Jeg strekker ikke til, og det er så vondt.

[Anonym bruker]

Har en femåring og en ettåring. Elsker de til månen og tilbake. Men femåringen føler at jeg bryr meg mest om minste. Han sier det rett ut. Minste er i en krevende alder, men jeg setter av så mye tid jeg bare kan til egentid med eldste. Men han får ikke nok.

Han gråter så sårt når jeg skal på jobb (turnus med kvelder og helger) og det er så vondt. Jeg gråter på badet når kvelden kommer for jeg er helt utslitt. Han er så sår, tåler ingenting lenger. Han plager minste og tåler ikke irretesetting. Er det vanlig?

Er livredd dette skal prege han for alltid, men håper jo bare det er en fase.

 

Er det noen som har erfaring med dette?

 

Anonymous poster hash: 26f6c...195

[Gjest Antarctica]

Det ER en fase. Og du kan godt fortelle femåringen at barn på ett til to år krever dobbelt så mye som de større barna, og at dette vil gå over. Femåringen er jo også frustrert...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Du har nok rett i at det bare er en fase. Jeg vet jo egentlig det, men det er godt å bli minnet på det når det stormer som verst.

 

Det bare toppet seg litt for meg i kveld når jeg leste den tråden "selv om du har tre barn så har de bare en mamma".

Det er jo sant. De har bare en mamma, og det kan nok være veldig vanskelig å måtte dele. Spesielt for eldste som var vant med å ha meg alene..

 

Uff, ikke lett dette her

 

Anonymous poster hash: 26f6c...195

[Anonym bruker]

Er en fase, som Pashla sier.

 

Er det mulig å inkludere 5-åringen mer i det du gjør med ettåringen? Slik at dere er sammen om det, at han får litt ansvar for enkle ting og føler at han deltar mer? Og kanskje du i tillegg da kan snakke med 5-åringen om hvordan han var da han var like gammel som minste, hva han gjorde i lignende situasjoner, fortelle morsomme ting han gjorde da han var like gammel - kanskje det kan få ham til å føle litt mer bånd med lillebror/-søster?

 

Og ellers så tenker jeg at det at 5-åringen faktisk tør å si og vise så direkte hva han føler, det viser at du som mamma har gjort veldig mye riktig. Du har gjort ham trygg nok til å tørre å si fra, han ser på det som en selvfølge å si fra når han ikke har det bra. Det betyr at han er trygg på deg og i hjemmet. Tenk hvor mye verre det ville vært om han ikke turde det!

Fortell ham at du er glad for at han sier fra og fortell ham at ting blir bedre når minste blir litt eldre. Har dere noen som har fått kattunger eller valper (eller en besøksgård), så ta ham med for å se dem, snakk med ham hvor mye de må passes på av mammaen, og si at det er sånn det er med babyer og små barn også.

Anonymous poster hash: 5c1dd...22a

[Gjest Antarctica]

 

Er en fase, som Pashla sier.

 

Er det mulig å inkludere 5-åringen mer i det du gjør med ettåringen? Slik at dere er sammen om det, at han får litt ansvar for enkle ting og føler at han deltar mer? Og kanskje du i tillegg da kan snakke med 5-åringen om hvordan han var da han var like gammel som minste, hva han gjorde i lignende situasjoner, fortelle morsomme ting han gjorde da han var like gammel - kanskje det kan få ham til å føle litt mer bånd med lillebror/-søster?

 

Og ellers så tenker jeg at det at 5-åringen faktisk tør å si og vise så direkte hva han føler, det viser at du som mamma har gjort veldig mye riktig. Du har gjort ham trygg nok til å tørre å si fra, han ser på det som en selvfølge å si fra når han ikke har det bra. Det betyr at han er trygg på deg og i hjemmet. Tenk hvor mye verre det ville vært om han ikke turde det!

Fortell ham at du er glad for at han sier fra og fortell ham at ting blir bedre når minste blir litt eldre. Har dere noen som har fått kattunger eller valper (eller en besøksgård), så ta ham med for å se dem, snakk med ham hvor mye de må passes på av mammaen, og si at det er sånn det er med babyer og små barn også.

 

Anonymous poster hash: 5c1dd...22a

Veldig godt tenkt.

 

Tror også det er flott å gjøre noen aktiviteter nå og da som bare er for "de store", f eks ta den eldste med på svømming, bowling, kino el lign, og være nøye med å si at dette får ikke ettåringen gjøre, for dette passer kun for de store barna. Det trenger ikke være noe dyrt og fantastisk heller, kanskje bare få hjelpe til med matlaging og baking, og la femåringen føle seg stor og privilegert.

[Anonym bruker]

Vi har også ca samme aldersforskjell mellom de to første. Nå, to år senere, er førstefødte fortsatt en "sår person". Hun husker jo godt at hun engang var den ene i sentrum, eller, i alle fall, det er skrevet inn i kroppen hennes, har jeg endt opp med å tenke. Uansett hva vi gjør blir hun ikke mer robust hva dette angår. Hun vil helst ha oss til å kle på henne fortsatt, selv om hun er 8. Tror nesten hun til og med ville likt om vi hadde matet henne. Serr!

 

Anonymous poster hash: 9fe2d...89d