Ungene til venninna mi spiser hele tida.

[Anonym bruker]

De får frukt eller tørr frokostblanding med en gang de våkner, for ellers blir de helt "umulige". I helgene spiser de frokost 1-2 timer etter det, dvs. de plukker litt, drikker sjokomelk og er urolige.

 

En time etter er det noe igjen, og til lunsj er de ikke spesielt sultne, så de er urolige og sutrete de 2 min. de sitter til bords.

 

"Siden de spiste så lite til lunsj" får de noe like etter, og sånn fortsetter det: Dag ut og dag inn. Vi var på ferie med dem i Danmark i tre uker, og da så vi det i praksis.

 

Jeg spurte venninna mi hvorfor de spiser hele tida, og hun så at de må det. De er sju og ni, og venninna mi sier de er som faren sin. Han er tynn, og hvis han blir sulten eller glemmer å spise så blir han veldig irritabel. "Hangry"?

 

Jeg spurte om det kunne være noe med insulinet, eller noe sånt, men da ble hun sur og sa at jeg skulle slutte å være så dømmende.

 

De er ikke overvektige, og har ikke spesielt dårlige tenner, som jeg vet. Men de er veldig urolige, bråkete, voldsomme og generelt lite hyggelige unger å være sammen med.

 

Så spørsmålet mitt: Er det vanlig at folk må spise sånn? Ungene er jo aldri ordentlig sultne når det er måltider, og de vil aldri ha ordentlig mat! Jeg tror venninna mi er litt konfliktsky, nemlig.

 

Noen som har erfaringer eller mener noe om sånt som dette?

 

Anonymous poster hash: 59d24...8e3

[Anonym bruker]

Har tre jeg og alle er forskjellige. En må spise i det hun våkner og tar seg da gjerne ei skive i 7 tiden i helgen, eller et eple, eller noe annet. De to andre kan vente med frokosten til vi står opp og kommer i gang, klokken er da rundt 10 ca. Ellers har ungene fri tilgang på frukt og grønt. Noen ganger glemmer vi av å spise lunch så denne blir litt sin og ofte er middagen kveldsmat. Vi forsøker samles til alle måltider, men støtt er noen på farten. Frokost og middag klarer vi som regel. Det ene barnet mitt eter "hele tiden", men ikke så mye på morningen. Kan derfor variere hvor sulten han er til måltider. Uansett sitter vi ved boret og slår av en prat.

 

Jeg har troen på å la barna styre selv så lenge huset er fullt av sunn mat. Blir de sultne en time etter frokost kan de få ta seg et knekkebrød. Mine trener mye, det er deres hjem også og heller enn fokuset på maten under måltider har vi fokus på samtalen. Alle får alltid alt på asjetten, ingen har lov å si æsj, men de kan velge gå fra uten å spise opp.

 

Mine er fra 6-10 og eter nå blåskjell, fårikål eller hva de måtte få servert, men styrer altså selv hvor mye de spiser (bortsett fra at mer enn 2 skiver til kveldsmat etc er uaktuelt om vi spiste middag bare er par timer før. Mine spiser forde det er godt bare).

 

Jeg synes kanskje du bør finne deg andre å feriere med, for det er aldri hyggelig å ferier med folk man ikke trives med. At du legger skylden på din venninne og deres matvaner kan umulig være noe din venninne setter pris på å høre. Jeg tipper de finner ut av dette selv og sikkert er hyggelige og ferier med for andre. Kanskje også for deg om noen år, om du er åpen for at ikke alle er som deg selv da

 

Anonymous poster hash: 4ae46...c91

[Anonym bruker]

Det høres ut som et kosthold med masse karbohydrater og sukker. Det fører til jojo-blodsukkerstigning som raskt går ned igjen.

 

Hun bør ikke gi barna sukker, gi den grovere kornprodukter med mer protein. Grovbrød med kyllingpålegg eller ost eller leverpostei.

 

Da holder de lenger.

 

Jeg var også sånn som du beskriver før. kunne ikke gå mer enn Max to timer uten mat. Ble i veldig dårlig humør da. Nå spiser jeg paleo-inspirert (men ikke 100%), og generelt mye sunnere og mindre lyse karbohydrater og ikke noe sukker, og det holder faktisk med to måltider om dagen nå

 

Anonymous poster hash: 28fa9...fcd

[Mostly Harmless]

Det virker jo som småspisingen ødelegger for måltidene. Vi ferierte med andre barnefamilier i sommer, og da skled det helt ut for oss. Det ble spandert en kjeks her, druer der, litt sjokolade, litt yoghurt, en is og fireåringen hadde da ikke særlig appetitt til måltidene. Samtidig opplevde vi at han ble fryktelig labil, og hadde flere raseriutbrudd daglig uten at vi satte det i sammenheng. Etter noen dager der vi ferierte alene og roet ned på småspisingen, kom appetitten og humøret tilbake.

 

Så det kan like gjerne være at barna til venninna di er i dårlig humør fordi de aldri spiser skikkelige måltider, som at de må spise hele tiden for ikke å bli surere.

[eplekart11&snørose14]

Satt igjen med samme inntrykk etter ferie med svigerinnen og barna. Bare kjeks og frokostblanding, alltid i utakt med måltidene. Slitsomt! De barna er småspiste og magre, men det er ikke lett å si hva som kom først 😬 Syns det er vanskelig å ta opp temaet med foreldrene. Mat er blitt er vanskelig tema i familien.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Det er en barndomsvenninne det her, og nå har vi nesten ikke kontakt lenger pga. det her. Jeg vet hun er litt sår på at ungene er bråkete, for jeg vet skolen har vært litt involvert med atferdsgreier. Men jeg klarte ikke å bare ignorere det heller siden det var et konstant problem i tre uker.

 

I tillegg ble det vanskelig med våre unger, siden moren tilbød dem en pizzabit her og litt snacks der. Tilslutt måtte jeg si at våre godt kunne vente til måltidet. Da ble det hintet om at jeg var streng og sultet ungene.

 

Men jeg kan da vel ikke droppe all kontakt pga. dette? Men hvordan kan jeg gå videre når oppdragerstil og foring er helt på tvers av det den andre familien praktiserer? Det er vanskelig det her, kjenner jeg. 😯

 

Anonymous poster hash: 59d24...8e3

[Gjest Antarctica]

Høres ut som de går og "beiter", som det heter. Aldri sulten, aldri mett, lærer ikke å kjenne etter kroppens signaler eller behov, og lærer heller ikke å ta hensyn til andres behov.