Jeg møter aldri til foreldremøter

[Anonym bruker]

De tidfestes vanligvis til etter leggetid til minstemann, så det går ikke an å ta ham med (selv om jeg tviler på at det hadde passert ). 

 

Ellers bor jeg på et sted hvor jeg ikke har familie i nærheten. De få gangene jeg har mulighet til barnevakt er forbeholdt nødsituasjoner, og jeg føler jeg har brukt min andel der nå på div legevaktbesøk og sykehusturer. Vi har vært litt uheldige på den fronten. 

 

Hvis det mot formodning skulle komme en dag hvor jeg har barnepass og det ikke dreier seg om må-gjøre-ting, skulle jeg så uendelig gjerne hatt muligheten til å komme meg ut litt, ta en flaske vin med en venninne eller noe. Tror det er nærmere to og et halvt år siden sist.

 

Dermed lar jeg foreldremøtene (det er tre av dem pr semester) passere med et sukk, og et lite stikk i samvittigheten. Føler meg litt dårlig, men samtidig helt overveldet i en hektisk hverdag hvor jeg ikke finner meg selv igjen alltid.

 

Er det flere her som bare ikke strekker til?

Anonymous poster hash: 56d38...e72

[Anonym bruker]

Har dere 6 foreldremøter i året?

 

Anonymous poster hash: 426da...2dc

[Anonym bruker]

Har dere 6 foreldremøter i året?

 

Anonymous poster hash: 426da...2dc

Det blir fort det med tre barn.

 

Anonymous poster hash: 56d38...e72

[Anonym bruker]

Ingen krise i mine øyne hvertfall. Det blir jo sendt ut referat så du går ikke glipp av noe.

Jeg har aldri tenkt over at den og den aldri er på foreldremøte. Dessuten har jeg vært alenemor selv for mange år siden og vet at verden ikke er sort hvit 😊

 

Anonymous poster hash: 7afc7...029

[Anonym bruker]

Ingen krise i mine øyne hvertfall. Det blir jo sendt ut referat så du går ikke glipp av noe.

Jeg har aldri tenkt over at den og den aldri er på foreldremøte. Dessuten har jeg vært alenemor selv for mange år siden og vet at verden ikke er sort hvit

 

Anonymous poster hash: 7afc7...029

Ja, det gjør jo det

 

Føler bare at de i bhg og skolen ser litt oppgitt på meg, som om jeg er den eneste. Men det er kanskje all i my head, det da

 

Anonymous poster hash: 56d38...e72

[Anonym bruker]

 

Det blir fort det med tre barn.

 

Anonymous poster hash: 56d38...e72

Ingen far?

 

Jeg skal innrømme at jeg synes det er stusselig med foreldre som aldri er med.. som aldri frivillig kan ta på seg noen verv, og som alltid må informeres i etterkant.

 

Men det er jo ikke så mange alenemødre med 3 barn.

 

 

Anonymous poster hash: 426da...2dc

[TPK]

Det er nok ikke et stort problem. Informasjonen kan du jo få tak i på andre måter. Men jeg ville nok forklart min situasjon til lærer og bhg-lærer, bare så jeg slapp å føle at de gjorde sine antagelser.

[Anonym bruker]

Ingen far?

 

Jeg skal innrømme at jeg synes det er stusselig med foreldre som aldri er med.. som aldri frivillig kan ta på seg noen verv, og som alltid må informeres i etterkant.

 

Men det er jo ikke så mange alenemødre med 3 barn.

 

 

Anonymous poster hash: 426da...2dc

Ja, det er jo litt stusselig. Må innrømme at jeg syns det var gøy å være med, selv om jeg aldri kunne tenkt meg det nå.

 

Er alene med dem. ja.

 

Anonymous poster hash: 56d38...e72

[Anonym bruker]

Det er nok ikke et stort problem. Informasjonen kan du jo få tak i på andre måter. Men jeg ville nok forklart min situasjon til lærer og bhg-lærer, bare så jeg slapp å føle at de gjorde sine antagelser.

Jeg har jo gjort det og, men føler at de tenker at det bare er utflukter med meg Aner ikke hvor god forståelse andre har av den situasjonen jeg er i.

 

Og så leser jeg jo litt her inne, og ser at det varierer med forståelse for andre sin situasjon generelt

 

Anonymous poster hash: 56d38...e72

[Anonym bruker]

Jeg har vært i foreldremøte selv med full angst og panikk anfall. Anfallene ble ekstra intense ved større folkemengder,vet ikke hvorfor men foreldremøte spesielt.

 

Jeg føler meg forpliktet,men kan man ikke så kan man ikke.

 

Jeg sitter ihvertfall ikke å ser hvilke foreldre som møter opp eller ikke, jeg sier nesten aldri noe heller så mitt tilværelse er så si til pynt.

 

Anonymous poster hash: b0544...66c

[Anonym bruker]

I vår bhg er det minst 20 foreldrepar. (Jeg vet at alle er par, og jeg vet hvilke av barna i bhg som er søsken, da vi bor i en liten bygd der alle vet altfor mye om alle. ) På foreldremøtene pleier det å være maks 10 foreldre. Så du er ikke den eneste. Ingen tenker over hvem som ikke er der, i alle fall har ikke jeg hørt at noen har kommentert det. Kun antallet blir kommentert av og til når det er ekstra få.

Anonymous poster hash: 06af0...46a

[Anonym bruker]

 

I vår bhg er det minst 20 foreldrepar. (Jeg vet at alle er par, og jeg vet hvilke av barna i bhg som er søsken, da vi bor i en liten bygd der alle vet altfor mye om alle. ) På foreldremøtene pleier det å være maks 10 foreldre. Så du er ikke den eneste. Ingen tenker over hvem som ikke er der, i alle fall har ikke jeg hørt at noen har kommentert det. Kun antallet blir kommentert av og til når det er ekstra få.

 

Anonymous poster hash: 06af0...46a

 

 

Forresten får vi stort sett aldri vite noe vi ikke vet fra før der heller.

 

Anonymous poster hash: 06af0...46a

[Anonym bruker]

 

Ja, det gjør jo det

 

Føler bare at de i bhg og skolen ser litt oppgitt på meg, som om jeg er den eneste. Men det er kanskje all i my head, det da

 

Anonymous poster hash: 56d38...e72

Neida det trenger ikke være "all in your head". Det finnes helt klart dømmende mennesker der ute dessverre. Og mange av de er foreldre.

 

Anonymous poster hash: 7afc7...029

[Anonym bruker]

 

De tidfestes vanligvis til etter leggetid til minstemann, så det går ikke an å ta ham med (selv om jeg tviler på at det hadde passert ). 

 

Ellers bor jeg på et sted hvor jeg ikke har familie i nærheten. De få gangene jeg har mulighet til barnevakt er forbeholdt nødsituasjoner, og jeg føler jeg har brukt min andel der nå på div legevaktbesøk og sykehusturer. Vi har vært litt uheldige på den fronten. 

 

Hvis det mot formodning skulle komme en dag hvor jeg har barnepass og det ikke dreier seg om må-gjøre-ting, skulle jeg så uendelig gjerne hatt muligheten til å komme meg ut litt, ta en flaske vin med en venninne eller noe. Tror det er nærmere to og et halvt år siden sist.

 

Dermed lar jeg foreldremøtene (det er tre av dem pr semester) passere med et sukk, og et lite stikk i samvittigheten. Føler meg litt dårlig, men samtidig helt overveldet i en hektisk hverdag hvor jeg ikke finner meg selv igjen alltid.

 

Er det flere her som bare ikke strekker til?

 

Anonymous poster hash: 56d38...e72

 

 

Prioriterte dem bort de første årene jeg også, men fikk alltid med meg utviklingssamtaler, dugnader og absolutt alle sosiale ting skolen eller foreldregruppen arrangerte. Stilte også frivillig opp på noen andre arrangementer de trengte foreldre til. De to første årene fantes det ellers ikke barnepassordning mens foreldremøtene foregikk, og det var helt andre ting jeg enten måtte eller heller ønsket å gjøre om jeg fikk barnepass en kveld (er alene med barna).

 

Skal si jeg ble rimelig oppgitt av overskriften på kronikken til "Av og til" her om dagen:

http://www.dagbladet.no/kultur/hun-som-aldri-kommer-pa-foreldremotet/62946145

 

Snakk om å legge til rette for skadelige spekulasjoner og stigmatisering rundt en gruppe som i de fleste tilfeller allerede står på som bare det for å få hverdagen til å gå opp. Dersom det synses og spekuleres i alkoholproblemer eller lite interesse for barna når foreldre uteblir fra foreldremøte, uten at det vurderes på hva annet foreldrene deltar på og engasjerer seg i på barnas vegne, så er det ikke bra.

 

Så delta i blant om du kan. Både fordi det faktisk kan være nyttig (selv om jeg enda er av den oppfatning at det holder at innspill gis i forkant og etterkant til de fleste, og at det kun trengs at et utvalg deltar). Men du vet ellers aldri hva slags spekulasjoner du kan bli utsatt for blant andre foreldre eller på lærerværelset.

 

Anonymous poster hash: bc7de...1db

[Anonym bruker]

Snakk med lærerne om at det er vanskelig for deg å møte på foreldremøter, og at du heller prioriterer elevsamtalene.

Anonymous poster hash: 1be11...02b

[Anonym bruker]

Jeg var alene med sønnen min gjennom hele barnehagen, var derfor nesten aldri på foreldremøter for fikk nesten aldri barnevakt. Nå har jeg samboer og har, etter jeg fikk samboer, vært på alle foreldremøter, foreldresamtaler og utflukter med klassen til barnet Mitt. Ting man tar forgitt når man er to kan være helt umulig å få til når man er alene, så ikke tenk på det. De som er alene med barn vet hvor ekstremt vanskelig det kan være når man ikke har barnevakt. Les referater

 

Anonymous poster hash: b6206...b31

[Anonym bruker]

Gi faen! Er alene selv og barnefar jobber mye borte. Jeg leier ikke inn barnevakt for å gå på foreldremøte for å si det sånn. Kan jeg ikke, så kan jeg ikke. I tillegg er det jo kjøring til fritidsaktiviteter hele uka, pluss lekser og kvalitetstid. Da kan man ikke prioritere foreldremøter alltid.

 

Anonymous poster hash: 18996...7a4

[Gjest Antarctica]

Møtene finnes fordi skolen er pålagt å holde dem. Ikke fordi foreldrene er pålagt å gå på dem.

 

Det handler jo om at det "skal" finnes en arena for foreldrene. Der kan du ta opp ting hvis du trenger det. Mens de tingene skolen trenger å fortelle deg, kan du motta skriftlig, og alt de skal si om enkeltelever kommer jo på egne utviklingssamtaler.