Å møte veggen- hvordan var det for deg?

[Anonym bruker]

Kroppen min viser mange tegn på stress og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Har en midlertidig jobb jeg stortrives i men som jeg er redd for å miste. Så jeg gir full gass der, hjemme gjør jeg alt inne og ute fordi mannen er opptatt med å bygge hytten vår (som jeg egentlig ville vente med), 2 små barn under 6 år som krever sitt, vi er nettopp ferdig med å pusse opp huset vårt, venninner treffer jeg meget sjelden. Sover i gjennomsnitt 5-6 timer PR.natt og sovner hvis jeg setter meg ned i sofa innen 10 min uansett når på døgnet😕Sover heldigvis bra men våkner alltid utslitt.

Ikke kommet i gang med trening etter ferien da jeg går rundt og er svimmel og utslitt. Dette har gitt meg masse energi før men nå stritter kroppen på En måte i mot når jeg trener.

Skal bestille meg legetime i morgen for å sjekke div men hva mer kan jeg gjøre?

 

 

Anonymous poster hash: c5768...c06

[Anonym bruker]

Yoga. Meditasjon (søk opp på youtube).

Drit i husarbeid. Gå deg en tur i vakre omgivelser i stedet.

 

Anonymous poster hash: 00066...426

[Anonym bruker]

Skaff deg flere timer søvn i døgnet. Søvnmangel er en torturmetode, det er en grunn til det.

Drit i å trene i førsten, gå deg en tur ett par, tre ganger i uka.

Får du i deg nok næring og riktig næringsstoffer?

Planlegg dine gjøremål, gjør må-ting, utsett bør-ting for en periode.

Putt inn kvalitetstid for deg selv i må-tingene. Kan være små ting.

Snakk med mannen din om det, så han får en sjanse til å forstå.

 

Vel, det er noen tips på veien.

Lykke til. ☺☺

 

Anonymous poster hash: 6191f...5c4

[Anonym bruker]

Og finn på noe sprøtt en gang innimellom, som bryter med rutinene dine. Det kan gi deg ett nytt perspektiv på ting du har gått deg vill i eller har surret deg inn i. Ting du ikke helt ser nå og som tar mye energi, for mye tid, gir deg for lite til at det er verdt det osv

 

Anonymous poster hash: 6191f...5c4

[Anonym bruker]

Og dette er egentlig svaret jeg skrev til en annen, men putter det inn her også, siden det handler om åssen det var før meg da jeg "møtte veggen".:

 

Først og fremst bør du sjekke vitaminnivåene dine. Det kan jo være så enkelt. ☺

 

Så må jeg bare si at (om det ikke er noe fysisk som vitaminer, søvnmangel osv) du kan leve lenge før kroppen sier stopp. Men hvor bra er det?

 

Selv gikk jeg med slike plager i 15 år. Før det sa stopp.

Kroppen sa ifra på den måte at jeg ikke klarte å holde på mat. Gikk ned over 20 kg. på 6 uker.

Men det var absolutt ikke det værste!

Jeg ble, uten å merke det, psykisk syk. Jeg ble, de siste årene, mer og mer følelsesløs. Det var som å leve i en grå grøt med solbriller på. Gjorde alt jeg skulle som kone, mamma, datter, venn osv. Men alt av plikt. Ungene fikk kos og oppmerksomhet, men jeg var ikke méd, om du skjønner.

Sluttet å bli glad, sluttet å bli sint, sluttet å bli sjarmert, sluttet med alt av følelser inni. Men det merket jeg ikke.

Så fikk jeg tvangstanker. Jeg gjorde alrdri noe bra nok, syntes jeg. Skjedde det noe negativt var det min skyld.

Kunne være så absurde ting som at da min kollega krasjet bilen (ikke noe alvorlig, men alikevel), ja, da var det fordi jeg burde ha vist mannen mer initiativ når vi hadde sex kvelden før.

Altså, helt på tryne, for en frisk person, men helt reel for meg da.

Så måtte alt være i partall. Om ikke lyden på radioen i bilen sto på partall ville noe skje med dem jeg var glad i osv osv

Men vet du, noe skjer med dem du er glad i og når du tar så mye skyld, så er det ikke til å komme fra at verden har det bedre uten deg. Sånn tenkte jeg. Særlig da i forhold til ungene. Jeg var besatt av tanken på at de ville ha det bedre uten meg.

Jeg planla nøye hvordan og hvor jeg skulle ta livet mitt, skrev avskjedsbrev og pakket klart det jeg trengte. Den lille esken hadde jeg med meg overalt.

Hver eneste dag som jeg kjørte der jeg skulle svinge av for å komme til denne plassen, var det sånn at jeg bare måtte gjøre noe godt før jeg kunne det. Så det passet ikke akkurat nå alikevel, fordi det var dugnad i barnehagen, noen hadde bursdag, jeg måtte male ferdig rekkverket på verandaen hos foreldrene mine osv

For jeg måtte lissom gjøre opp for meg føste.

Heldigvis.

For etter en stund tok ett annet menneske kontroll over livet mitt, skaffet hjelp og forlangte at jeg måtte gjøre det for henne.

Hun betydde mye for meg og motvillig ble jeg med på behandling, for hennes skyld, først.

 

Behandlingen hjalp heldigvis, så før jeg fikk avsluttet mitt eget liv, ble jeg frisk nok til å forstå at noe var galt.

En grusom tid jeg ikke unner min værste fiende!

 

Men jeg er så takknemlig for denne tiden og for dette mennesket at jeg kan ikke klare å sette ord på det.

 

Det er 7 år siden nå.

Jeg er "frisk" (ikke sucidal), har utviklet PTSD og er uføretrygdet, men fortsatt på vei tilbake.

 

Nå var det mye som lå bak min historie her, men poenget er: Ta kroppens signaler på alvor!

Før du skjønner det kan det være for sent!

 

Mine prognoser for å overleve var ikke på min side, men tilfeldigheter gjorde at jeg overlevde. Det er ikke noe å satse på!

Veien tilbake, etter å ha overlevd, er ett lite helvete i seg selv det også.

 

Og du som skrev lengre ned om at du er redd jobben ryker. Det er bedre at jobben ryker en at du ryker. Sånn er det bare!

 

Det beste man kan gi ungene sine, er å ta vare på seg selv. Det er det beste, på veldig mange måter.

 

Klem til dere som sliter. ☺ Det er hjelp å få, man må bare ta skrittet selv. Det er aldri lett, men jo før, jo lettere. ☺

Det er min mening om det. ☺

 

Anonymous poster hash: 6191f...5c4