Er så redd for å bli alene

[Anonym bruker]

Jeg føler at mannen min er på vei til å forlate oss. Jeg tør ikke å snakke med han om det heller,for det tror jeg bare vil gi han en mulighet til å bryte opp.

 

Jeg vil ikke være alene med barna. Jeg vil ikke være enda mer ensom enn jeg allerede er. Jeg har ikke lyst til å flytte, da dette stedet er helt perfekt i forhold til skole, jobb og barnas venner. Jeg har ikke lyst til å selge hytta vår, for det kommer vi til å tape masse penger på. Hvis jeg og ungene skal kjøpe oss noe må det bli ei blokkleilighet i sentrum. Der bor alle de 'tøffe' barna som henger på senteret hele dagen. Her vi bor nå er det fotball for alle penga. Jeg kommer til å bli helt blakk. Har 100% jobb og ingen mulighet for å jobbe mer.

 

Jeg kommer til å bli veldig mye alene med ungene. Mannen er deprimert og ønsker ikke å ta noe ansvar for de. Jeg kommer ikke til å få en time fri de neste årene. Han ønsker ikke mer samvær enn han absolutt må. Ungene forguder han, og kommer til å bli helt knust... Jeg også, merkelig nok!

 

Beklager, dette ble langt. Måtte bare få det ut.

 

Anonymous poster hash: 801d3...09d

[Anonym bruker]

Hvis han er deprimert: får han noe hjelp? Er det pga depresjonen du tror han forlater deg?

 

Jeg har vært deprimert. Var nok absolutt ikke den beste kjæresten akkurat da, men var likevel aldri i mine tanker å forlate han.

 

Anonymous poster hash: 8d8eb...be4

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med han i over 20. De siste 5 årene har han vært deprimert. Han fikk medisiner ei stund, men han følte at alt da ble mye verre, så han sluttet på de. Han vil ikke til legen flere ganger. Han jobber på en mannsdominert arb.plass, og blir veldig uglesett hvis han er sykmeldt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 801d3...09d

[Anonym bruker]

Du må få han til å forstå at han trenger hjelp. Mannen min er bipolar, men får den hjelp han trenger i "tunge" perioder, dvs at de periodene blir korteste mulig. At man ikke vil til legen er en veldig dårlig unnskyldning. Allierer deg med annen familie eller venner som vet om dette.

 

Anonymous poster hash: 726a1...f7f

[Anonym bruker]

Jeg er virkelig prøvd å få han til legen, men han nekter. Vil ikke bli sykmeldt. Jeg klarer ikke lenger at dette skal være mitt ansvar!

 

Anonymous poster hash: 801d3...09d

[Gjest Antarctica]

Jeg tror det vil bli en lettelse for deg om du ender opp alene. Grusomt å si det, men det kan være sant...

 

Imidlertid høres det ut som om han trenger deg mer enn du trenger han. Hvorfor er du redd han skal sage over greina han sitter på?

[Anonym bruker]

Jeg tror det vil bli en lettelse for deg om du ender opp alene. Grusomt å si det, men det kan være sant...

 

Imidlertid høres det ut som om han trenger deg mer enn du trenger han. Hvorfor er du redd han skal sage over greina han sitter på?

Takk Pashla!

Egentlig tror jeg du har rett i at det kan bli en lettelse. Jeg er så lei av å gå på tå hev og liste meg rundt for å ikke irritere han.

 

Men det aller verste er at jeg er så sint på ungene nesten hele tiden, fordi han hater at de lager lyd og kjekler hele tiden. Og de kjekler pga mangel på positiv oppmerksomhet... Og jeg blir sint på de fordi de ikke bare kan holde opp. For en ond sirkel. Stakkars, gode små!!!

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 801d3...09d

[Gjest Antarctica]

Takk Pashla!

Egentlig tror jeg du har rett i at det kan bli en lettelse. Jeg er så lei av å gå på tå hev og liste meg rundt for å ikke irritere han.

 

Men det aller verste er at jeg er så sint på ungene nesten hele tiden, fordi han hater at de lager lyd og kjekler hele tiden. Og de kjekler pga mangel på positiv oppmerksomhet... Og jeg blir sint på de fordi de ikke bare kan holde opp. For en ond sirkel. Stakkars, gode små!!!

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 801d3...09d

Oj! Det var ikke bra... Tror du vil få mer overskudd til å bli den mammaen du ønsker å være hvis du fikk styre hverdagene dine selv.

[Anonym bruker]

Hvorfor er folk så redde for å være alene? Og er det krise om du ikke får noe særlig barnefri til ungene er såpass store at de klarer seg mer selv? 

 

Skjerp deg.

 

Hvis ikke mannen din gidder å få hjelp skylder du ungene dine å flytte fra ham så de kan få en god oppvekst uten en dritsur mor og en deprimert far.

Anonymous poster hash: 4fd68...a74

[Anonym bruker]

Oj! Det var ikke bra... Tror du vil få mer overskudd til å bli den mammaen du ønsker å være hvis du fikk styre hverdagene dine selv.

Du har som vanlig helt rett! Jeg må bare mote meg opp litt. Fokuset har vært i feil retning den siste tida. Det eneste jeg har tenkt på er hvordan jeg skal klare å berge dette.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 801d3...09d

[Anonym bruker]

 

Hvorfor er folk så redde for å være alene? Og er det krise om du ikke får noe særlig barnefri til ungene er såpass store at de klarer seg mer selv?

 

Skjerp deg.

 

 

Anonymous poster hash: 4fd68...a74

Vanligvis ville det ikke vært noe problem med lite barnefri, men jeg er så mentalt nedkjørt akkurat nå at jeg ser ikke for meg å klare dette alene. Det har vært noen skikkelig tøffe år...

 

 

 

Anonymous poster hash: 801d3...09d

[Gjest Antarctica]

Vanligvis ville det ikke vært noe problem med lite barnefri, men jeg er så mentalt nedkjørt akkurat nå at jeg ser ikke for meg å klare dette alene. Det har vært noen skikkelig tøffe år...

 

 

 

Anonymous poster hash: 801d3...09d

Overskuddet vil bli et HELT annet den dagen du slipper å forholde deg til andres depresjon.

[Anonym bruker]

Jeg klarte til slutt å gå.. vi hadde ikke vært sammen i 20 år, men...

Jeg mistet meg selv fullstendig i forholdet og var alene om å ta ansvar for barnet uansett så det å bo alene med barn og ikke bli hakket på og alltid høre at han måtte sove, slappe av etc eller holde på med det han trengte for å redusere angsten sin er godt. Godt for meg og for barnet, og sikkert bra for eksmannen også. Jeg har virkelig sett hans "true colours" og er vel lamslått mtp hvor langt jeg lot det gå i håp om at "nå blir det bedre " etc. Han var livredd for å bli alene, men tok ikke tak.

Jeg har ikke angret da jeg endelig kom meg ut, men det har vært supertøft! På et nytt bosted uten særlig nettverk. Men jeg er stolt - for barnet kunne bare ikke fortsette å vokse opp på denne måten. Jeg fikk også hjelp av barnevernet, over lang tid sa nemlig eksmannen at jeg kunne flytte og barnet kunne bli boende..Eksen som ikke klarte å ta vare på seg selv en gang.. Så til slutt signerte han på flyttemeldingen og jeg skjønte jo også at jeg kunne flyttet med barnet uten skriftlig samtykke- men veldig ok å høre det fra offentlige at de var enig i at det var det beste for barnet.

 

Bit tennene sammen og kom deg ut av det dårlige forholdet før det ødelegger deg og barna noe mer.

 

Sjekk også Modum Bad, senter for familie og samliv. Kanskje noe for deg og barna, evt med mannen om han vil ta grep??

 

Anonymous poster hash: 5e6f7...f70

[Anonym bruker]

Høres mest ut som om det er han som bør være redd for å bli alene. Var jeg deg ville jeg kjørt ultimatum: behandling eler brudd. Forstår han er redd for sykemelding, men det er ikke noe å kjøre livet i grøfta over.

 

Hvis det til slutt blir brudd kan det være det som blir vekkeren hans - mange pappaer blir plutselig deltakende etter brudd.

 

Uansett hva du gjør: Slutt å gå på tå hev rundt ham, slutt å mase og kjefte på ungene. Dere må få leve.

 

Anonymous poster hash: 1ba48...db3