Det gjør meg så trist 😔

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg vil med dette...

Jeg har mistet nesten alle i min familie.

Besteforeldre og foreldre er døde.

Har en onkel med hans familie og en stefar.

Onkel og jeg har neste ikke kontakt..mye pga hans kone, som alltid har vært veldig spesiell.

Stefar har fått seg ny samboer, så da ny familie.

Har en fosterfamilie som.jeg vet er glad i meg. Absolutt.

Men når det kommer til stykket, er jeg alltid andrè valget.

Det samme gjelder min biologiske far (som er død) sin tidligere samboer og hennes familie.

De har alltid sett på meg som en av dem, men når familien skal samles, er jeg ikke en av dem allikevel.

 

 

Sånn er det hele tiden.

Jeg blir bedt i konfirmasjoner, bryllup, bursdager osv. Men når det er familiebilder, sitter jeg å ser på. Selvsagt! Men det gjør uansett litt vondt å ikke tilhører noen..

 

I helgen skulle jeg egentlig til en av disse "familie" min.

Men pga sykdom ble jeg oppringt og best om å drøye det til en annen helg. Så ser jeg plutselig at de har besøk allikevel, men av biologisk familie. Ikke alvorlig sykdom det er snakk om.

En del av meg skjønner det, men som sagt - gjør vondt å ikke være "ekte" for noen...

 

Anonymous poster hash: e9be4...fc0

[Anonym bruker]

Ikke noe greit. Men - tror vi er mange som føler oss alene. Har selv kun mor igjen, og hun oppfører seg slik at jeg mange en gang har drømt om å ha en mor som er interessert i meg og mitt liv. Hun er den mest selvsentrerte person jeg kan tenke meg. Hun ringer aldri for å høre hvordan jeg har det. Det har hun aldri gjort. Drar hun til utlandet, ringer hun ikke. Når vi er sammen, forteller hun kun sitt liv og gjerne en haug om seg og alle sine fysiske plager.

Det jeg sier går inn øret og rett ut igjen. Vi er totalt ulike så selv om hun er min mor, så er jeg like alene som om hun hadde vært borte. Min beste venninne måtte flytte til andre delen av landet.

Jeg har bare mann og barn. Ingen familie ELLER venner å finne på ting med.

Grein en stor skvett i stad fordi jeg har et stort tomrom inni meg.Ser de venninnene som stadig finner på ting. Som drar på jenteturer, som gjør ting i helgene. Her sitter jeg alene - alltid. Ingen som ringer og spør om vi skal gjøre noe. Det er ikke bare barn som kan føle seg alene og utenfor. Voksne også. 

Anonymous poster hash: d2a1e...e93

[Anonym bruker]

 

Ikke noe greit. Men - tror vi er mange som føler oss alene. Har selv kun mor igjen, og hun oppfører seg slik at jeg mange en gang har drømt om å ha en mor som er interessert i meg og mitt liv. Hun er den mest selvsentrerte person jeg kan tenke meg. Hun ringer aldri for å høre hvordan jeg har det. Det har hun aldri gjort. Drar hun til utlandet, ringer hun ikke. Når vi er sammen, forteller hun kun sitt liv og gjerne en haug om seg og alle sine fysiske plager.

Det jeg sier går inn øret og rett ut igjen. Vi er totalt ulike så selv om hun er min mor, så er jeg like alene som om hun hadde vært borte. Min beste venninne måtte flytte til andre delen av landet.

Jeg har bare mann og barn. Ingen familie ELLER venner å finne på ting med.

Grein en stor skvett i stad fordi jeg har et stort tomrom inni meg.Ser de venninnene som stadig finner på ting. Som drar på jenteturer, som gjør ting i helgene. Her sitter jeg alene - alltid. Ingen som ringer og spør om vi skal gjøre noe. Det er ikke bare barn som kan føle seg alene og utenfor. Voksne også.

 

Anonymous poster hash: d2a1e...e93

Heldigvis har jeg venner jeg kan finne på noe med.

Men i en hektisk hverdag blir litt lite sosialt, selv om det er snakk om prioritering.

 

Veldig trist å høre at du ikke hr venner å finne på noe sammen med, hva med å knytte relasjoner til noen på din jobb? Mødre i bhg eller skole?

 

Men det å ha en familie, en familie Mn virkelig føler seg elsket i, det skulle jeg gitt mye for 😔

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e9be4...fc0

[Anonym bruker]

Au. Jeg skjønner veldig godt at dette føles trist! Mannen min har kun meg og ungene, ellers ingen familie, og jeg merker han blir litt kald og hard, litt avvisende på en måte, selv om alle i min familie inkluderer ham som en selvsagt del av familien. Som om det er litt sånn «for bra til å være sant», sånn «hvor lenge er jeg god nok». Han er nok redd for å komme i den situasjonen du beskriver at du er i. Innmari vondt, og dessuten burde det koste oss andre så innmari lite å inkludere dere!

 

Anonymous poster hash: 91e43...c25

[Anonym bruker]

Au. Jeg skjønner veldig godt at dette føles trist! Mannen min har kun meg og ungene, ellers ingen familie, og jeg merker han blir litt kald og hard, litt avvisende på en måte, selv om alle i min familie inkluderer ham som en selvsagt del av familien. Som om det er litt sånn «for bra til å være sant», sånn «hvor lenge er jeg god nok». Han er nok redd for å komme i den situasjonen du beskriver at du er i. Innmari vondt, og dessuten burde det koste oss andre så innmari lite å inkludere dere!

 

Anonymous poster hash: 91e43...c25

Ja,jeg kan forstå mannen din godt.

jeg har også en svigerfamiloe, en fantastisk en 😊

Men igjen er det dét i "tilhøre" noen. Jeg også merker jeg blir stille når de sitter og mimrer og da mannen og hans brødre var små. Og turer de hadde, osv.

Jeg er veldig trygg på at jeg og mannen min kommer til å bli gamle sammen, men om.jeg tenker på at ingenting er sikkert og "alt kanskje skje", er jeg like redd for å miste svigerfamiloe som jeg er for å miste mannen.

 

Igjen - jeg savner å ha noen jeg kan referere til som "MIN familie" som kjenner meg fra før jeg startet min egen familie...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e9be4...fc0