Jeg er så ensom..

[Anonym bruker]

Dagens syte inlegg fra meg..

 

Jeg er så ensom til tross for mann, barn, stor familie og venner. Mannen min og jeg har et "bra" forhold så lenge jeg klarer å lukke øyne og ører for alle løgnene hans. Han lyver mye om økonomi og selv om jeg har prøvd å ta kontroll over dette så klarer jeg det ikke. Vi er ikke gift så jeg har ikke rett på noe innsyn i hans økonomi...så jeg bare tar meg av det som er i mitt navn og ungenes, så får han ordne sitt eget..Men til tross for dette er han en kjempegod far som ungene forguder og som gjør alt mulig med dem. Han er egentlig ganske snill med meg også..lar meg sove lenge når jeg er sliten, aldri noe syting om jeg trenger litt fri, gjør ting for meg uten at jeg må spørre, gjør nesten like mye hjemme som meg...men så kan jeg ikke stole på han...Jeg er til og med redd han skal hente posten før meg itilfelle han skjuler noe for meg. Han vet alt dette for jeg har sagt det uttallie ganger. Han vet hvorfor jeg ikke stoler på han, jeg har gitt utimatum, jeg har tryglet, blitt sint, lei meg..og nå når jeg oppdager ting så blir jeg bare deprimert. Og det rare er at han er en veldig glad og morsom person, men når jeg er trist eller trenger noen å snakke med, så forsvinner han..Da blir jeg helt alene.

 

Men jeg har bestemt meg for å bli hos han pga ungene. Jeg har en jobb som gjør at jeg måtte da hatt 50/50 ordning som jeg aldri hadde klart,og jeg hadde ikke hatt mulighet til å kjøpt noe de første årene selv og måtte da leid en liten leilighet uten nok plass til oss. Høres kanskje rart ut. Men vi fungerer veldig godt sammen for ungene og har en god tone sammen på dagtid.

 

Men når kvelden kommer så blir jeg så ensom. Jeg sitter alene hver kveld, og de kveldene jeg ikke er alene,så sover han på sofaen. Han velger å spille onlinespill med venner ( dette er en mann over 35!!) Jeg savner sånn å ha noen å være sammen med, noen som spør meg om jeg har det bra, eller som spør om det er noe jeg vil snakke om. jeg forteller ingen hvordan vi egentlig har det. Så jeg har ingen å snakke med. Jeg savner gamledager der man lett kunne logge seg på chattesider og snakke med hvemsomhelst..

 

trenger ingen svar, måtte bare få det ut..tungt å sitte med dette alene.. så godt å få sagt det til "noen"

Anonymous poster hash: 896eb...0c8

Anonymous poster hash: 896eb...0c8

[Anonym bruker]

Hvor finner dere disse møkkamannfolka?

 

Anonymous poster hash: 162df...568

[Anonym bruker]

Denne ensomheten er jo et veldig bevisst valg du velger.

 

Du velger å leve et liv som gjør at du føler deg ensom, som gjør deg deprimert. Du velger å leve med en mann som gjør livet ditt utrygt, som ikke tar ansvar, som ikke støtter deg, som gir blaffen om han ødelegger forholdet.

 

Om du velger å bli hos denne mannen så bør du i hvert fall også stille noen absolutte krav til ham.

Erfaringen hans er at uansett hva du truer med eller om du gråter, så spiller det ingen rolle - han trenger ikke endre seg, han trenger ikke begynne ta ansvar, for du går jo ikke uansett.

Og i mellomtiden så blir barna dine større og større, og barna dine vil bli mer og mer klar over hvor dysfunksjonelt forholdet mellom deg og far er.

Så skal du bli i et slikt forhold så må du stille krav til ham om at dere går sammen til parterapi på familievernkontoret OG at dere går sammen til økonomisk rådgiver i kommunen.

 

Vil han ikke så får du ta et nytt valg. Gå og få det bedre selv, eller bli og bli ødelagt som person og dermed bli en dårligere mor også på sikt. Husk også at om du blir i et så dysfunksjonelt forhold så lærer du barna dine at det er slik det skal være, at det er den største lykken de kan håpe å oppnå - en partner som ikke bryr seg om dem...

Anonymous poster hash: e2fa5...4bc

[Modesty Blaise.]

tråden er moderert for spam

MB, moderator

[Anonym bruker]

Uff. Dette hørtes ikke noe bra ut HI. Skjønner godt at du er ensom.. Har dere prøvd å være innom familievernkontoret? Det er flott av deg at du ønsker å være i forholdet for barnas skyld. Men husk at å modellere for barna at det er greit å være ensom i et forhold, kanskje ikke er det beste det heller? De legger nok merke til mer enn du tror... Hva med å legge en plan og skille seg "gradvis"? At du bruker litt tid på å legge opp et liv som kan fungere for dere, før du går til det skrittet å gjøre det slutt?

 

Anonymous poster hash: 53aa0...d41

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men hvorfor "sitter du alene"? Hvis han uansett er hjemme og spiller spill, så er det vel ok om du tar deg en tur ut?

 

Meld deg til kor, korps, håndball eller soppkurs. Besøk venninner. Finn deg noe å holde på med selv, ikke bli sittende og sture!

 

Anonymous poster hash: fb271...48c

[Anonym bruker]

Hvorfor kan ikke du begynne med å spørre en venninne om å treffes og høre hvordan hun har det..? Det blitt slik at alle sitter og venter på at 'noen' skal redde de ut av ensomheten eller noe annet. Uten at de kanskje har snudd litt på flisa og spurt noen andre om hvordan de har det..

 

Jeg sier ikke at dette nødvendigvis gjelder deg, men når du skriver at du sitter og ønsker at noen spør deg... hvorfor mener du at noen bør se at du sliter? Har du gitt noe av deg selv til andre utenom kjernefamilien i det siste?

 

Alle har på en måte nok med seg selv, men hjelper gjerne til hvis de blir spurt. Så jeg tror du må snu deg litt og begynne utover, og så kan du også be om ett lyttende øre tilbake. Det er vel sånn det foregår - at man er ansvarlig for å få ting til å skje i sitt eget liv selv

 

Beklager hvis du ble støtt av svaret, men er jeg helt på vidda her?

Anonymous poster hash: 906c0...31b