Paranoid og utrygg etter hendelser i fortiden...

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg prøver med ut av dette innlegget men må bare dele med dere, kanskje det finnes andre kvinner her som har gått igjennom noe lignende som meg og kan gi meg noe trøst/ råd...

 

Jeg er en kvinne som har i mitt liv opplevd å blitt mishandlet, voldtatt og utsatt for mye.. Jeg går til psykolog for behandling men gjennom alle mine år har jeg alltid blitt tiltrukket av menn med psykopatiske trekk. Mulig pga savn etter faren min da han døde når jeg var ung og var manisk.

 

Nå etter å gått igjennom ekstreme belastninger og nesten blitt drept samt voldtatt - ikke av samme mann men kun i løpet av noen få år. Vært nødt å flykte og beskytte mine barn.

 

Så sliter jeg ekstremt med ettervirkninger, nå er jeg blitt veldig redd. Nå som livet mitt er stabilt og jeg har en jobb, bra økonomi og en ny samboer som er veldig forståelig på alt som har skjedd med meg.

Men jeg klarer ikke å finne tryggheten, jeg er redd for å gå ut alene spesielt om kveldene, jeg er redd for at eksen skal komme etter meg selv om sannsynligheten er veldig liten for det. 

Så er jeg stadig på vakt, jeg får angstanfaller noen dager når jeg tenker på hva som har skjedd og hvor utrygg man kan være som kvinne i samfunnet.  Oppslag og artikler i aviser er nok til å skremme meg, det skjer stadig flere partnermord, voldtekt på dagstid.

 

Jeg aner ikke hvordan jeg skal føle meg trygg, psykologen har sagt at jeg ikke må la de gi meg makten til å ta fra meg friheten til å leve som et vanlig menneske.

Nå sitter jeg her i dag og etter å ha lånt noen bøker på bibloteket om å prøve å forstå meg på disse mennene som gjør kvinner så vondt, som viser ingen varsler på at de kan være en forbryter, voldteksmenn og evt morder. Jeg synes det er så skremmende, for dem handler det om kontroll og de kan klikke helt ut av det blå. 

 

Jeg tenker at det kanskje hjelper meg med å studere menneskelig atferd men jeg innser mer og mer at det kan skje hvem som helst når som helst og det går ikke an å kontrollere sånne hendelser.

 

Takker for at jeg er i live enda, men føler meg ikke fri og prøver stadig å finne en vei framover til å kunne leve med det som har skjedd.  Noen dager føler jeg meg skyld i alt som har skjedd med meg fordi jeg hadde dårlig dømmekraft. Men jeg burde vel ikke skylde på meg selv? 

 

Hva tenker dere man kan gjøre i en sånn situasjon og prøve å finne tryggheten igjen? Jeg tviler på at en psykolog kan gi meg den tryggheten igjen da jeg vet hvor gale det er i samfunnet. Det hjelper heller ikke å sitte hjemme hele tiden og isolere meg men jeg føler meg tryggest på den måten.

 

Er jeg gal? 

Anonymous poster hash: 0a05b...426

[MammantilNurket]

Når jeg leser historien din tenker jeg at absolutt ikke er gal.

Du har overlevd, kommet deg på bena, beskyttet deg selv og dine barn, skapt et nytt liv ... Dette er jo helt fantastisk!

Mye av frykten du kjenner på virker ikke urasjonell. Det et faktisk ikke alltid så lurt å gå rundt på kveldstid alene. Dessverre finnes det mennesker som ikke vil oss vel. Dette handler om at du bruker sunn fornuft og at du passer på deg selv. På dagtid er det som regel trygt å ferdes ute. Frykten for din eks er sikkert ikke ubegrunnet - igjen handler det om at du passer på deg selv. Du skriver at det er lite sannsynlig at han dukker opp - det er bra. Hva med at du utarbeider en "handlingsplan" sammen med psykologen din - altså en plan for hva du skal gjøre hvis han mot formodning skulle dukke opp. Planer og forutsigbarhet gir trygghet.

Ut i fra det du skriver fremstår du som fantastisk reflektert. Du vet og beskriver nøyaktig hvor skoen trykker.

Det er ikke en dum ide å undersøke menneskers atferd, men jeg lurer på om du bør bruke andre kilder enn de du har nå? Les om det normale mennesket og hvorledes det forholder seg til sine omgivelser. Ikke les om avvikene. Det kan gjøre den mest samlede person litt tullerusk. De aller, aller fleste mennesker er normale. De aller fleste menn bruker ikke vold eller voldtar kvinner. De aller fleste menn er gode.

Du skriver også om skyldfølelse for "dårlig dømmekraft". Her tenker jeg st du viser at du har lært noe. Kanskje du har gjort norn ukloke valg. Det er greit. Du har lært av dem og vil ikke gjøre dem igjen. Det hadde vært langt verre om du hadde gjort de samme ukloke valgene gang på gang med håp om et annet utfall enn sist. Ettersom tiden går blir vi heldigvis litt klokere. Du fremstår i din tekst som veldig klok.

Når angsten kommer på banen blir man helt slått ut - lammet. Heldigvis kan ikke angsten skade oss.

Samtaler med en psykolog kan nok ikke i seg selv gi deg tryggheten tilbake. I samtalene kan du dele de vonde tingene slik at de blir litt mindre tunge å bære. I tillegg kan du få gode verktøy som du kan bruke til å gjenvinne tryggheten.

Jeg tolker også teksten din dit hen at du ikke tar noen offerrolle - du ser fremover og du leter etter løsninger. Du har allerede gjort en stor del av jobben - du er på god vei tilbake.

Heier på deg! Lykke til videre 😊

MTN

[Gjest Antarctica]

Dette høres ut som PTSD?

 

Ikke gi opp psykologen likevel. Å se farer overalt er jo del av det ettervirkningene/sykdommen "gjør" med deg. Men verdensbildet kan endre seg. Vi andre lever jo i den samme "farlige" verdenen, men det springende punkt er jo om man kan leve med at vonde ting skjer, men likevel finne trygghet og mening i egen hverdag. Det kan faktisk behandlerne hjelpe deg med- men kanskje er du hardere rammet og trenger mer hjelp enn bare en time i uka?