Flere med PTSD her ?

[Anonym bruker]

Slited med post traumatisk stress lidelse, etter noen tøffe år.  

Går til behandling og psykologen sier jeg mestrer dette ganske fint, problemet er at jeg isolerer meg så ofte.. Siden sommer har jeg kun vært hjemme og er ofte redd for å gå ut for at noe skal skje meg, er livredd for innbrudd og sover dårlig om nettene. Nå er det mannen som går ut i butikker osv, jeg er sykemeldt og isolerer meg mer og mer.. Treffer nesten ikke venner og familie. Og blir mer og mer utmattet av å være så redd hele tiden..

Tatt det opp med psykologen men hun ber meg bare bryte vanen og tvinge meg selv ut, men det er ikke så lett. Jeg føler meg stygg når jeg går ut, føler at alle glor på meg og det er helt uvanlig for å være meg. Jeg har alltid vært en livsglad og sosial kvinne, nå er jeg helt motsatte.

 

Flere her som har PTSD og kanskje kjenner seg igjen? 

Anonymous poster hash: 33676...d3b

[Anonym bruker]

 

Slited med post traumatisk stress lidelse, etter noen tøffe år.

Går til behandling og psykologen sier jeg mestrer dette ganske fint, problemet er at jeg isolerer meg så ofte.. Siden sommer har jeg kun vært hjemme og er ofte redd for å gå ut for at noe skal skje meg, er livredd for innbrudd og sover dårlig om nettene. Nå er det mannen som går ut i butikker osv, jeg er sykemeldt og isolerer meg mer og mer.. Treffer nesten ikke venner og familie. Og blir mer og mer utmattet av å være så redd hele tiden..

Tatt det opp med psykologen men hun ber meg bare bryte vanen og tvinge meg selv ut, men det er ikke så lett. Jeg føler meg stygg når jeg går ut, føler at alle glor på meg og det er helt uvanlig for å være meg. Jeg har alltid vært en livsglad og sosial kvinne, nå er jeg helt motsatte.

 

Flere her som har PTSD og kanskje kjenner seg igjen?

 

Anonymous poster hash: 33676...d3b

Yup. Har ptsd og har hatt massiv angst. Begynte på efexor og er et nytt menneske. Sprudlende, uredd og livsglad. Jeg tar medisinen kombinert med psykolog.

 

Anonymous poster hash: 330d6...95a

[Anonym bruker]

Ja, har også hatt det sånn. Å for meg så høres det ut som du får feil type hjelp. Er du i vanlig terapi hos psykolog, eller er du i spesial behandling. Jeg fikk både individuell terapi og gruppe terapi gjennom traume teamet på dps i to år. Ikke hatt noe for for tilbakefall etter det.

 

Anonymous poster hash: 3d295...593

[Anonym bruker]

Jeg er deprimert og isolerer meg mer og mer, men vet du...jeg vet at jeg tar et valg her, jeg velger den letteste veien og unngår bevisst vanskelige situasjoner, jo lenger jeg venter jo værre blir det. Ingen andre enn meg kan gjøre noe med det og det vet jeg!

 

Anonymous poster hash: 97a78...a98

[Anonym bruker]

Psykologen har forsåvidt rett i at du måbryte vanen, men det er ikke alltid såenkelt å bare gjøre det. Fines det et sted annet enn hjemme som du føler deg, om ikke trygg, så i det minste ikke fult så redd? F.eks.hjemme hos et familiemedlem eller en god venn? I såfall kan du kanskje begynne med å ta korteturer dit, også utvide gradvis, f.eks. ved å stikke innom butikken og kjøpe bare en ting på vei til eller fra det trygge stedet. (Hvis det er veldig vanskelig å gåinn kan du jo begynne med å stoppe bilen på parkeringsplassen utenfor butikken uten å gå ut? Du kjenner selv hvor grensene dine går.)

 

Jeg skjøv vekk veldig mange av vennene mine da jeg var syk. Heldigvis har jeg en fantastisk venninne som rett og slett nektet å gi meg opp.Hun fortsatte å komme på besøk, uten å bli fornærmet hvis jeg ikke turte ålukke opp døra.Hun fortsatte å invitere meg med å¨ting, selv om hun visste at det var skjelden jeg kom, og hun fant på ting som hun dro meg med på som var mindre skremmende. (F. eks. før jeg ble syk pleide vi gå mye på kino, da jeg var syk var det helt uaktuelt, så da dro hun meg med seg hjem til seg også hadde vi venninnekveld med film på tv).

 

Alle som har PTSD, og forsåvidt også andre psykiske problemer, burde få en sånn venninne på blå resept! Nå er jo det litt vanskelig å gjennomføre da... Men det er ofte sånn at folk rundt den syke både er bekymret og rådville. Bekymret fordi de ser/vet at noe er allvorlig galt, rådville fordi de ikke vet hvordan de kan hjelpe, og fordi de ofte blir skjøvet vekk av den syke. Mange ville nok stilt opp mer hvis de visste hvordan de skulle forholde seg. Har du en eller flere gode venner som du tørr å snakke med om dette? Eventuelt skrive noe til, hvis samtalen blir for vanskelig? Det kan hende at du kan få mye god støtte hvis du tør å slippe folk til i livet ditt igjen. Jeg tror at det kan være lurt å forklare litt om hvorfor du skyver folk vekk, forklare at du egentlig ikke har lyst til å være ensom, men at du ofte ikke er i stand til å være sosial. Forklare at dagsformen varrierer, og at det derfor føles vanskelig å lage avtaler, fordi du er redd du må bryte dem (hvis det er sånn for deg da, sånn følte vertfall jeg det). Forklare at ting som før var koselig nå er skummelt og vanskelig. Hvis du kjener dine egne triggere kan det være lurt å fortelle om dem også. Hvis du er heldig kan det hende den/de du velger å betro deg til kan bli en stor støtte på veien framover. Jeg tror det finnes mange gode mennesker der ute som ville stilt opp hvis de bare visste hvordan. Jeg tror også det er lettere for folk å fortsette åbedeg medpåting, hvis de har fått forklart hvorfor du ofte trekker deg unna og svarer nei.Hvis de vet at det ikke er personlig, så er det nok lettere å fortsette å prøve igjen og igjen. Men pass på så du ikke ender opp med å bruke vennene dine som hobbypsykologer. Nårdu forteller til dem er hennsikten at de skal kunne forstå sånn at det blir lettere for dem å ta hensyn til dine behov. Nårdu trenger å snakke for å lette på trykket er det bedre å ta det med psykologen.Bde for din del, fordi psykologen vet hvordan han/hun skal møte deg på en god måte, og for vennene dine sin del, fordi det er veldig slitsomt å være hobbypsykolog.    

Anonymous poster hash: 63932...4b1