og alt det der, han er bare ikke helt på nivå med barna. Ikke sånn som meg. Så jeg tok på meg en sånn enorm stor byrde og en rolle jeg egentlig ikke trivdes i heller. På toppen av det hele har forholdet mellom de to hjemmene bestandig vært dårlig. Innmari dårlig. Med rettsaker mtp barnefordeling osv. Alt det her fikk meg ikke til å tenke noe bedre om disse barna. For meg ble de kun et stort uromoment i livet og det var helt jævlig! Det er ikke så dumt det ei skriver over her om å "fake it" until you make it" det er snakk om uskyldige barn med sine utfordringer. Her kom det blant anney frem at mor sverter meg og selvsagt far i barnas påhør. Det snakkes så stygt om meg uten at de i det hele tatt vet noe om meg. Barna kommer hit med en stor bagasje i form av ord og utsagn. Disse ordene vil forme dem som mennesker og ikke fader om jeg tillater det! Jeg elsker pappaen dems. Jeg elsker også dem! Jeg elsker ikke bagasjen de kommer med. Jeg elsker ei heller den andre familien dems, men det skal de aldri aldri aldri få vite. Jeg er voksen, jeg har makt i form av at jeg kan være en så rollemodell ovenfor dem som bare jeg kan være. De blir eldre og de vil se. Jeg har sunne verdier og jeg har et sunt og fornuftig syn på omgivelsene. Jeg skal ikke lenger fylle en rolle, jeg er MEG, en fordømt god voksen. Morsom og trygg er jeg også. Det er ikke noe problem for meg å være det for alle lenger. Det VAR det fordi jeg så så mye av mor i de ungene og det ødela. Jeg måtte begynne å se etter andre ting. Fokusere på de tingene jeg liker ved hvert enkelt barn. Rose meg selv for at jeg klarer det. Være god med meg selv samtidig som jeg er god mot både far og barna. Rett og slett fjerne de vonde tankene. Drepe tanken imens den formes og ikke la den slippe til. Det er ikke lett å være stemor bestandig. Jeg opplever også at det hjelper myyyye å snakke med mannen min om disse tingene. Han er veldig enig med meg og vi legger opp plan for samværet slik at ikke det blir friflyt bare fordi at hans barn er her. Vi har rutiner vi følger og det hjelper for alle. Barna forguder meg til tross for de grusomme tankene jeg tidvis har hatt inni hodet mitt og det er jeg evig takknemlig for! Vi har kommet oss over kneika og det kan dere også, men dere må snakke sammen dere voksne, vokt dine ord. Kanskje er det nødvendig med kyndig hjelp eller kanskje du har en mer forståelsesfull mann enn du tror. Uansett sier jeg lykke til. Familier med dine, mine, våre kan være fantastisk, men også jævlig. Men aldri aldri aldri er det barnas feil. Og den eneste du kan forandre er deg selv. Så gjør det! Tillat kun gode tanker når det kommer til bonusbarna.

 

Anonymous poster hash: 62066...6d7