Hva slags "sosialtype" er jeg?

[Anonym bruker]

Det har jeg lurt på, hvordan skal jeg oppfatte meg selv som sosialt vesen?

Jeg er ikke sjenert, men har ikke stort behov for å være med på masse sosialt. Jeg unngår store sosiale sammenkomster, de synes jeg er veldig slitsomme og lite givende (store fester, konserter etc). Liker best små sammenkomster (under 20 personer).

Jeg har ingen problemer med å lede forsamlinger, holde taler etc., men trives heller ikke kjempegod med å høre min egen stemme over veldig lang tid. Liker best å gjøre min greie og overlate regien til andre, sjelden jeg synes jeg har en slik kompetanse og autoritet på noe at det er noen hensikt at jeg beholder fokus på meg selv over lang tid (i forsamlinger).

Ellers er jeg alltid en som tar kontakt med innvandrere/andre innflyttere eller andre i en forsamling som ser litt utenfor ut. Bunner i et ønske om at alle skal føle seg vel, lever vel litt etter at man skal gjøre mot andre som man ønsker at andre skal gjøre mot meg.

Videre er jeg ikke flink til å holde kontakten med folk, lever veldig "her og nå" og har masse å gjøre. Trives aller best med de nærmeste, men er sosial ellers et par ganger i måneden. Er pratsom og åpen på jobb, men unngår pauserommet i lunsjen - foretrekker små pratestunder med kolleger enkeltvis/to og to.

Så, hvilket sosialt stempel kan man sette på meg da?

 

Anonymous poster hash: 9c162...0b9

[Anonym bruker]

Introvert. En sosial introvert

 

Anonymous poster hash: 460b8...1b0

[Anonym bruker]

Du er som meg. Akkurat som meg. Ingen tror jeg er introvert, men det er jeg.

 

Anonymous poster hash: f2891...ff1

[Anonym bruker]

Introvert. En sosial introvert

 

Anonymous poster hash: 460b8...1b0

Takk! Høres ut som noe jeg kan kjenne meg igjen i

 

HI

 

Anonymous poster hash: c821b...00d

[Anonym bruker]

Takk! Høres ut som noe jeg kan kjenne meg igjen i

 

HI

 

Anonymous poster hash: c821b...00d

On second thought, leser at introverte personer kjennetegnes av tilbakeholdenhet - kan stemme til en viss grad, passivitet - stemmer definitivt ikke, sitter omtrent ikke i ro fra står opp til legger meg, er heller ikke sosialt passiv, tar kontakt, er flink til small talk og er en blid og hyggelig person som mange liker. Er mer det at jeg blir veldig sliten av veldig mye sosial input, nyter det kanskje ikke like mye som enkelte andre.

Videre leser jeg at introverte personwr kjennetegnes av gjennomsnittlig dårligere humør enn andre, og det stemmer heller ikke. Er veldig positiv og stor appetitt på livet, finner glede i mye av det hverdagen har å by på.

Hmm... da har jeg kanskje ikke blitt noe klokere.

 

HI

 

Anonymous poster hash: c821b...00d

[Anonym bruker]

Du er som meg. Akkurat som meg. Ingen tror jeg er introvert, men det er jeg.

 

Anonymous poster hash: f2891...ff1

Lever du godt med det, eller føler du ofte/gir andre uttrykk for at du "burde" vært annerledes?

 

HI

 

Anonymous poster hash: c821b...00d

[DetErBareMeg]

Jeg er akkurat lik! Kan noen ganger føle meg utenfor, men når jeg tenker meg om kommer jeg alltid frem til at det er slik jeg er - og sånn jeg faktisk liker det.

[Anonym bruker]

Spiller det noen rolle hva du kaller deg? Hvis noen sa du var en saprofyttisk alveolar enterovert, hva ville det gjøre med deg?

 

Anonymous poster hash: 43cc8...341

[Anonym bruker]

Jeg er ekstrovert, men høysensitiv. Fordi jeg også er høysensitiv så trives jeg bedre i mindre forsamlinger, og kan godt trives med å porsjonere det sosiale. Det du skriver kan godt stemme på meg også, Hi.

Anonymous poster hash: 4902e...35a

[Anonym bruker]

Får følelsen av at du ikke er deg selv. Du gjør det andre forventer, og det som må gjøres for å oppnå sosial anerkjennelse.

Anonymous poster hash: 63d9c...8da

[Anonym bruker]

Hvilken oppvekst har du hatt? Istedet for å sette stempel på din personlighet, er det ofte mer interressant å se på oppveksten og hvordan den har preget deg. Dermed kan man også lettere se hvilket forbedringspotensiale man har for sitt indre liv.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i alt du skriver, bortsett fra det med å holde taler/prate for store forsamler. Jeg besvimer nesten når jeg må si noe foran mange. Tankene mine fryser og jeg tenjer ikke klart.

Jeg trives sammen med en person av gangen, fordi da kan man ha mer dype samtaler. I grupper føler jeg et sosialt press om å være sprudlende og vittig, noe jeg nok ikke er. Men jeg er en god lytter og interressert i mye rart, så en god samtalepartner.

Grunnen til at jeg er sånn? Ei barndom preget av psykisk terror fra ei psykopatisk stemor. Hun var hatsk og kritisk til ALT jeg og min bror sa og gjorde. Hun viste aldri et tegn på positive følelser eller omsorg, og ble lynende sint for filleting. Nå i voksen alder baksnakker hun oss til andre familemedlemmer.

Derfor har jeg blitt en person som alltid er medgjørlig, ikke kan uttrykke egne meninger med mindre jeg stoler 100% på en person, og er livredd for at noen skal bli sint på meg. Det var sånn keg overlevde som barn, og som tesultat har jeg ikke blitt en fullverdig voksen...

 

Anonymous poster hash: 71e97...29b