Nå bryter jeg sammen

[Anonym bruker]

Hva gjør jeg for å ta tak?

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

[Anonym bruker]

Hva gjør jeg for å ta tak?

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

Bryter sammen hvordan?

 

Ta time-out fra alt. Avlys alle avtaler. Ring en person du stoler HELT på. Be om å få komme dit! Ta det derfra.

 

Anonymous poster hash: 8d6dd...197

[Anonym bruker]

Bryter sammen hvordan?

 

Ta time-out fra alt. Avlys alle avtaler. Ring en person du stoler HELT på. Be om å få komme dit! Ta det derfra.

 

Anonymous poster hash: 8d6dd...197

Jeg bare griner. Klarer å ta meg sammen på jobb og med ungene. Griner i bilen mellom jobb og barnehage. Klarer ikke slappe av. Tankene bare kjører på. Jeg har ikke aktive selvmordstanker, men ønsker meg død. Orker bare ikke mer. Mannen sier jeg må ta meg sammen. Var hos legen på onsdag uten å få hjelp. Klarte ikke åpne meg, så han forstod hvor ille det var.

Som tenåring var jeg dypt deprimert, aktiv sucidal og gikk inn og ut av ungdomspsykiatrisk. Jeg er så redd for å ha bli syk igjen, nå som alt går så fint. Men må orker jeg ikke mer. Det blir for mye med jobb, unger, hus og nylig dødsfall i nærmeste familie.

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

[Iiiiik]

Hvis det er vanskelig å få folk til å forstå, hva med å skrive det ned? Skriv ned hvor mye du gråter, hva du tenker og hvordan du har det. Bestill ny legetime og ha med deg det du har skrevet. Mannen din blir sikkert stressa av at du ikke har det bra, og har egenerfaring med at man kan bestemme seg for å tenke på noe annet, du vet at i din situasjon er det umulig. En del av det depressive tankesettet er jo "Ingen forstår meg, ingen orker å hjelpe meg, det går aldri over, det kommer bare tilbake og tilbake, jeg kommer aldri til å ha det bra hele tiden, nå orker jeg ikke mer" osv. Altså er det vanskelig for den pårørende også å nå frem med tilbakemeldinger som nytter og som er hjelpsomme. 

 

Du vet at det går over, selv hvis du detter ned i det svarteste hullet. Sannsynligvis kan du også huske at det hadde vært lurt å få hjelp fortere sist. Bruk derfor kreftene dine på å få fastlegen til å forstå sånn at du kommer i gang med behandling. 

[Anonym bruker]

Jeg bare griner. Klarer å ta meg sammen på jobb og med ungene. Griner i bilen mellom jobb og barnehage. Klarer ikke slappe av. Tankene bare kjører på. Jeg har ikke aktive selvmordstanker, men ønsker meg død. Orker bare ikke mer. Mannen sier jeg må ta meg sammen. Var hos legen på onsdag uten å få hjelp. Klarte ikke åpne meg, så han forstod hvor ille det var.

Som tenåring var jeg dypt deprimert, aktiv sucidal og gikk inn og ut av ungdomspsykiatrisk. Jeg er så redd for å ha bli syk igjen, nå som alt går så fint. Men må orker jeg ikke mer. Det blir for mye med jobb, unger, hus og nylig dødsfall i nærmeste familie.

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

Du må sykemelde deg og mannen må forstå at du trenger å samle deg og at han må ta det meste av hus og barn en periode slik at dette du går igjennom nå vil vare kortest mulig. Ta tak nå før det blir verre. Og du, leger er der for å hjelpe. Ikke vær redd for å fortelle alt til leger. Kun når de hører den fulle sannhet vil de kunne gi rett behandling. De er ikke tankelesere. Så bestill ny time imorgen og fortell akkurat hvordan du har det.

 

Anonymous poster hash: aee95...3f7

[Iiiiik]

Du må sykemelde deg og mannen må forstå at du trenger å samle deg og at han må ta det meste av hus og barn en periode slik at dette du går igjennom nå vil vare kortest mulig. Ta tak nå før det blir verre. Og du, leger er der for å hjelpe. Ikke vær redd for å fortelle alt til leger. Kun når de hører den fulle sannhet vil de kunne gi rett behandling. De er ikke tankelesere. Så bestill ny time imorgen og fortell akkurat hvordan du har det.

 

Anonymous poster hash: aee95...3f7

 

Enig bortsett fra det med full sykemelding. Ved milde til moderate depresjoner (og det er der HI er hvis hun fortsatt klarer å fremstå "normal" med barna og på jobb) er det helsefremmende å beholde tilhørighet til arbeidslivet. Det har med søvn å gjøre, og det har med mulighet til mestring i hverdagen å gjøre. Å jobbe redusert kan være fornuftig, men som regel ikke full sykemelding. 

[Anonym bruker]

Ikke sykemeld deg, det vil antagelig gjøre vondt verre.

 

Sett opp en liste med hva dere gjør i løpet av uka. Hva er stress for deg? kan mannen overta oppgaver? Kan lista legges lavere en periode?

 

Få inn vaskehjelp.

Når henter du i barnehagen? Kan du hente litt senere så du får en pause først? Gå en tur mellom jobb og barnehage før du henter så du får luft.

 

Stresser du med middag? Ukeshandling, meny, det er liv med skiver evt Toro en periode.

 

Får du nok søvn? Hvorfor ikke? Kjøp en notatbok og noter ned tanker og gjøremål hver kveld. Bestem deg for at når de er skrevet ned skal du ikke tenke på dem, du har dem jo notert. Legg deg tidligere, slutt å "skal bare" før du legger deg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2148e...a81

[Anonym bruker]

Enig bortsett fra det med full sykemelding. Ved milde til moderate depresjoner (og det er der HI er hvis hun fortsatt klarer å fremstå "normal" med barna og på jobb) er det helsefremmende å beholde tilhørighet til arbeidslivet. Det har med søvn å gjøre, og det har med mulighet til mestring i hverdagen å gjøre. Å jobbe redusert kan være fornuftig, men som regel ikke full sykemelding.

Dét kan ikke du sitte på et forum og rådgi om, basert på så sparsom info og uten å være lege! Du vet ikke om dette er mild, moderat eller mer dyptgående depresjon.

 

I alle fall bør man vokte seg vel for å sitte og synse hvis hun har vært suicidal før. Den avgjørelsen tar hun sammen med legen sin, ingen andre!

 

Anonymous poster hash: 8d6dd...197

[Anonym bruker]

Takk for fine svar. Jeg tror ikke full sykemelding er veien å gå, tror jobben er viktig for meg, for å holde hodet over vannet. Men hjelp trenger jeg. Takk for råd om å ta det skriftelig. Jeg er nok ikke dypt deprimert, men blir så redd for at det er dit jeg er på vei, siden jeg har vært der før og det tok lang tid å bli frisk.

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

[Iiiiik]

Takk for fine svar. Jeg tror ikke full sykemelding er veien å gå, tror jobben er viktig for meg, for å holde hodet over vannet. Men hjelp trenger jeg. Takk for råd om å ta det skriftelig. Jeg er nok ikke dypt deprimert, men blir så redd for at det er dit jeg er på vei, siden jeg har vært der før og det tok lang tid å bli frisk.

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

Ring legen din i morgen og ta det derfra!

[Anonym bruker]

Ring legen din i morgen og ta det derfra!

Jeg vet ikke om jeg tørr/klarer. Takler ikke bli avvist igjen. Men fornuften sier det er det eneste riktige

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg tørr/klarer. Takler ikke bli avvist igjen. Men fornuften sier det er det eneste riktige

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

Vet legen din om tidligere innleggelser? Begyn med det. Syns det er virkelig merkelig av mannen din å si du skal ta deg sammen!? Skjønner han alvoret? Du bør forsøke å få han til å forstå alvoret.

 

 

 

Anonymous poster hash: d1797...e62

[Iiiiik]

Jeg vet ikke om jeg tørr/klarer. Takler ikke bli avvist igjen. Men fornuften sier det er det eneste riktige

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

 

Hva er alternativet da? Å ha det som du har det? Å vente til det blir enda verre? Du vet jo at det er det eneste riktige. Har du noen som kan være med deg? Eller noen du kjenner godt, og som kan si det samme som meg og fornuften din? Moren din, en venninne? 

[Anonym bruker]

Hva er alternativet da? Å ha det som du har det? Å vente til det blir enda verre? Du vet jo at det er det eneste riktige. Har du noen som kan være med deg? Eller noen du kjenner godt, og som kan si det samme som meg og fornuften din? Moren din, en venninne?

Alternativet er å vente til det er så ille at jeg må på legevakten/livskrisehjelpen i et sammenbrudd. Har vært så langt nede før, vil ikke dit igjen.

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

[Iiiiik]

Alternativet er å vente til det er så ille at jeg må på legevakten/livskrisehjelpen i et sammenbrudd. Har vært så langt nede før, vil ikke dit igjen.

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

 

Og det er et veldig dårlig alternativ, er det ikke? Du vet jo noe om at når sammenbruddet først er der, så er det krevende å komme seg opp igjen. Hvis jeg hadde hatt deg i nærheten, skulle jeg gjerne gitt deg en klem eller ti, og deretter hjulpet deg i gang med å be om hjelp. Jeg skjønner at det er vanskelig når du allerede har prøvd og ingen har tatt deg på alvor, men prøv igjen! Husk at også for barna dine er det viktig at du får hjelp før nedoverbakken blir altfor bratt. 

[Iiiiik]

Alternativet er å vente til det er så ille at jeg må på legevakten/livskrisehjelpen i et sammenbrudd. Har vært så langt nede før, vil ikke dit igjen.

 

Anonymous poster hash: c6285...f64

 

Hei du! Har du ringt legen din igjen? 

 

Hvordan er det med søvn forresten? Klarer du å falle til ro når du legger deg eller kverner tankene og du blir liggende våken? Hvis du sover dårlig, haster det enda mer med å gjøre noe. Søvn og depresjon henger nært sammen nevrokjemisk, og forsterker hverandre gjerne gjensidig negativt. Lite søvn skaper med depressiv tankestil og negativt tankekjør forstyrrer søvnen. 

 

Og du - stor klem! Husk at du fortjener at du tar vare på deg selv. 

[Iiiiik]

Hei igjen, HI, hvordan har du det nå?