Da var magien ødelagt

[Anonym bruker]

Fødte for en mnd siden. Jeg og samboer har hatt det fantastisk siden da. Han er ikke av typen som setter mye ord på følelsene sine, men etter fødselen skrev han søte meldinger og var så søt generelt. Helt perfekt. Mer enn vanlig, vi hadde det supert. Så begynner hverdagen for fullt. Trette begge to. Våre særegenheter kommer frem for fullt. Plutselig er han så sinnsykt kritisk til ALT. Jeg sover svært lite på natten pga baby som sliter med magen og på dagen gjør jeg så godt jeg bare kan hjemme... Han kommer hjem og det første han ofte gjør er å påpeke "feil". I går var det noe søl langs kjøkkenskapet som han skulle kommentere mens jeg sto med gråtende unge og en annen som maste. Jeg glefset noe om at nå måtte han gi seg. Fikk til svar"hvis jeg ikke skal kunne gi beskjed om slike ting såååå." Jeg spurte "så hva"? Ja hva tror du sier han. Altså han truer med å gå fra meg. Han hadde en tendens til dette før i krangler og han vet akkurat det sårer meg så mye. Jeg er ekstra sårbar med barn nr to som nettop er kommet. Jeg ble ekstra lei meg siden vi har hatt det så fint. Han har den siste uken vært skikkelig ufin ved flere anledninger. Han har vært sliten, jeg vet det. Men det er jeg også!! Skal jeg godta at han er sliten og at det er derfor han har vært slik? Er det lurest av meg og bare prøve være den positive som kanskje snur denne onde sirkelen vi er i? Bør jeg ta opp det med trussel om brudd eller la det gå- sjansen for en ny uenighet og negativ stemning er stor om jeg tar opp dette... Jeg vil så gjerne ha tilbake han som kysset meg hver morgen, som oppriktig ønsket at jeg skulle ha det best mulig i hverdagen. Han som pratet til meg om alt og ingenting. Han som fikk meg til å smile. Han som sa og skrev han elsket meg. Nå er der akkurat som om en bryter er skrudd av og vi er tilbake til den mørke plassen vi befinner oss med gjevne mellomrom. Han irriterer seg over at jeg ikke er effektiv, praktisk og ryddig nok blandt annet. Huff.

 

Anonymous poster hash: 8c29f...b5c

[Anonym bruker]

Sånn var mannen min også. Det gikk seg til når barna ble større og hverdagen enklere, men jeg mistet det meste av følelser for han på veien. Nå er nok han mer redd for å miste meg enn omvendt. Å true med å gå er bare det mest smålige man kan gjøre. Tror rett og slett at jeg sluttet å elske han pga. dette. Er glad i han og han er en god far, så blir, men han er ikke lenger min nærmeste.

Anonymous poster hash: 89da0...0fb

[Anonym bruker]

Dette var trist å lese! Dere er igjen nybakte foreldre og når dere er på/ i det beste i livet blir det slik . Kanskje en mulighetet hadde vært om du en dag hadde satt deg ned med din mann og sagt at du savner den gode siden. At du savner at han kydder deg, forteller at han elsker deg....etc. Ja, kanskje det er det han trenger å høre, i små porsjoner. Kanskje du burde ta initiative til en hyggelig og romantisk kveld og fortelle han hvor stolt du er av han. At han er så dyktig med de tingene han er god på (mannejobb). Jeg vet det ikke er enkelt, når dere begge føler dere er skikkelig slitne nå. Men bare prøve å hente litt styrke fra "bunnen" hos deg.

Hadde barnevakt vært noe? Han savner nok kona si...høres det ut som slik du forteller det her. Jeg vet ikke, men jeg ville gi deg et tips

Anonymous poster hash: 7aa35...09b

[Anonym bruker]

 

Sånn var mannen min også. Det gikk seg til når barna ble større og hverdagen enklere, men jeg mistet det meste av følelser for han på veien. Nå er nok han mer redd for å miste meg enn omvendt. Å true med å gå er bare det mest smålige man kan gjøre. Tror rett og slett at jeg sluttet å elske han pga. dette. Er glad i han og han er en god far, så blir, men han er ikke lenger min nærmeste.

 

Anonymous poster hash: 89da0...0fb

Akkurat sånn er det her også.. Vi går på familievernkontoret, men jeg kjenner at alt er held dødt! Jeg har fått daglig kjeft og kritikk og irettesetting forran ungene for lenge.. Og han har avvist all form for nærhet og kjærtegn. Så vi har ikke sex heller. Snart et år siden..

 

Anonymous poster hash: b6475...af9

[skinnfilla]

For en kødd! Ærlig talt, ser han noe søl ,så er han vel istand til å ta en fille og tørke bort?

[Anonym bruker]

Akkurat sånn er det her også.. Vi går på familievernkontoret, men jeg kjenner at alt er held dødt! Jeg har fått daglig kjeft og kritikk og irettesetting forran ungene for lenge.. Og han har avvist all form for nærhet og kjærtegn. Så vi har ikke sex heller. Snart et år siden..

 

Anonymous poster hash: b6475...af9

 

Vi har sex da. Og han viser nå at han er glad i meg. Men jeg er ikke like glad i han lenger. Han kjeftet på meg foran ungene. Sa at han ikke orket å skifte bleier. Stod ikke opp om morgenen slik at jeg måtte stå opp hver bidige lørdag og søndag med barna i 3 (!) år. Dette er nå 3 år siden. JEg klarer ikke tilgi. Gidder ikke familievernkontoret heller. Hva skal de kunne gjøre for oss? Gjort er gjort og det har endret mitt syn på han for alltid.

 

Anonymous poster hash: 89da0...0fb

[Anonym bruker]

Hvor finner dere disse møkkamannfolka?

 

Anonymous poster hash: c7790...444

[Anonym bruker]

Her må du bare ta tak umiddelbart, Hi. Nå kan det fikses, går du i det over tid så vil følelsene dine for ham trolig forsvinne.

 

Snakk med ham. Si til ham at nå må han lytte til deg og ikke avbryte deg, så skal du lytte til det han har å si etterpå.

Fortell ham at det for deg er HELT uakseptabelt at han truer med brudd fordi alt ikke er på stell.

Fortell ham også at du har gått gjennom ni måneder svangerskap, du har gått gjennom en fødsel, du går nå gjennom masse hormonforandringer, du sover nesten ikke - så derfor forventer du at han stiller mer opp og slutter å kritisere deg. Er han ikke fornøyd får han gjøre det selv.

Fortell ham videre at du savner den han er når han er hyggelig, snill og omtenksom og at du ønsker å ha ham tilbake.

Og derfor så krever du at dere går i parterapi.

 

Så spør du hvordan han har det i forholdet nå, hvorfor han har blitt så negativ mot deg og hva han tenker seg fremover for å redde forholdet.

 

Og vil han ikke - neste gang han truer med brudd viser du ham døra! Ikke la han komme med tomme trusler, kom han i forkjøpet. Ok, vil han ut, da får han også gå, å fortsette et forhold under trusler er helt uakseptabelt. Vil han bli, da må dere lære dere å kommunisere og finne måter å gjøre ting på slik at dere begge to får det bra i forholdet.

Anonymous poster hash: 5007f...979

[Anonym bruker]

Enig med den siste her.

 

Og så hadde det vært fristende å prøve et eksperiment på ham:

 

Vekk han en natt til lørdag HVER gang babyen vekker deg. Mas på ham og hold ham våken, ha det hylende barnet inne på samme rom.

 

Lørdag morgen kl 0800 forlater du huset, sett ferdig pumpet melk klar i kjøleskapet, og fortell at i dag er det hans tur å stelle hjemme. Så blir du ute i 8 timer. Hos en venninne eller hva du vil. Pump ut melk hvis du blir sprengt, men slukk mobilen.

 

Når du så kommer hjem, spør du ham hvordan han syns det er: er en formiddag alene med barna et hvilehjem? Har han rukket å gjøre noe annet enn bare brannslukking? Og ville han syns det var rimelig om noen ga seg til å klage på manglende innsats etter en sånn dag, og finne flekker og rot?

 

Anonymous poster hash: cb0e4...a29