Dere med barn som har diagnoser er dere åpne om det?

[Anonym bruker]

Jeg har en frøken med diagnoser. Vi er åpne med det for vi tror det skaper forståelse.

 

 

Anonymous poster hash: fc583...88d

[Anonym bruker]

Ja, veldig åpen. Men det er mange ulike diagnoser da.

 

Anonymous poster hash: 52e61...264

[Anonym bruker]

Nei, vi har holdt det for oss selv at gutten har Aspergers. Får se an etter hvert. Føler at det er stigmatisert og at foreldre her vi bor (på bygda) kan bruke det mot oss i visse sammenhenger. Synd å si det, men det er mye motstand mot annerledeshet her (rasisme, gjøre narr av høyt utdannede, osv.).

Hadde vi bodd i et annet miljø, hadde vi vurdert å være mer åpne.

 

Anonymous poster hash: 55653...43e

[Anonym bruker]

Nei, vi har holdt det for oss selv at gutten har Aspergers. Får se an etter hvert. Føler at det er stigmatisert og at foreldre her vi bor (på bygda) kan bruke det mot oss i visse sammenhenger. Synd å si det, men det er mye motstand mot annerledeshet her (rasisme, gjøre narr av høyt utdannede, osv.).

Hadde vi bodd i et annet miljø, hadde vi vurdert å være mer åpne.

 

Anonymous poster hash: 55653...43e

Vår sønn har asperger og vi har fått en ny hverdag etter at vi valgte å være åpen på et foreldremøte. Anbefaler virkelig!!

 

 

 

Anonymous poster hash: cab3f...21d

[Anonym bruker]

Har ikke sagt det til noen etter ønske fra vårt eget barn.

 

Hun er 14år å har angst og depresjoner.

 

Anonymous poster hash: e28ae...4b0

[Anonym bruker]

Vår sønn har asperger og vi har fått en ny hverdag etter at vi valgte å være åpen på et foreldremøte. Anbefaler virkelig!!

 

 

 

Anonymous poster hash: cab3f...21d

Kan du forklare hvordan hverdagen var før, kontra etter at dere fortalte om det?

 

Anonymous poster hash: 55653...43e

[Anonym bruker]

Jeg legger ikke skjul på det, men jeg går heller ikke rundt og informerer hvem som helst om det. Er det naturlig i samtalen, kan jeg finne på å nevne det.

 

Anonymous poster hash: 3b119...455

[Anonym bruker]

Er åpen om det ja, men forteller det ikke til Gud og hvermann for det... ADHD og Tourettes.

 

Anonymous poster hash: 794c4...895

[Kanutten83]

Ja, vi har alltid vært åpne om diagnosene. Det er helt tydelig at det er noe med sønnen vår, og åpenheten gjør at de aller fleste er mer tolerante og imøtekommende, samt viser mer forståelse

[Anonym bruker]

Mitt barn ble tvangsinnlagt midt i skoletida, så åpenheten kom litt mer brått på enn det som var planlagt.

 

Men av hensyn til barnets privatliv sprer jeg ikke mer enn jeg har fått tillatelse til. Helseinformasjon er og blir en personlig sak, enten det gjelder en psykose eller en magekatarr.

 

Anonymous poster hash: f73c9...ab0

[Anonym bruker]

Med en gang vi fikk diagnosene tok vi det opp på det kommende foreldremøtet. De fleste tok det kjempefint (noen visste ikke helt hva de skulle tenke og jeg ga de en link til mange spørsmål og svar) og det var mange spørsmål om hva de som foreldre kunne gjøre. Gutten min har asperger og tourettes. Det var en "aha" opplevelse fra de andre foreldrene, og både skolen og foreldrene har vært flinke og tolerante. Foreldrene snakket med barna sine og alt ble bedre. Vi bor selv å et mindre tettsted der "alle" vet hvem "alle" er og vi er i tillegg innflyttere. Er veldig glad for at vi var åpne og det har gagnet gutten vår godt. Keg har ikke problemer med å informere andre som kommer i kontakt med han om disse diagnosene. Det skaper forståelse for uvanlig oppførsel, direkte svar/kommentarer og for ufrivillige lyder/bevegelser.

 

Anonymous poster hash: 53881...806

[Anonym bruker]

Min datter er høyt begavet. Det gir henne en del sosiale problemer. Men den "diagnosen" deler jeg ikke med NOEN jeg kjenner. Det er for skambelagt. Fortalte det til en venninne en gang. Etter det føler jeg at hun har blitt mer kritisk til datteren min og leter etter "feil". Hun har aldri nevnt den samtalen igjen og det er en diger elefant i rommet hver gang vi møtes...

 

Anonymous poster hash: 22026...c5a

[Anonym bruker]

Han har et skjult handikap. Vi velger å være åpen sånn gradvis. I noen tilfeller er ikke dette til noe hinder og derfor er vi sparsommelige med opplysninger. Slik det er nå er det ikke nødvendig å informere men viser det seg at handikapet vil bli synlig for andre vil vi informere. Vi skammer oss ikke, det handler mer om å verne om hans privatliv.

Vi ønsker også at de skal bli kjent med han før det informeres slik at han er Jonas i barnehagen og ikke han med *handikapet* i barnehagen.

Diagnosen er ikke et sosialt handikap, da hadde vi nok valgt å informere med en gang.

 

Anonymous poster hash: c747d...905

[Anonym bruker]

Jeg var åpen om det men opplevde at en mor avlyste "playdate" etter jeg kom inn på at hadde aspergers.

Har spurt flere ganger etterpå om vi skal møtes men hun har alltid en unnskyldning for at det ikke er mulig.

Så nå forteller jeg ikke noen om det,de får heller bare syns sønnen min har litt merkelig oppførsel

 

Anonymous poster hash: bcd45...d83

[Anonym bruker]

Min datter er høyt begavet. Det gir henne en del sosiale problemer. Men den "diagnosen" deler jeg ikke med NOEN jeg kjenner. Det er for skambelagt. Fortalte det til en venninne en gang. Etter det føler jeg at hun har blitt mer kritisk til datteren min og leter etter "feil". Hun har aldri nevnt den samtalen igjen og det er en diger elefant i rommet hver gang vi møtes...

 

Anonymous poster hash: 22026...c5a

Det der er helt tragisk. Kjenner meg igjen... Folk tror man bare er myrsnipete og skryter av eget barn. Eller de blir bitt av en konkurransebasill som gjør at de leter etter feil som du forteller, og prøver å finne bevis på at barnet ikke er SÅÅÅÅÅ begavet!

 

http://forskning.no/meninger/kommentar/2008/02/hoy-iq-det-forbudte-talent

Les denne! Og se på nettsida til Lykkelige barn!

 

Anonymous poster hash: f73c9...ab0

[sotosmor]

Her er jeg åpen om min datters diagnose,hvis situasjonen tilsier at en burde informere.Nå har hun et sjeldent syndrom som heter Sotos syndrom som ingen gjerne har hørt om.

Her synes det ikke utenpå.

[Iiiiik]

Jeg var åpen om det men opplevde at en mor avlyste "playdate" etter jeg kom inn på at hadde aspergers.

Har spurt flere ganger etterpå om vi skal møtes men hun har alltid en unnskyldning for at det ikke er mulig.

Så nå forteller jeg ikke noen om det,de får heller bare syns sønnen min har litt merkelig oppførsel

 

Anonymous poster hash: bcd45...d83

 

Men det er vel mer en historie om en helt merkelig mor enn en historie om åpenhet? Hvis det er sånn at moren trakk seg unna da hun fikk vite, er det vel like greit at sønnen din ikke er så mye sammen med hennes barn? 

 

Jeg har ikke egne barn med diagnoser, men har gjennom jobb møtt mange barn med ulike diagnoser. Min erfaring er at verden tolererer barna bedre når de skjønner hvorfor oppførselen er merkelig. 

[Anonym bruker]

Min sønn har ADHD, men fordi kunnskapsnivået om diagnosen er så vanvittig lav og stigmaet høyt sier vi det ikke til noen. Han er prematur og vi forklarer hans vimsete vesen med at han er for tidlig født, ikke med ADHD-diagnosen. Nå er han i den lette enden av skalaen, litt konsentrasjonsvansker, litt vimsete, men funker fint sosialt, aldri i konflikter, generelt sett veldig blid og enkel. Kan hende jeg hadde tenkt annerledes om han var i andre enden av skalaen. Men har ingen tiltro til folk, de er generelt sett idioter.

 

Anonymous poster hash: 8d385...e1b

[Iiiiik]

Min sønn har ADHD, men fordi kunnskapsnivået om diagnosen er så vanvittig lav og stigmaet høyt sier vi det ikke til noen. Han er prematur og vi forklarer hans vimsete vesen med at han er for tidlig født, ikke med ADHD-diagnosen. Nå er han i den lette enden av skalaen, litt konsentrasjonsvansker, litt vimsete, men funker fint sosialt, aldri i konflikter, generelt sett veldig blid og enkel. Kan hende jeg hadde tenkt annerledes om han var i andre enden av skalaen. Men har ingen tiltro til folk, de er generelt sett idioter.

 

Anonymous poster hash: 8d385...e1b

 

Men hvis det er sant, tror du ikke det er bedre at de får riktig informasjon enn at de tegner bildet selv? 

[Anonym bruker]

Nei, vi har holdt det for oss selv at gutten har Aspergers. Får se an etter hvert. Føler at det er stigmatisert og at foreldre her vi bor (på bygda) kan bruke det mot oss i visse sammenhenger. Synd å si det, men det er mye motstand mot annerledeshet her (rasisme, gjøre narr av høyt utdannede, osv.).

Hadde vi bodd i et annet miljø, hadde vi vurdert å være mer åpne.

 

Anonymous poster hash: 55653...43e

Vi bor også på bygda og har en sønn med Asperger. Forstår ikke tankegangen deres overhodet. Er det noe som bidrar til snakk, rykter og fordommer, så er det hemmelighold. Gutten deres lærer også at hans diagnose, og hvordan han er, ikke skal snakkes om.

 

Skjerpings!

 

 

Anonymous poster hash: aa3ae...ee9

[Anonym bruker]

Jeg var åpen om det men opplevde at en mor avlyste "playdate" etter jeg kom inn på at hadde aspergers.

Har spurt flere ganger etterpå om vi skal møtes men hun har alltid en unnskyldning for at det ikke er mulig.

Så nå forteller jeg ikke noen om det,de får heller bare syns sønnen min har litt merkelig oppførsel

 

Anonymous poster hash: bcd45...d83

Fordi én mor oppførte seg idiotisk, ødelegger du heller for sønnen din? Logisk...

 

Anonymous poster hash: aa3ae...ee9

[Anonym bruker]

Min sønn har adhd og kroniske tics. Er åpne om det til de fleste i familien(ikke alle som får vite av div årsaker) og de nærmeste vennene. Lærer vet selvfølgeligvis om dette, men har og vært åpen om det til de som jobber på sfo. Han er bare 6 år, men har hatt diagnosen i 6 mnd nå og går på medisiner for sin adhd. Han har store konsentrasjonsvansker, mye uro, veldig vimsete og glemsk, samt at han går veldig fort i lås når han er umedisinert. Han har i tillegg fått ekstraressurs i skoletiden for å klare å holde fokus og for å henge med på det resten av klassen gjør. Går heldigvis mye bedre nå, men skolestarten var et sant mareritt for alle involverte...

 

Anonymous poster hash: 3aa49...a90

[Anonym bruker]

Vi bor også på bygda og har en sønn med Asperger. Forstår ikke tankegangen deres overhodet. Er det noe som bidrar til snakk, rykter og fordommer, så er det hemmelighold. Gutten deres lærer også at hans diagnose, og hvordan han er, ikke skal snakkes om.

 

Skjerpings!

 

 

Anonymous poster hash: aa3ae...ee9

Skjerp deg før du dømmer oss!

 

I denne bygda blir barn stemplet med en gang, til og med før de lærer å snakke. Alle har ei mening om alle, og har man i tillegg et stempel å sette på barnet, så kan det være direkte skummelt. Det er flere som misliker oss i denne bygda (ei lang historie, men bunner i fremmedfrykt det også) og disse vil nok godte seg om de fikk vite om denne diagnosen. Dwt ville IKKE blitt møtt med forståelse, men lange blikk og enda mer distansering. Fremmedfrykten er STERK her, empatien fraværende.

Så langt har vi heller ikke fortalt barnet selv om diagnosen, pga at han bekymrer seg ekstremt mye allerede, og å fortelle han noe sånt før han er moden nok til å forstå det skikkelig vil bare skape mer forvirring. BUP sier det er helt OK å gjøre det sånn.

 

 

 

Anonymous poster hash: 55653...43e

[Anonym bruker]

Fordi én mor oppførte seg idiotisk, ødelegger du heller for sønnen din? Logisk...

 

Anonymous poster hash: aa3ae...ee9

På hvilket grunnlag kan du påstå at hun ødelegger for sønnen sin?

 

Anonymous poster hash: 55653...43e

[aanonym]

Min datter er høyt begavet. Det gir henne en del sosiale problemer. Men den "diagnosen" deler jeg ikke med NOEN jeg kjenner. Det er for skambelagt. Fortalte det til en venninne en gang. Etter det føler jeg at hun har blitt mer kritisk til datteren min og leter etter "feil". Hun har aldri nevnt den samtalen igjen og det er en diger elefant i rommet hver gang vi møtes...

 

Anonymous poster hash: 22026...c5a

Sikker på at venninna di virkelig er så opptatt av din datters begavelsesnivå? Høres merkelig ut.