Hvorfor er jeg så sær i forhold til andre mennesker?

[Anonym bruker]

Jeg har utrolig nok noen få venner. Jeg skjønner ikke hvorfor, for jeg tar sjeldent kontakt med dem. Sier aldri nei når de tar kontakt og inviterer til noe, men tar aldri initiativ selv. Er ikke den som sender meldinger eller ringer for å høre hvordan det går eller svarer på bilder av barna deres med et hjerte. Jeg gir ganske lite lyd av meg.

I sosiale lag sitter jeg stille ved siden av skravlebøttene. Klarer sjelden å komme på noe å si. Når jeg er på butikk eller noe og ser slekt, kjentfolk osv blir jeg utilpass og ser bort og prøver å gjemme meg litt så jeg slipper å bli stående å prate. Jeg er generelt utilpass blant folk og sliter med å vite hvordan jeg skal oppføre meg. Prøver bare så godt jeg kan å unngå øyekontakt. Om jeg har vært en kort stund på en arbeidsplass gjemmer jeg meg også hvis jeg ser tidligere kollegaer. Å komme tilbake på en arbeidsplass etter noen ukes opphold går IKKE for da føler jeg at hele situasjonen blir så klein.

Jeg er redd såkalte ledere. Det knyter seg i magen og jeg vil bare rømme.

Jeg har ikke noe tett forhold til mine foreldre og søsken. Snakker ikke mer enn nødvendig med dem heller og viser verken fysisk eller psykisk nærhet.

 

 

Anonymous poster hash: 4a88b...225

[Anonym bruker]

Noe innenfor autismespekteret?

 

Anonymous poster hash: 89c43...42e

[Anonym bruker]

Spørsmålet er hvorfor du er sånn. Bryr du deg ærlig talt ikke, eller vet du ikke hvordan du skal uttrykke følelser?

 

Jeg fikk ingen kjærlighet som barn, og måtte lære meg alt slikt i voksen alder. Slet skikkelig i tenårene sa jeg var emosjonelt avstumpet. Men såfremt man har anlegg, kan man lære seg å vise følelser, empati, og knytte nære relasjoner.

 

Uansett😄, noe bra er det med deg, siden folk tar kontakt 😊👍

 

Anonymous poster hash: ac599...3d1

[Anonym bruker]

Spørsmålet er hvorfor du er sånn. Bryr du deg ærlig talt ikke, eller vet du ikke hvordan du skal uttrykke følelser?

 

Jeg fikk ingen kjærlighet som barn, og måtte lære meg alt slikt i voksen alder. Slet skikkelig i tenårene sa jeg var emosjonelt avstumpet. Men såfremt man har anlegg, kan man lære seg å vise følelser, empati, og knytte nære relasjoner.

 

Uansett😄, noe bra er det med deg, siden folk tar kontakt 😊👍

 

Anonymous poster hash: ac599...3d1

Helt off topic, men ble så lei meg når jeg leste du ikke fikk kjærlighet som barn håper med hele meg at du får oppleve kjærlighet som voksen.

 

Anonymous poster hash: fcdd8...7c3

[Anonym bruker]

Noe innenfor autismespekteret?

 

Anonymous poster hash: 89c43...42e

Øh? Du tuller nå?

 

Hi, slik jeg ser det så har du en sterk form for sosial angst.

Om det ikke er det så trenger du uansett hjelp. Jeg fikk hjelp (angst og depresjon) og nå nå er jeg noenlunde "normal" 😉

 

Anonymous poster hash: 3977a...ca5

[Anonym bruker]

Dette kunne jeg nesten ha skrevet selv. Regner som introvert, men fungerer greit sosialt når jeg først er sammen med folk. Snev av depresjon kanskje? Tror ikke jeg har angst, men er usikker. Trenger mye alenetid og personal space.

 

Anonymous poster hash: f026f...867

[Anonym bruker]

Henger meg på denne. Kunne vært meg også ....

 

Anonymous poster hash: 41788...4fa

[Anonym bruker]

Øh? Du tuller nå?

 

Hi, slik jeg ser det så har du en sterk form for sosial angst.

Om det ikke er det så trenger du uansett hjelp. Jeg fikk hjelp (angst og depresjon) og nå nå er jeg noenlunde "normal" 😉

 

Anonymous poster hash: 3977a...ca5

Ikke alle sosiale problemer går i sekkebegrepet "angst".

 

HI uttrykker ubehag ved å være for mye nær folk, ha øyenkontakt og kroppskontakt. Det er ikke angstsymptomer. Hun snakker ikke om frykt, som ER et angstsymptom.

 

Anonymous poster hash: 89c43...42e

[Anonym bruker]

Helt off topic, men ble så lei meg når jeg leste du ikke fikk kjærlighet som barn håper med hele meg at du får oppleve kjærlighet som voksen.

 

Anonymous poster hash: fcdd8...7c3

Jo, takk for omtanken, jeg har fått masse hjelp av verdens snilleste mann og vendepunktet ble nok å få barn selv, slik at jeg kunne øse ut all den kjærligheten jeg aldri fikk utvikle og gi/få som barn. Jeg sier ikke at jeg er helt bra nå heller - jeg blir lett såret og usikker, men jeg er i kontakt med følelsene mine på et helt annet nivå enn før.

 

Mange trenger drahjelp og mye støtte for å få utviklet sin emosjonelle intelligens. Dette krever foreldre som er oppegående, stabile og kjærlige. Jeg tror det er mye mer fokus på slikt nå, enn for 30 år siden. Jeg håper HI kan få hjelp til å føle seg mer tilpass og likeverdig i sine relasjoner.

 

Anonymous poster hash: ac599...3d1

[Anonym bruker]

Jeg er helt klin lik selv. Jeg har ikke noen forklaring på hvorfor jeg ikke tar mer kontakt med folk eller unngår gamle arbeidsplasser, men det er så typisk meg! I bunn og grunn tror jeg det handler om at jeg ikke har så voldsomt behov for så mye sosial kontakt utenfor familien/dagliglivet. Jeg går rundt med en følelse om at jeg burde ha en stor omgangskrets, ha mange å skravle med, legge mange planer med andre og bare være sååå sosial. Men så er det bare ikke meg å være sånn. Dessuten syns jeg det å hilse på "gamle kjente" ofte blir så kleint og jeg er elendig på smalltalk.  Jeg ser ikke poenget med å snakke i det vide og brede om meg selv eller været, men gi meg en god diskusjon omkring klimapolitikk eller dagens skoleverk så kan jeg snakke i evigheter. Jeg liker med andre ord å være 100% meg selv. Når jeg snakker med svært nære venner og ikke minst mannen min, så koser jeg meg med den sosiale kontakten. Overfladisk snakk med mennesker jeg ikke har så veldig mye med å gjøre ser jeg liksom ikke poenget med og gode diskusjoner om betente tema tar man jo ikke med relativt ukjente heller.

 

Men jeg prøver. Jeg har jo barn så jeg er på alt av sosiale tilsetninger som kommer vår vei, jeg prater med de som tar kontakt med meg og jeg melder meg på ting for at jeg skal oppleve meg selv som noe annet enn en særing som bare sitter hjemme. Men innerst inne behøver jeg ikke stort med sosial kontakt. 

 

Jeg blir også veldig sliten av å være sosial utenom kjernefamilien. I forrige uke dro jeg fra det ene til det andre, bl.a flere sosiale arrangementer. Gud bedre så sliten i hodet jeg ble av det. Noen dager må jeg be mannen hente barna i barnehagen/SFO fordi huet mitt helst vil slippe bare den lille smalltalken med personellet ved henting. Vet ikke om dette er noe du også kan kjenne deg igjen i? 

 

Skriver dette til deg så du i alle fall kan vite at du ikke er alene om å være slik. Jeg prøver å innfinne meg med at jeg bare er slik og det er da ikke noe galt med det heller. Og vi trenger da ingen diagnose! Mennesker er forskjellige og vi har denne personligheten. Sånn er det bare. Vi er i hvertfall ikke alene om å være like sære

Anonymous poster hash: 88cda...fe1

[Anonym bruker]

Som å lese om meg selv...

 

 

 

Anonymous poster hash: a85c6...f85

[Anonym bruker]

Introvert?

 

Anonymous poster hash: 942f9...190

[LillaFrue]

Det store spørsmålet her er om du trives med å ha det slik, eller om det er et problem for deg. Jeg er litt som deg, og trodde en periode at jeg hadde et "problem". Følte med ensom og venneløs selv om jeg vet at det er jeg som velger å ikke tilbringe tid med folk. I vårt samfunn er det slik at vi "skal" være sosiale og ha mange venner for å være vellykkede, og jeg trodde det var slik, derfor følte jeg meg mislykket. Så begynte jeg å lese litt om det å være introvert. Det gikk opp et gedigent lys for meg, og jeg aksepterte at jeg var introvert. Og at det er helt greit. Etter det har jeg vært happy som bare det!

 

Jeg er introvert og stortrives med å ha minst mulig kontakt med "venner". Sosiale happenings tapper meg for energi og gir meg absolutt ingenting. Jeg trives mye bedre i mitt eget selskap, da slipper jeg drama, smalltalk og sladder.

[Anonym bruker]

Som å lese om meg selv...

 

Fikk nok, og oppsøkte psykolog.

 

Anonymous poster hash: 9996f...cc4

[Anonym bruker]

Sånn er jeg også. Tidligere anså jeg det som et stort problem. Jeg lurte på om jeg kunne ha autisme da barnet mitt fikk den diagnosen. Nå tror jeg dels at jeg er slik av natur, dels er det kanskje pga misbruk i ung alder. At jeg da ble litt avvikende mot andre mennesker. 

Nå synes jeg det er greit. Selvsagt litt leit iblant, og jeg vet jo at oppførselen min kan få andre til å reagere. Feks moren min, som synes jeg tar lite kontakt sammenlignet med mine andre søsken, som er en helt annen type enn meg. Det kan også være vanskelig i påtvungne sosiale settinger, siden jeg ikke bryr meg noe om standard smalltalk. Jeg har heller ingen interesse av å snakke om meg selv og mine anliggender. Jeg tenker at det er da ikke noe andre finner interessant. Hvilket naturligvis er basert på at jeg selv ikke er interessert i å høre om random folks planer om oppussing og hunder som må på kennel. 

Men egentlig har jeg det veldig fint i bobla mi. 

Anonymous poster hash: 14ea6...77a