Datteren min erter andre barn

[Anonym bruker]

De går i første kl og hun har alltid slitt med overganger. Lang historie kort: når hun føler seg utrygg blir hun litt utagerende og ertende. Kan dytte og si stygge ting. Når hun er trygg skjer dette aldri. Vi har snakket mye med skolen om dette og de prøver å hjelpe så godt de kan.

 

Dessverre er det en ond sirkel: Hun er utrygg, er litt stygg med de andre ungene, de vil da ikke leke med henne og hun blir enda mer utrygg.

 

Så spørsmålet mitt: hvis deres barn ble utsatt for dytting eller erting, ville dere satt pris på at jeg tok kontakt med deg og beklaget og sa at vi jobber mye med X og hennes oppførsel og forklart litt om dette med utryggheten etc?

 

Anonymous poster hash: cdfc1...8a5

[Anonym bruker]

Absolutt! Ofte så vet jo ikke foreldre om dette, men foreldrene til den som blir ertet vet det og den andre parten vet ingenting. Da er det fort gjort å skule på erterens foreldre selv om de ikke har peiling på noe og tror alt er greit.

Så ja, det hadde jeg satt pris på. Da kan det også bli vanskeligere for datteren din å være ekkel med noen hun vet dere "kjenner".

 

Anonymous poster hash: 72173...f2a

[Gjest Antarctica]

De andre ungene trenger kanskje også en forklaring, selvsagt en de kan forstå på deres nivå. Det er jo ikke foreldrene som skal leke med henne.

[Anonym bruker]

De går i første kl og hun har alltid slitt med overganger. Lang historie kort: når hun føler seg utrygg blir hun litt utagerende og ertende. Kan dytte og si stygge ting. Når hun er trygg skjer dette aldri. Vi har snakket mye med skolen om dette og de prøver å hjelpe så godt de kan.

 

Dessverre er det en ond sirkel: Hun er utrygg, er litt stygg med de andre ungene, de vil da ikke leke med henne og hun blir enda mer utrygg.

 

Så spørsmålet mitt: hvis deres barn ble utsatt for dytting eller erting, ville dere satt pris på at jeg tok kontakt med deg og beklaget og sa at vi jobber mye med X og hennes oppførsel og forklart litt om dette med utryggheten etc?

 

Anonymous poster hash: cdfc1...8a5

Akkurat hva gjør skolen? Sånn helt konkret?

 

Dette er ikke noe problem å fikse opp i! Litt relasjonsbygging, ekstra voksenstyrng i overgangssituasjonene og få datteren din ledet på plass der hun er trygg.

 

Få skriftlighet på det, og evalueringsmøter. Kanskje de kan organisere klasserommet, slik at hun sitter med de hun er trygg på, og gjøre litt aktiviteter hun føler seg god i og kan inkludere andre, i stede for å dytte og erte?

 

Det er jo bra for de barna hun erter også!

 

Anonymous poster hash: ceb18...062

[Anonym bruker]

Jeg hadde satt pris på det. Og du løser mye ved å kontakte de andre foreldrene, da kan de snakke med barna sine, forklare, og dere kan sammen prøve å finne en løsning.

Du er en flott mor!

 

Anonymous poster hash: ff0d9...858

[Anonym bruker]

Jeg snakker mye med min 1.klassing på kvelden, etter vi har lest bok. Da er det rom for gode samtaler, og han er ganske så forståelsesfull. Om det er ting han har gjort eller sagt, så prøver jeg å forklare han hvorfor man ikke kan oppføre seg sånn, og at det kan ha negative konsekvenser for han.

 

Har du prøvd dette med din? Det har du helt sikkert. Men prøv å snakke med henne når hun er rolig, og ikke opptatt med andre leker eller tv osv. Fortell at om hun skubber og slår andre, så blir de litt redde, og vil ikke leke med henne. Fordi de ikke kjenner henne godt nok. Finn ut ilag en måte hun heller kan prøve på om hun blir utrygg. Vi snakker mye om at ord kan såre mer enn vi tror, og at det er viktig å passe på hva man sier til andre. 

Anonymous poster hash: d39fe...87a

[Anonym bruker]

Kryss i taket! Er ikke ofte foreldre innrømmer at sine barn ikke er engler!

 

Ja, ta gjerne kontakt med de andre forledrene, forklar utryggheten. Kanskje kan dere sammen finne på noe, og trygge din datter og skape relasjoner.

 

Også er det selvfølgelig viktig å understreke for din datter at sånn oppfører man seg bare ikke, selv om man er utrygg. Snakke sammen om følelser og reaksjoner. 

Anonymous poster hash: 6242c...61c

[Anonym bruker]

Det hadde jeg satt stor pris på! Kanskje vi kunne sørget for at barna møttes på tomannshånd med en aktivitet hjemme hos hverandre.

 

PS! Sørg for at dere starter vennegrupper i klassen. Da er det 4-5 barn som blir med hverandre hjem på omgang.

Anonymous poster hash: 14dc7...a21

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

 

Vi snakker mye med henne om dette. Vennegrupper var en god ide, det skal jeg forslå for skolen.

 

Kjenner jeg er litt redd for å kontakte foreldrene til de det gjelder, er ganske introvert av natur og føler alt dette er veldig ubehagelig. Men når så mange av dere sier dere ville satt pris på det så må jeg jo vurdere det.

 

Tar gjerne imot flere råd også :-)

 

Anonymous poster hash: cdfc1...8a5

[Anonym bruker]

Akkurat hva gjør skolen? Sånn helt konkret?

 

Dette er ikke noe problem å fikse opp i! Litt relasjonsbygging, ekstra voksenstyrng i overgangssituasjonene og få datteren din ledet på plass der hun er trygg.

 

Få skriftlighet på det, og evalueringsmøter. Kanskje de kan organisere klasserommet, slik at hun sitter med de hun er trygg på, og gjøre litt aktiviteter hun føler seg god i og kan inkludere andre, i stede for å dytte og erte?

 

Det er jo bra for de barna hun erter også!

 

Anonymous poster hash: ceb18...062

Skolen følger litt ekstra med på datteren min og har innført et prosjekt med "tvunget" samvær i friminuttene, som har fungert bra.

 

Anonymous poster hash: cdfc1...8a5

[Anonym bruker]

Ta kontakt med foreldrene ja, i tillegg prøve å invitere noen av barna hjem til dere etter skoletid om vennegrupper i klassen ikke blir noe av. Som forelder er det lettere å snakke med barna når en vet litt årsak til at noen barn gjør ting som er utenfor normalen. Jeg hadde blitt veldig glad for en SMS eller Mail og, så slipper du snakke med de face to face om du ikke liker det.

"Voksne skaper vennskap sammen"

 

Anonymous poster hash: 82390...7dc

[Nullstress;)]

Vi opplevde det samme på skolen til min sønn.

 

En gutt mistet moren sin under sommerferien, og var naturlig nok fryktelig lei seg da skolen begynte. Gutten gikk i 3 eller 4 klasse.

Uansett - han var sint og "slem". Snakket stygt til alle som kom bort til han, dyttet, slo helt uprovosert osv...

Sønnen min, som da gikk i 2. Klasse, hadde blitt kaldt både det ene og det andre samt slått, og han var kjempe sint npr han fortalte oss dette her hjemme.

Jeg sa at denne gutten var bare lei seg og viste nok ikke helt hva det var han skulle gjøre med de triste vonde følelsene han hadde inni seg.

Jeg ga min sønn en utfordring:

Hver dag skulle gan gå bort til gutten og spøke om.han ville være med å leke. Bare en gang pr dag. Og uansett hva gutten svarte, skulle sønnen min si: ok. Jeg bare lurte.

Om gutten slo, skulle sønnen min løpe vekk. Men ikke bli sint.

 

Sønnen min gjorde dette, og det gikk som forventet. Gutten svarte med å hyle og skrike til sønnen min, kalle han drittunge, prøve å slå osv. Hver dag den første uken ble gutten sint.

 

Sønnen min lurte på hvorfor dette var en god idé, og jeg forklarte at kanskje var det bare én som spurte om denne gutten ville være med å leke, bare én som ikke ble sint og frekk tilbake, og det var han (sønnen min)

 

Første dag i uke to hadde gutten bare snudd seg og gått bort da sønnen min spurte om han ville være med å leke. Dag tre i uke to ble han med! 😄

De leste sammen i nesten to uke, før gutten til slutt begynte å leke med flere av elevene på skolen igjen 😄

 

Poenget mitt her er at om du snakker med foreldrene i klassen til datteren din, så kanskje de igjen kan snakke med sine barn. Forklare de situasjonen, og med litt tålmodighet og forståelse fra de andre barna, kan din datter igjen føle seg trygg.

 

Eventuelt kan du bekrefte ett par jenter (med foreldre?) hjem til dere. Rolig fin lek under trygge omgivelser kan gjøre susen 😉

 

Lykke til 😄

[Gjest Antarctica]

Tusen takk for svar!

 

Vi snakker mye med henne om dette. Vennegrupper var en god ide, det skal jeg forslå for skolen.

 

Kjenner jeg er litt redd for å kontakte foreldrene til de det gjelder, er ganske introvert av natur og føler alt dette er veldig ubehagelig. Men når så mange av dere sier dere ville satt pris på det så må jeg jo vurdere det.

 

Tar gjerne imot flere råd også :-)

 

Anonymous poster hash: cdfc1...8a5

Kanskje jenta også er introvert, og ikke helt finner metoder for å ta kontakt på en god måte?

 

Det kan hjelpe å øve seg. Gi henne noen verktøy.

[Anonym bruker]

Vi opplevde det samme på skolen til min sønn.

 

En gutt mistet moren sin under sommerferien, og var naturlig nok fryktelig lei seg da skolen begynte. Gutten gikk i 3 eller 4 klasse.

Uansett - han var sint og "slem". Snakket stygt til alle som kom bort til han, dyttet, slo helt uprovosert osv...

Sønnen min, som da gikk i 2. Klasse, hadde blitt kaldt både det ene og det andre samt slått, og han var kjempe sint npr han fortalte oss dette her hjemme.

Jeg sa at denne gutten var bare lei seg og viste nok ikke helt hva det var han skulle gjøre med de triste vonde følelsene han hadde inni seg.

Jeg ga min sønn en utfordring:

Hver dag skulle gan gå bort til gutten og spøke om.han ville være med å leke. Bare en gang pr dag. Og uansett hva gutten svarte, skulle sønnen min si: ok. Jeg bare lurte.

Om gutten slo, skulle sønnen min løpe vekk. Men ikke bli sint.

 

Sønnen min gjorde dette, og det gikk som forventet. Gutten svarte med å hyle og skrike til sønnen min, kalle han drittunge, prøve å slå osv. Hver dag den første uken ble gutten sint.

 

Sønnen min lurte på hvorfor dette var en god idé, og jeg forklarte at kanskje var det bare én som spurte om denne gutten ville være med å leke, bare én som ikke ble sint og frekk tilbake, og det var han (sønnen min)

 

Første dag i uke to hadde gutten bare snudd seg og gått bort da sønnen min spurte om han ville være med å leke. Dag tre i uke to ble han med! 😄

De leste sammen i nesten to uke, før gutten til slutt begynte å leke med flere av elevene på skolen igjen 😄

 

Poenget mitt her er at om du snakker med foreldrene i klassen til datteren din, så kanskje de igjen kan snakke med sine barn. Forklare de situasjonen, og med litt tålmodighet og forståelse fra de andre barna, kan din datter igjen føle seg trygg.

 

Eventuelt kan du bekrefte ett par jenter (med foreldre?) hjem til dere. Rolig fin lek under trygge omgivelser kan gjøre susen 😉

 

Lykke til 😄

Åh, nå fikk jeg virkelig tårer i øynene! For en fantastisk mor og medmenneske du er! tenk for en forskjell det gjorde for den stakkars gutten som bare savnet mammaen sin <3 og for en skjønn sønn som gjorde det du sa :-)

 

Anonymous poster hash: fa0b9...01d

[Nullstress;)]

Åh, nå fikk jeg virkelig tårer i øynene! For en fantastisk mor og medmenneske du er! tenk for en forskjell det gjorde for den stakkars gutten som bare savnet mammaen sin <3 og for en skjønn sønn som gjorde det du sa :-)

 

Anonymous poster hash: fa0b9...01d

Ja, det var ett herlig øyeblikk da sønnen min kommhjem med djubel i stemme og ropte: I DAG BLE HAN MED Å LEKE! 😄

 

kjente litt på den 😉

[Anonym bruker]

Ja, jeg ville satt pris på det. Gutten min ble/blir mobbet på skolen (det er bedre nå), og mor til gutten som var styggest mot ham ringte til meg og beklaget. Synes det var bra og tøft gjort, selv om det ikke endret situasjonen for gutten min.

 

Anonymous poster hash: e90cd...686