Dere som er skilt!

[Anonym bruker]

Hvordan i alle dager orket dere å gjøre det mot barna?

 

Jeg vil gjerne skilles, men jeg orker ikke tanken på å gjøre det mot barnet vårt.Hen er 12 år, og kommer til å bli så utrolig lei seg.

Vi må i så fall selge huset, hjemmet hen elsker.

Det er jeg som vil gå, tror ikke mannen bryr seg særlig mye om meg heller, men han vil aldri i verden skilles ( han er skilt en gang før)

 

Nei, jeg må nok heller leve i et tomt ekteskap, kanskje jeg burde få meg en elsker?

Helt ærlig, så hadde jeg ikke brydd meg om mannen fikk en elskerinne.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9797a...b4f

[Anonym bruker]

Hvordan i alle dager orket dere å gjøre det mot barna?

 

Jeg vil gjerne skilles, men jeg orker ikke tanken på å gjøre det mot barnet vårt.Hen er 12 år, og kommer til å bli så utrolig lei seg.

Vi må i så fall selge huset, hjemmet hen elsker.

Det er jeg som vil gå, tror ikke mannen bryr seg særlig mye om meg heller, men han vil aldri i verden skilles ( han er skilt en gang før)

 

Nei, jeg må nok heller leve i et tomt ekteskap, kanskje jeg burde få meg en elsker?

Helt ærlig, så hadde jeg ikke brydd meg om mannen fikk en elskerinne.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9797a...b4f

Det er ditt valg.

Selv valgte jeg å si stopp etter utallige voldsepisoder og gjentagelse utroskap.

Det avgjørende for meg ble at jeg ikke ville at mine barn skulle vokse opp til å tro at det er slik et hjem og forholdet mellom mann og kvinne skal være.

Man lærer barna gjennom hvordan man selv lever.

 

 

Anonymous poster hash: 71c42...2ff

[Anonym bruker]

Det er ditt valg.

Selv valgte jeg å si stopp etter utallige voldsepisoder og gjentagelse utroskap.

Det avgjørende for meg ble at jeg ikke ville at mine barn skulle vokse opp til å tro at det er slik et hjem og forholdet mellom mann og kvinne skal være.

Man lærer barna gjennom hvordan man selv lever.Anonymous poster hash: 71c42...2ff

 

Da det er slik, så skjønner jeg det godt! Bra du hadde mot til å gå.

 

Mannen min er tvers igjennom snill, men vi er vel på det stadiet at vi bare bor under samme tak. Ikke noe mer..

 

Mvh HI

 

Anonymous poster hash: 9797a...b4f

[Anonym bruker]

Du sier det selv - når man bare bor sammen og mer er det ikke.. da orker man til slutt ikke mer. Vi er glad i hverandre, men vi ser vi ikke lenger passer sammen som par. Vi har gått i noen feller, hvor konsekvensen er at det har skadet forholdet, mistet tillit og respekt for hverandre, osv. Da er det ikke noe vits å være sammen, begge fortjener å være lykkelig, enten alene eller sammen med en annen.

Og barna, de har det mye bedre med lykkeligere foreldre uansett, det gagner dem. 

Anonymous poster hash: 36746...cab

[Anonym bruker]

Barna mine er ikke ulykkelige nå. Det hadde selvsagt vært bedre for dem om vi bodde sammen, jeg og far, men vi samarbeider godt og barna har fortsatt et fint liv. De har fått stesøsken som de er veldig glade i og ikke ville vært foruten. Vi har det koselig og varmt i hjemmet vårt, istedetfor at stemningen er kald og utrivelig med småirritasjon hele tiden. Jeg har aldri angret et sekund på at jeg gikk. Og hele veien har barnas ve og vel vært i fokus fra både meg og pappaen.

 

Anonymous poster hash: 42000...f01

[Anonym bruker]

De aller fleste som skiller seg er da knust over å utsette barna sine for en skilsmisse selv om det er til det beste for alle. Er jo ikke snakke om å orke eller ikke orke....

Anonymous poster hash: 3b327...086

[Anonym bruker]

Min eks var ikke snill mot det barnet jeg hadde fra før. Så jeg måtte veie skadevirkningene opp mot hverandre, og du har rett, det var ikke lett.

 

Men jeg tror likevel du skal vokte deg litt for å ta den tonen du gjør i hovedinnlegget. Du mer enn antyder at det er dårlig gjort mot barna, og at din evne til å holde ut gjør deg til en bedre mor. Du vet faktisk INGEN TING om hvilke kameler andre har måttet svelge for ungenes skyld før de gikk.

 

Anonymous poster hash: 28fef...b07

[Anonym bruker]

HI her!

Jeg beklager veldig om jeg hat vært ufin i hovedinnlegget, det var virkelig ikke meningen.

Men, jeg personlig kjenner det tærer meg opp innvendig å skulle utsette barnet mitt for dette, da jeg vet hen vil bli knust.

 

Vi har heller ingen familie, det er bare oss tre.

Uff, dette er så utrolig vanskelig, og det spiser meg opp innvendig.

 

Anonymous poster hash: 9797a...b4f

[Anonym bruker]

HI her!

Jeg beklager veldig om jeg hat vært ufin i hovedinnlegget, det var virkelig ikke meningen.

Men, jeg personlig kjenner det tærer meg opp innvendig å skulle utsette barnet mitt for dette, da jeg vet hen vil bli knust.

 

Vi har heller ingen familie, det er bare oss tre.

Uff, dette er så utrolig vanskelig, og det spiser meg opp innvendig.

 

Anonymous poster hash: 9797a...b4f

Det tæret også meg. Særlig fordi jeg da ble tvunget til å "velge" ett av barna foran de andre.

 

Men hvis du tror barnet ditt blir lykkelig av å bo sammen med en som "ofrer" seg og har det dårlig, så bare tro det. Det er neppe riktig...

 

Anonymous poster hash: 28fef...b07

[Anonym bruker]

Jeg har aldri valgt å utsette barna for en skilsmisse, men jammen meg så ble de skilsmissebarn likevel. Ikke alltid livet blir som en planlegger. Jeg hadde ikke så mye valg da den andre parten tok avgjørelsen for oss alle.

 

Anonymous poster hash: 4c4d1...60f

[Anonym bruker]

Du har faktisk et alternativ 😊

 

Du kan bli lykkelig der du er! Du, mannen og barnet.

 

Fiks det som fikses kan, jobb, sosiale greier, øvrig familie. Så aksepterer du det på alt øvrig som ikke kan fikses. Slik at livet forl eig er bra!

 

Så finner dere tilbake til hverandre du og mannen! Begynn med å sexe! Så får dere en boost av gode limende kjemikalier.

 

En snill og god mann, som er far til ditt barn. Det er ikke å forakte.

 

Anonymous poster hash: 20f03...959

[Anonym bruker]

"Å sexe"?

Hva er det?

 

Anonymous poster hash: 28fef...b07

[Anonym bruker]

Har aldri møtt er ulykkelig skilsmissebarn.. De finnes nok, men alle jeg kjenner er harmoniske og lykkelige barn.

Såklart blir det en ny hverdag og det kan bli vondt. Men det går over. Livet går også over. Og man får bare en sjangse.. Så leve ulykkelig til du dør (eller til ungene er store nok til at det føles greit) eller gå.

 

Anonymous poster hash: b2d67...1e4

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke barn nødvendigvis blir så ulykkelig av skilsmisse. De jeg kjenner er harmoniske, ressurssterke og lykkelige barn.

Såklart blir det en ny hverdag og det kan bli vondt. Men det går over. Livet går også over. Og man får bare en sjangse.. Så leve ulykkelig til du dør (eller til ungene er store nok til at det føles greit) eller gå.

 

Anonymous poster hash: b2d67...1e4

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg godt hi, men unger er da litt tilpasningsdyktige. Jeg tenkte som du i mange år, fant ut at sønnen vår bare måtte bli større og mer selvstendig før det ble brudd, siden faren er helt elendig omsorgsperson. Da jeg tilslutt tok beslutningen om å gå tidligere i år var jeg ganske ødelagt. Hadde ventet litt for lenge. Og sønnen ser foreløpig ut til å takle det bedre enn jeg trodde.

 

Anonymous poster hash: 12c95...43e